Hodelus, skoløse flyktninger og venting på nye båter

Havet har vært opprørt mange dager i strekk, vinden har ult rundt hushjørnene. Vi vikinger, som vi nå bare blir kalt, er stadig på utrykningsvakt 24/7.  Klar for båtene som vi vet kommer over fra Tyrkia. Natt til i dag stilnet vinden.  Nå kommer de. Jeg våkner i femtida i morges og lurer på hvorfor ikke alarmen har gått. Merkelig.

Men så viser det seg at det er Lesvos som har fått alle båtene denne natta. Seks båter med 234 mennesker. Det kunne vært mange flere. Den greske kystvakta stoppet fem båter med 187 personer. 

Vi tre pensjonistene fra Norge setter oss opp på utrykningsvakter på møtene hver morgen. I den perioden vi er her, vil vi gjerne stå på så godt vi kan.

Foreløpig har vi bare tatt imot en båt. Men i natt kommer det flere, det er jeg sikker på (slik jeg var sist natt også). I mellomtida møter vi igjen noen av dem vi var med å ta imot for litt under ei uke siden på HOPE, CESRTs hus for familier ikke langt fra flyktningeleiren Vial.

 Det er fire eritreere. Tre voksne og ett barn. Høyreiste, stolte, høflige. De ønsker en babysele for barnet de har med seg og som de går og bærer på. Jeg stanget hodet i stålbjelkene på loftet flere ganger før jeg omsider finner riktige pappkartong med bæreseler. Banner og sverter der oppunder det varme blikktaket. Det er jo ikke så mange som skjønner de norske bannordene. 

Eritreerne husker oss fra møtet i den lille byen, hvor vi ga dem vann og matpakker da de kom til Chios i gummibåten med nærmere 60 andre.  Og mottar bæreselen med store smil. En av dem hjelper meg å bære pappesken opp på loftet igjen.  Litt tid tar det før de finner ut hvordan bæreselen  virker.  Jeg er ikke til stor hjelp...De får seg en dusj, nye klær, toalettartikler og matposer.  Og så kommer spørsmålet: har vi sko til dem? De kommer barbeinte. 

Vi deler ikke ut sko fordi det er alt for få i varehuset. Deler vi ut til noen, blir det urettferdig for andre. Likebehandling er et viktig prinsipp for Chios Eastern Shore Respons Team.  Ulik behandling kan føre til konflikter både mellom flyktningene og mellom flyktningene og oss frivillige.

Det er veldig tøft å måtte si nei til mennesker du ser de har behov som du kan oppfylle, tenker jeg mens jeg står og gnir inn lusemiddel på jente nummer to denne dagen. Det skal bli tre i løpet av dagen. Første skiftet denne tirsdagen har jeg på HOPE, i hamam, eller dusjavdelingen,hvor alle får en varm dusj etter å ha fått velge seg nye sett med klær.

Det er mye masing, det fins noen som blir misfornøyd fordi de ikke får det som de vil. Det er høy temperatur, mange diskusjoner på fremmede språk, unger som flyr hit og dit mellom beina på deg. I dag klarte ei lita jente å få tak i en plastpose med vaskemiddel, som hun bet hull på. Ansiktsuttrykket var ubeskrivelig, det samme var morens reaksjon.

Det fins også noen som tar med seg litt ekstra i lomma. Men kan vi dømme? Hadde vi bodd i en forferdelig flyktningeleir med minimalt med klær og utstyr, så hadde kanskje vi også gått litt over streken for at ungene våre skulle fått det litt bedre?

Den lille, syriske jenta har langt, tykt, svart hår og under luggen titter det fram et par skøyeraktige øyne. Vi har lekt litt  titt-deg mens foreldrene har valgt klær i samme rom, men øynene er litt engstelige ut når hun setter seg på krakken foran meg. 

Jeg legger et håndkle over skuldrene hennes og begynner å gni lusemiddelet inn i det tykke håret. Hun slapper av etterhvert. Moren står tett ved og følger med hele tiden. Hyggelige, vennlige folk.  De får med seg ekstra mye toalettartikler fordi de er nyankommere. Slik er reglene. Alt legges klar i hyller, for utlevering når de har dusjet ferdig i fred og ro.

Den syriske mamma’n og jeg kan ikke kommunisere så godt språklig, men en av tolkene hjelper til. Før hun, mannen og sjarmtrollet deres går ut av hamam, får de velge seg noen smykker fra et par pappesker vi har.  Mamma’n gir meg et kyss på begge kinnene. Thank you, thank you, sier hun. Det gjør godt å motta takk for den innsatsen vi frivillige gjør, men noen ganger føles det nesten litt flaut å bli gjenstand for så mye takknemlighet. Vi er like som mennesker, men de vilkårene vi er gitt er så forskjellige. 

