Jentene på den sprengte Kongsvingerbrua

Borghild Hernæs deler minner

Av Vera Wold

Hvem var mannen med hatten og de to småjentene som gikk over den «bølgete» Kongsvingerbrua like etter krigen? Det ikoniske bildet er velkjent blant historieinteresserte. Det var en mislykket sprengning, som skulle hindre tyskerne å komme over Glomma i 1940, som ga den gamle brua fra 1856 en utseende lik en berg- og dalbane. Men brua kunne fortsatt brukes fram til den ble revet og erstattet av den nåværende hengebrua i juni 1949.

-Det var meg, venninnen min Tordis Gulbrandsen og far som er avbildet, kan Borghild Hernæs fortelle. Faren var Bjørn Hernæs (med samme navn som politikeren i Sør-Odal), tollforvalter for Kongsvinger tolldistrikt.  Han var en velkjent mann, godt likt blant de rundt 2000 innbyggerne i byen på den tida. Den gang holdt tollkontoret til i jernbanestasjonen. Like ved, i Vinger Sparebank, arbeidet Paula Telle fra Greaker. De to fant hverandre og noen etter bryllupet fikk de Borghild.

Borghild, som ble født i 1933 og ble enebarn, bor fortsatt i barndomshjemmet midt i sykehusbakken i Doktor Gundahlsveg og har mange minner å se tilbake på. Bildet av den bølgete brua var det Kolbjørn Telle som tok. Han tok flere varianter av motivet. Kolbjørn var sjef for Jeløy Radio, var Borghilds onkel og en ivrig fotograf.

Forsidepike

Borghild har tatt vare på mange minner. I samlinga fins det fotoalbum med blant annet bildet av henne, venninna og faren på den bølgete, gamle brua. Og også et svensk ukeblad med en helt spesiell forside. Den er dekket av bildet av ei blid, søt jente omkranset av flagg som hyller freden i mai 1945

-Det er meg! Sier Borghild Hernæs, som er veldig fornøyd med bildet, som hun ikke visste fantes før en god stund etter at det ble tatt. Hun forteller:

- Da freden kom da hadde vi skole på Øvrebyen. Da vi fikk høre at freden var kommi, var vi glade og fløy hjem. Så tok vi flagg, og jeg hengte på meg fullt med sånn juletrepynt over hodet, sånne flagg som vi hadde, minnes Borghild. -Vi løp ned til stasjonen, og venta på at toget fra Sverige skulle komme med de som hadde flyktet og sånn da, og de kasta godteri og sigaretter ned fra togvognene. Og vi unge var der og snappa det til oss. Og så husker jeg at vi var borte i uthusa til Karen Julie (Nitteberg, seinere gift Gimse) og prøvde å skulle røyke. Vi hosta og harka. Vi var jo bare unger vet du, ler Borghild.

Det var mens hele flokken med unger sto på stasjonen, at den svenske fotografen oppdaget den unge jenta med alle flaggene.

-Jeg ble vel plukka ut antakelig fordi jeg hadde disse greiene i håret og så tok dem flagg fra en annen og plasserte i andre hånda mi.

Fotografen, som arbeidet for et svensk ukeblad, tok også bildet av hele jentegjengen. Et foto som gikk over to sider i bladet. Borghild kan navngi mange av dem som er avbildet over to sider. (Se billedtekst)

-Litt morsomt det