Ettermiddagsskiftet mitt i dag har vært å leke med barna. Det er færre barn enn vanlig denne dagen. Der er fint å få god kontakt med de enkelte barna. Foreldrene kan slappe av blant gulvputene med varm te mens vi tar oss av ungene.   Mens afghansk musikk strømmer ut i det hyggelige lokalet, brer det seg en utrolig fin, avslappet stemning. Ungene, foreldrene og vi frivillige er fornøyde. Og som vanlig er det bare store smil og fornøyde miner når de vandrer tilbake til Vial nydusjet og med poser fylt av klær, toalettartikler og noen leker. Blant annet fra barn i avdeling Meisene ved Vinger barnehage i Kongsvinger. Vi er alle glade, vi er fornøyde, slitne og takknemlige.

Og litt energi har noen av oss igjen etter en lang dag. Tyske Johan (til venstre) og argentinske Hector tester rockeringen. Mens de noe slitne tilskuerne får seg en liten latter. Prøv selv! 

Nyfødt i flyktningeleir

Det ligger ei lita jente på to måneder i et telt i flyktningeleiren ved Tessaloniki i Hellas.  Pappa’n hennes snakker flytende norsk etter å ha bodd og jobbet i Norge i flere år.  Takket være en annen frivillig har jeg i dag snakket med ham på telefonen og gratulert ham og kona med et nytt lite barn.  

Men det hviler en skygge over babygleden,her fotografert med de to yngste i barneflokken. Hva skal det bli til med henne og dem? Med foreldrene, de to eldre barna de har vært nødt til å etterlate under sin andre flukt fra Afghanistan til Norge? Hele familien på seks?

Åsa og jeg traff Zabiullah Torabaz, kona Karima og to av barna i flyktningeleiren Souda på Chios i januar 2017, da vi var her for den norske organisasjonen Dråpen i havet.(https://drapenihavet.no) Temperaturen var nærmere null, det blåste kaldt gjennom den fuktige leiren som lå nede i gropa nedenfor den gamle bymuren.  Den ble nedlagt i oktober i fjor. Indag fins bare leiren Vial, langt inne på øya, fjernt fra vanlige grekere og turister som besøker øya.

I rekken av menn med tomme blikk i køen,  der vi delte ut måltider, så var det en mann som skilte seg litt ut, og som tydeligvis ønsket kontakt.   Da han spurte om jeg var norsk, lurte jeg på om jeg hører riktig? Noe seinere på dagen blir vi invitert inn i teltet, hvor jeg intervjuer ham for NRK, som jeg jobbet for da. En flyktning i «vår» leir, som snakket norsk, det var en ganske uventet gave for en radiojournalist, hvis man skal se litt kynisk på det.

Han forteller om hvordan de såvidt reddet livet da gummibåten de kom i begynte å ta inn vann før de nådde Chios en kald vinternatt i januar. Om hvor godt han likte jobben i Oslo, og så gjerne ville tilbake. To ganger hadde han blitt kastet ut av Norge. Nå var han og familien på vei mot Norge for tredje gang.

Historien deres tar tak og presser mot tårekanalene. Det er for jævlig, rett og slett! Journalistrollen blir vanskelig å holde fast i. 

Hvor tar de dette pågangsmotet fra? Forholdene må være svært ille når de risikerer livet på vei mot Europa enda en gang. 

Minnet om Zabiullah og familien (bildet over er fra januar 2017) sitter godt, og jeg spør frivillige fra andre land om de har sett dem. De forsvant fra Chios før vi dro derfra første gangen. Hvordan gikk det med dem?  

Det blir tyske Rebecca som løser gåten. Ei aktiv, engasjert, ung student som også jobber for CERST. Jeg kjente henne igjen fra da hun var frivillig i Souda fra første runden i Chios i 2017 da jeg møtte Zabiullah. 

Rebecca får se bildet av ham før hun skal hjemover igjen. Og så viser det seg at hun finner ham i flyktningeleiren ved Tessaloniki. Hun formidler kontakt via WhatsApp, og ikveld kunne jeg snakke med ham på mobil.  

Jeg synes ikke det er særlig godt nytt at de fortsatt er i flyktningeleir i Hellas. Men Zabiullah forteller at de har fått pass. Så nå drar de til Sverige eller Norge. Han virker håpefull. Ikke rart etter over ett år i flyktningeleirene med små barn.

Jeg vil ikke ta fra dem håpet, -  denne lille flammen de varmer seg på, men tenker mitt. I nyhetene i dag tidlig leste jeg om Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim, som mener at det må være et mål å ta imot null flyktninger til Norge. Vi skal hjelpe dem der de er, mener han. 

Der de er? Tilgi dem ikke, for de aner ikke hva de prater om! Ta en tur til flyktningeleirene, se møkka, manglende dusjer, toaletter, små, overfylte telt. Tell likene på strendene i Middelhavet, mennesker som har flyktet fra krig og elendighet og risikert livet for å komme til EU. Over 500 hittil i år. 

Jeg kjenner raseriet boble over denne teoretiske tilnærmingen til denne forferdelige og etterhvert glemte flyktningekatastrofen. 

Og jeg tenker på de milde blikkene til Zabitullah og Karima med dette ene ønsket: et trygt sted å bo, en jobb i et land de har blitt glad i. - Jeg håper, jeg håper å komme til Norge igjen. Da skal vi komme å besøke deg!  sier Zabiullah. 

- Ja,  sier jeg. - Jeg gleder meg til å se dere igjen.... 

Bidra direkte til flyktningene på Chios? Vipps 93481332, eller konto 9801 55 90572

Gleder, fellesskap og tøffe dager

Å være frivillig blant båtflyktninger på Chios betyr lange, tøffe arbeidsdager og netter med ulike typer påkjenninger både fysisk og psykisk. Men du blir en del av et varmt og engasjert fellesskap av folk fra mange nasjonaliteter.

 Her er alle like, uansett nasjonal tilhørighet, alder,kjønn, legning og tro. Gutta som bor i flyktningeleiren Vial og som også er frivillige i CESRT er uunnværlige ikke minst som tolker og gledesspredere.

Bare se hvordan Ali og Abdullah får med seg tyske Karen, sveitsiske Leo og norske Ellen og Åsa i dansen før familiene fra flyktningeleiren to kilometer unna har blitt fulgt til Peoples House, HOPE.

Og Ali er alltid klar for ablegøyer:

Lørdagen ble brukt til å rydde, vaske og fylle på varer i HOPE. 

Ellen i sving med en ny variant av teppebanker.  Alle tepper skal luftes og trekkene vaskes. Molde-damene imponerte gutta med sin energi. - You are like machines, mente Leo.

Ali er aldri redd for å ta i ett tak. Hvis du var moren min, hadde jeg aldri tillatt at du skulle vaske dusjrommene, sa han her om dagen. Tok fra meg vaskebøtta og kosten og dro igang. 

Flittige damer henger opp vasken, mens Loay blir frisert i skyggen

Sveitsiske Camilla rydder i en av lekekrokene. 

Alle leker må vaskes og desinfiseres.

Tyske Johan  er en ekspert i å finne klær til gjestene fra Vial. Det må fylles på med nye plagg i alle størrelser hver kveld. De som nylig har kommet til øya får spesialservice første gang; de får velge to sett av klær til hvert familiemedlem, får en spesiell velkomstpakke og rikelig med toalettartikler, takket være blant annet bidrag fra våre givere.

Nur er bare 21 år, snakker arabisk og tyrkisk, og er en utrolig flink medhjelper. 

Hun og jeg har brukt litt av lørdagen til å fylle shampoo fra de store flaskene over til de små , som flyktningene får med seg til leiren. C står for children, A for adult.

Libanesiske og frivillige Loey får stusset hår og skjegg av en dyktig frisør fra Vial.  

Og ble ganske fornøyd. 

Arbeidsdagen begynner med morgenmøtet i Karfas og avsluttes sjelden før nærmere klokka 7 om kvelden. Da er det alltid fristende å gå ut og spise og dele en vin. Et steinkast fra leiligheten vi bor i ligger det en gresk fiskerestaurant, hvor blant annet den norske hjelpeorganisasjonen Dråpen i havet pleide å ha noen møter mens de var engasjert ved flyktningeleiren Souda rett ved. Der var også Åsa og jeg frivillige i januar 2017. Vår venn, kelneren, trekker sjelden på smilebåndet. Men han satte tydeligvis pris på å hjelpe Åsa med å finne et telefonnummer i Chios på mobilen etter middagen forleden.

Baby på flukt

Det er under ei uke siden den lille jenta på fem måneder kom gjennom bølgene over havet fra Tyrkia til Chios. Ikke i et cruiseskip, men i en liten, overfylt gummibåt sammen med foreldrene, og søsknene. Med fare for livet. Det vet hun lite om der hun sutter på tommeltotten i Åsas trygge favn.

Denne fredagen i april får både Åsa og jeg nyte å ha den lille babyen i armene når familien kommer til HOPE, Peoples House,  for å få en etterlengtet dusj og nye klær. Åsa tilbyr seg å holde babyen mens foreldrene er inne i klesavdelingen og finner klær. Jenta bytter armkrok uten at foreldrene nøler. 

De er en familien på seks. I tillegg til babyen er det to jenter på 8 og 11 år, en gutt på 5. Fire av ti som kommer som båtflyktninger til Hellas er barn. 40%!  En stadig større andel av dem drukner underveis, viser statistikken fra UNHCR. Det nevnes ikke engang i en notis i mediene hver gang noen drukner. Hittil i år har over 500 mennesker druknet i Middelhavet underveis til den «europeiske festningen», som noen velger å kalle EU.

I snart ei uke har firebarns-familien bodd i flyktningeleiren Vial. Nå er de overmodne for en varm dusj og rene klær, og lek i tilnærmelsesvis naturlige omgivelser. Det får de her:

​Det er en ressurssterk familie som har flyktet til Hellas. De er rolige, stolte mennesker som har avfunnet seg med sin skjebne. Jentene på 8 og 11 snakker begge engelsk. De er høflige og blide. En ressurs dit de kommer. I HOPE får de kost seg sammen etter slitsomme dager i leiren.

Denne fredagen får noen av de frivillige i CESRT kontakt med to av mange som nå bor under åpen himmel utenfor murene i Vial, mellom toalettene og fotballbanen. Det er to gravide kvinner.  ​Vi har flere telt liggende i varehuset, og de to franskmennene våre laster inn ladningene og drar avgårde.

Ansatte i leiren setter også pris på at de får vite om de to sårbare kvinnene og at de får telt av oss. Noen som stiller spørsmål ved hva millionene fra EU til greske myndigheter for å hjelpe flyktningene brukes til? Her er det dårlig med Sylvi Listhaugs  gullstoler og å hjelpe flyktningene der de er.  Godt å vite at det finnes gode mennesker i alle land som synes det er verd å gi direkte bidrag til båtflyktningene uten videre byråkrati og omveier. 

Så takk til alle dere som ​har bidratt og som vil bidra!  Åsa, Ellen, jeg og alle de andre frivillige kan gjennom gavene gi direkte hjelp til båtflyktningene, samtidig som lokale, greske firmaer får økt omsetning. Det trengs.

(Se under Bidra øverst på siden, hvis du føler deg kallet. 😎)​

Tredje døgnet på vakt

Vinden piper rundt hjørnene på den gamle gården vi bor i ute ved havet i utkanten av Chios by. Mørket har senket seg forlengst og det er leggetid. Jeg er inne i mitt tredje døgn på utrykningingsvakt, men foreløpig har det bare kommet en båt med 60 flyktninger. Oftest kommer båtene i 3-4 tida om morgenen eller litt seinere. Trolig blåser det for mye til at menneskesmuglere sender nye båter over fra Tyrkia i natt.  Alle vi tre damene har refleksvest, ID-kort og hodelykt klar hvis alarmen går. 

Historien om opptrinnet med den aggressive mannen der vi tok imot flyktningene i går morges har begynt å spre seg. I artikkelen nedenfor gis det opplysninger som vi  ikke kjenner helt igjen, men ingen av oss kan gresk og forsto ikke hva mannen sa. Heldigvis? 

Ofte diskuterer vi flyktningestrømmen med grekerne vi treffer på øya. Det er ikke så vanskelig å forstå at de er frustrerte og oppgitte over både sin egen og flyktningenes situasjon. Det som skulle være en midlertidig transitt på de greske øyene og på fastlandet har utviklet seg til å bli permanente flyktningeleire, med fortvilte og frustrerte beboere med ett ønske; å få behandlet asylsøknaden sin og komme seg videre inn i Europa.  

Ett lyspunkt for beboerne i leiren på Chios, Vial, er frivillige som kommer til leiren. Flere ganger i uka er vi i CERST og henter voksne og barn i leiren. Sammen går vi de to kilometerne til Peoples House, HOPE.   

På turen til HOPE, er gjerne en av beboerne i Vial med, etiopiske Jonas , som også er frivillig i CERST. På gåturen er det en fin mulighet til å bli bedre kjent med dem vi har hentet. I går fikk jeg gleden av å bære ei skjønn, lita jente, som nesten sovnet underveis, og prate med moren.  En annen dag hadde firebarnsfar Jonas og jeg en lang diskusjon om våre holdninger til tro. Han med en sterk tro på Gud, jeg med en litt annen innstilling. For riktig å overbevise meg ga han meg en egen liten brosjyre, You can trust God.  Han har liggende en bunke i teltet sitt i den fryktelige leiren.

Også flere andre beboere i Vial hjelper til i CESRT, i nyetablerte HOPE, hvor flyktningene får dusje, får nye klær og nødvendige toalettartikler. Vi leker med barna, de får mat og noen timer i normale omgivelser med hyggelige folk som bryr seg om dem. Daglig hjelper vi til med lusekurer på ungene. Det er en stor glede å se hvordan gutta fra leiren behandler både oss og ungene.  De danser og sprer glede og får oss  halvstive, gamle damene til å bli med i rytmene. Og språkkunnskapene deres blant annet i arabisk og farsi er utrolig viktig i mange situasjoner. 

På bildet er det en hyggelig kollega fra Libanon som føner håret til ei lita  jente, som etterpå med en stolt mine kunne servere oss «te» i små lekekopper.

Og så er det mamma sin tur til å flette håret... 

Nettverket mellom de som høyst ufrivillig har fått merkelappen Flyktninger og hjelperne bygges stadig ut over landegrensene.  Da jeg en dag snakket med en ung mann og han hører jeg er norsk, spør han øyeblikkelig om jeg kjenner Hanne Hoff. Det viser seg at han er en av gutta som familien fra Oppland arbeider sammen med hver gang de er nede på øya. Og det er ofte! Hanne og jeg er facebookvenner, og dermed kan hilsenen overbringes.

Barna elsker å sitte ute i det fargerike møblementet og spise cornflakes med melk. 

Og etter dusjing, iført rene klær, får både voksne og barn velge med seg en ting i tillegg til vanlige toalettartikler. Og hvem elsker vel ikke å rote i en stor kurv med juggel og finne akkurat den lille tingen, som skaper en  glede i en ellers ganske grå hverdag? Det skal så lite til....

Konfrontasjon med lokalbefolkningen

Vi er på vei til morgenmøtet i Karfas. Natta har vært rolig. Jeg var ganske sikker på at vi måtte ut til en ny ankomst med flyktninger i natt. Vi har spist frokost i fred og ro. Så kommer alarmen. «we have a landing. Confirm please»

Leder, eller Alpha, Monika vet ikke om det er en båt som har kommet inn til stranda, eller om kystvakta bringer dem inn  fra sjøen.  Vi må bare avvente. 

Morgenmøtet avvikles stående utenfor varehuset i Karfas. Vi er som veddløpshester som avventer startsignalet.  Det er en beachlanding, men hvor er uklart. Vi kjører i full fart mot Katarraktis. Fire biler etter hverandre.  Mot ukjent mål. Så får vi en pin på kartet som vi kan kjøre etter. Det viser seg å være feil sted.  Med to politibiler i front havner vi innerst i en smal gate langs stranda.  Her er det verken gummibåt eller flyktninger. 

Men så er helvetet løst. En eldre mann fra stedet står og skriker mot bilene til oss frivillige på gresk, mens politiet står og ser på. En av lederne går halvveis ut av bilen og blir overfalt av mannen, heldigvis uten å bli skadet. Politiet griper inn og får roet mannen.. Det er sterkt å oppleve. I ettertid får vi forklaringen på reaksjonen og kan forstå den. Men aldri akseptere en slik oppførsel.

Allikevel er det en påminnelse om at også lokalbefolkningen lider under EUs problematiske håndtering av flyktningekrisen

Vi får rygget oss ut, og får en ny pin på Google. Tråkler oss fram gjennom trange, bratte og uoversiktlige smug. Øverst i en bratt bakke ser vi politibilene igjen, en hvit buss som skal frakte nyankommerne til flyktningeleiren i Vial. De spanske, medisinske frivillige er allerede på plass og har undersøkt flokken.  Politiet har fulgt gruppa opp fra stranda.

Det er 15 barn (to babyer), 17 kvinner og 28 menn fra Syria, Irak, Etiopia, Kuwait og Yemen. 60 mennesker som har kommet i en liten gummibåt. De sitter og ligger i veigrøfta. Overraskelse og glede preger ansiktene når vi deler ut vann og mat. Og når en eldre mann sier «we are so greatful», så kjenner jeg klumpen i halsen og tårene som presser på.  Ser på Åsa og ser de samme følelsene. Disse møtene er så utrolig sterke, sitter brent fast i minnet og gir mening med det vi gjør.

Dette er en helt spesiell landing. Alt går så raskt, fordi politiet har fulgt dem opp fra stranda og til bussen. Vi hilser på gamle kjente i det spanske helseteamet SMH, rydder opp etter oss. Mission completed... av frivillige fra Tyskland, Spania, Amerika, Frankrike og Norge. Et lite FN, som utfører oppgaver der de store hjelpeorganisasjonene og  EU svikter. Det er fordelen med grasrotorganisasjonene, raske til å omstille seg og til å fylle hull.

På vei tilbake til dagens jobb i varehuset og Peoples House HOPE oppstår en situasjon som føles litt uvirkelig. Nok en gang.  På den smale veien kjører først den hvite bussen til leiren med de 60 flyktningene, så to politibiler med blålys. Og så fire biler med frivillige fra CERST.  En liten karavane, som hentet ut av en film. 

Som vanlig er det debriefing etter en landing, og spesielt situasjonen med den aggressive mannen diskuteres.  Kunne vi gjort noe annerledes? Kunne politiet ha opptrådt på en annen måte? Hva er strategisk lurt i forhold til det viktige samarbeidet med det lokale politiet?

Etter den noe spesielle situasjonen med den utagerende mannen opplever vi noe annet, som minner meg på at i alle folkeslag er det ulike typer mennesker.  Mens jeg står og sorterer barnesko, kommer en eldre mann med en sønn gående inn i varehuset.  Han rekker fram en stor pose med rene, fine barneklær som han ønsker å gi til flyktningene.   

Det gir en ekstra god følelse denne dagen å sortere de fine t-trøyene og shortsene ned i riktige pappkasser: Boys 2-5 years. Boys 6-12 years. Snart skal buksene fylles av små guttekropper som er noen erfaringer rikere enn mange andre.  

21 barn i en gummibåt

Mens det fortsatt er mørkt i dag tidlig kommer en hvit gummibåt båt med 21 barn, 10 kvinner og 14 menn inn til Katarraktis på Chios.  Det er syriske, kurdiske og irakiske familier som har klart å lure seg over havet fra Tyrkia og inn til den greske øya. 

Det greske politiet har blitt enda strengere i forhold til hvem som får lov til å ta imot båtflyktningene. Landingen, som det kalles, betraktes som et åsted for en forbrytelse. Før spansk, frivillig helsepersonell og vi fra Chios Eastern Shore Respons Team får slippe til med klær, mat og drikke, så må politiet kontrollere åstedet.  

It`s a crimesceen, får vi forklart.  Ulovlig innvandring. 

Denne tirsdagsmorgenen er verken Åsa, Ellen eller jeg på vakt for å ta dem imot.  Først i dag tidlig  fikk vi poltititillatelsen som trenges. Deretter er vi klar for utrykning når som helst. Ofte kommer båtene flere dager på rad, gjerne i løpet av natta. Ofte flere i slengen. Mobilen legges klar ved senga. Alpha, som lederen for utrykningen kalles (i natt spanske Monika) sender melding til OnCall-gruppa om landingen. Fire biler fylt med mat, drikke, varm te og klær rykker ut. Lander båtene på stranda sendes en «pin» på et kart til hjelperne.  Noen ganger er det ikke lett å finne båtene. Men det går... I natt er vi klar for første gang siden november i fjor. 

På morgenmøtet klokka 8.30 er det lett å se hvem som har vært ute i natt. Men gjengen holder koken resten av dagen også. Og er blant annet med på «restock», altså å erstatte plaggene som er levert ut med nye. Alle poser må fylles opp. En tidkrevende, svett og kjedelig jobb, som vi gjennomfører sammen med en familie på mor, sønn og svigerdatter fra Pennsylvania.

Denne tirsdagen har CESRT åpen en butikk for lokalbefolkningen, hvor folk kan komme å få gratis klær.. Flere greske kvinner, som jeg har litt problemer med å skrive navnet på, Zaxanula, Aspasin og Xrusa, henger klær; på hengere inne i et eget avstengt område. Toula, den greske kvinnen som startet grasrotgruppa, er flinkt til å pleie forholdet til folk på Chios. Det reduserer spenningen som eksisterer mellom fastboende og flyktninger.

Og Toula er godt fornøyd med butikken: 

Resten av denne tirsdagen ga mange gyldne øyeblikk. Vi hentet familier i flyktningeleiren Vial og gikk til fots sammen med dem tilbake til Peoples House, hvor de fikk en velfortjent pause fra den fortvilte situasjonen de lever i til daglig.  Mer om det i morgen når øyelokkene ikke lenger er såååå tunge. 

Bevoktet hav

idyllen råder  i Karfas på Chios denne mandagsmorgenen i april. Ellen fra Molde rusler på stranda og nyter varmegradene, den stille vinden.  Lukten fra blomstene som brer seg i steinene mellom stranda og veien kjennes bedøvende etter vinteren i Norge. 

Sikten over til Tyrkia er ikke den beste i morgendisen. Men vi ser den greske kystvakta patruljere der ute i bølgene. De er på utkikk etter båter med flyktninger fra Tyrkia. Det samme er den tyrkiske kystvakta nær den tyrkiske stranda.  De skal stanse gummibåtene med  flyktninger fra Syria, Irak, Afghanistan... før de kommer seg ut av tyrkisk farvann. Og over til EU. Håpet lever om et trygt liv med flokken der, langt fra bomber, kjemiske våpen, sult og nød. De vet nok hva som venter. De er moderne mennesker som deg og meg og kommuniserer med dem som har klart den siste etappen over til Hellas. De vet at nye prøvelser venter. Men håpet, det lever...

Og her sitter vi og nyter den fine morgenen og venter på at morgenmøtet i Chios Eastern Shore Response Team skal starte. Vi som er klar for å hjelpe de som klarer å komme seg over havstrekningen på 5-6 kilometer. Som klarer å lure tyrkerne. Sett utenfra er det noe helt absurd med hele situasjonen.

Det blir flere hjertelige gjensyn før morgenmøtet starter utenfor det nedlagte hotellet nede på stranda. Hotellet som nå fungerer som varehus for CESRT. Her kommer donasjonene inn i form av klær, bleier, sanitærartikler og andre nødvendigheter.  Her sorteres det, pakkes i riktige kasser, klar for å ta imot flyktningene enten de er tatt hånd om av den greske kystvakta eller driver i land på ei øde strand.

Det er knapt et halvt år siden Åsa Rejkestam og jeg forlot øya for andre gang i løpet av ett år. Denne gangen har vi med oss Ellen Munthe-Kaas fra Molde. Vi er de eldste i gruppa blant de frivillige fra alle verdens kanter. Nærmest bestemødre for de fleste av dem. Det kjennes helt greit. Og nok en gang må jeg beundre disse unge, idealistiske menneskene som gjør en innsats for sine medmennesker.

Første dagen går stort sett med til en runde til de ulike tilbudene som CESRT. har. Siden vi var  her sist har Childrens House i Chios blitt lagt ned, og et nytt Peoples House, HOPE, blitt bygd opp i et gammelt lokale ikke langt fra flyktningeleiren Vial, som ligger langt inne på øya. Det er et tilbud jeg skal komme tilbake til seinere.  Leo, til høyre på bildet, viser Ellen, Tyske Karen, Åsa og meg rundt, ikke så lite stolt.

Og så er det til med sortering av klær på varehuset etterpå. Flere ferdige ladninger med klær i alle størrelser, for menn, kvinner, gutter og jenter skal være ferdigpakket, sammen med blant annet vannflasker og  matposer. Klar for våte flyktninger som ankommer.

 Vi gyver løs på donasjonene i form av leggings og truser. Så kjedelig, men så nødvendig. 

Men det går alltids an å få fram latteren i den kjedelige sorteringa av dametruser i alle fasonger, farger, mønstre og størrelser.  For er størrelse Large egentlig Large?. Karen tester utenpå jeansen og høster applaus for forsøket. Konklusjonen er klar. Large er medium, eller til og med small. Og hva slags undertøy liker syriske eller irakiske kvinner? Kunnskapen er på bunnivå og diskusjonen mellom oss norske pensjonistene og de tyske ungjentene blir ganske underholdende, ei minitruse med «Hot lips» med masse kyssesymbol... er det noe for en muslimsk 50-årig seksbarnsmor? Har vi fordommer her, tro?  Eller er vi realistiske? Aner ikke. Et nytt spørsmål blant mange som vi kanskje kan få svar på seinere.

Som frivillig er det ingen arbeidsdag fra 9 til 4. Dagens økt avsluttes i 20-tida med en omvisning for de nye i «porthut», havnehytta, hvor båtflyktningene får bistand fra CERST og de spanske, frivillige helsearbeiderne SMH når de kommer i land.  Nedenfor er rommet hvor kvinnene og barna blir tatt hånd om:

ikke fritt for at mange minner dukker opp igjen fra sist vi var her. Fra slitne ansikter, store øyne og hender som strekker seg fram mot en varm kopp te.  Takknemlige ord vi ikke forstår. Og synet av bussen som tar flokken med seg til flyktningeleiren Vial, hvor de fleste vil få et langvarig opphold under forferdelige forhold. Ikke til å holde ut. 

Men det er derfor vi er her. 

Krig, terror, død og elendighet. Men omtanken lever.

Hva skjer i Syria? Hvordan vil stormaktenes handlinger innvirke på den nervepirrende situasjonen? Hvor mange flere  mennesker vil oppleve lidelse og død?

Det kan ingen gi svarene på foreløpig.  Det eneste sikre er at den økende strømmen av flyktninger fra Syria, via Tyrkia til Hellas, bare vil forsterkes.   Stadig flere syriske familier setter seg i skrøpelige gummibåter med kurs for de greske øyene. Det er stadig flere barn med. Nærmere 40% av båtflyktningene er barn. Mange må gjøre flere forsøk før de klarer å unngå den tyrkiske kystvakta og kommer inn i gresk farvann. Selv om de vet at risikoen for å dø er stor. Bare hittil i år har 501 person druknet i Middelhavet på vei mot Europa.

Mange grasrotorganisasjoner jobber som frivillige i Hellas. Bildet her er av en spansk livreddder på Lesvos. Vi skal arbeide for CESRT (Chios Eastern Shore respons team. )

Når vi nå pakker kofferten og gjør oss klar for å dra til Chios søndag, så vet vi at vår viktigste funksjon er å sørge for ullpledd, tørre klær, varmt og kaldt drikke, og mat til de som kommer over havet. 24 timer i døgnet er tre team klare til å rykke ut. Utfordringa er når det kommer fler landinger i løpet av ei natt. 

For båtene kommer. Med ujevne mellomrom. Når vi er på vakt må vi være klare døgnet rundt. 

Bildet viser bare en av gummibåtene som kom til Chios denne uka. 

Før vi drar nedover igjen, så er det greit å oppdatere seg på situasjonen også via offisielle kanaler og medier.  Det er ikke bare situasjonen i Syria som er ekstra spent. Torsdag denne uka styrtet et gresk jagerfly i havet utenfor Skyros, ikke så langt fra der vi skal være. Årsaken er ukjent pr i dag. Men i flere medier fortelles det at den politiske situasjonen mellom Tyrkia og Hellas har blir stadig mer spent, og grekerne har de siste ukene intensivert patruljeringen i luftrommet. Nesten daglig avskjæres tyrkiske jagerfly. 

Men det nytter ikke å la seg trekkes ned av all verdens elendighet. Da er det bedre å gi lys til det gode. Som for eksempel alle bidragene og gavene som har kommet inn via våre private innsamlinger til båtflyktningene. Den største overraskelsen kom fra Årets glåmdøl 2017, Johny Gullaker Johnson. Han fikk 10000 kroner fra Glåmdalen og ga hele beløpet til båtflyktningene, via meg. På bildet får han synlige bevis for sin imponerende innsats for blant annet ungdom og flyktninger fra Glåmdalens sjefredaktør Thor Sørum-Johansen. 

Like overrasket og glad ble jeg da forfatter og tidligere kollega Levi Henriksen ga sitt honorar for talen til prisvinneren til samme formål. Veldig sjenerøst! 

I forrige blogginnlegg skrev jeg om barna på avdeling Meisene i Vinger barnehage i Kongsvinger som samlet inn leker og klær til barna i flyktningeleiren på Chios. Men også to strikkeglade pensjonister, Jorun Pedersen (til venstre) og Sylvia Birkelund, tro til. De gir en haug med strikka ullsokker til samme formål. De blir gode å ha på kalde barneføtter!

Forøvrig kan de som ønsker det fortsatt gi små eller større bidrag til flyktningene. Se info under fanen Bidra øverst på siden. Takk!

Alle barn er like...

Jeg får klump i halsen når jeg opplever all givergleden blant folk. Vi vil virkelig hjelpe barn og voksne som rømmer fra krig, bomber og sult. Som med stor risiko tar seg over Middelhavet til de greske øyene i livsfarlige gummibåter, og havner i forferdelige flyktningeleire blant  annet på Chios.

Om morgenen mandag 16. april er Åsa Rejkestam og jeg på plass igjen hos Chios Eastern Shore Response Team for å gjøre en liten innsats for båtflyktningene fra Syria, Irak og Afghanistan. Sammen med oss har vi denne gangen Ellen Munthe-Kaas fra Molde.

Og takket være folks godhet så  kommer vi ikke tomhendte.  Allerede før jeg personlig har gått ut  offentlig og bedt om bidrag nok en gang, så strømmer gavene inn.

I stua mi står flere poser med hjemmestrikka ullsokker fra to flittige Kongsvinger-damer  klar, en pappeske er full med gaver fra en barnehage og  små og store  summer har altså kommet inn på konto. Mer om dette kommer i bloggen seinere. 

Hvordan gavene har kommet inn? Etter å ha tittet på en liten fotoseanse, kan du lese om gavemilde barn nedenfor:

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

Vis full størrelse

I skolestartergruppa Meisene i Vinger barnehage i Kongsvinger var det før jul innsamling av leker og klær til barna på Chios.  De hadde fått høre om opplevelsene til båtflyktningebarna  gjennom fortellinger og bilder jeg hadde gitt til barnehagen.

-De  fikk jo ikke med seg så mange leker i gummibåten, skjønner du. Det var jo så trangt der, sier de to gutta. Barna var nok redde når de satt i båten. De ble våte. De kunne jo drukne.

Selv kunne Arian og Gregor egentlig godt tenkt seg noen av lekene selv. Spesielt  et par av bilene! Men blide og stolte var gutta da de på vegne av hele barnehageavdelingen kunne overlate gavene til meg for transport med fly til Chios. 

Og jeg vet hvilke lys som tennes i øynene til barna som bor i leiren på Chios når de kan få sin helt egen leke med inn i familiens telt.  

Tusen takk til skolestarterne på avdeling Meisene i Vinger barnehage for gavene fra barn til barn! 

Og har du lyst til å gi et bidrag til båtflyktningene på Chios, så finner du nødvendig info under fanen BIDRA øverst på siden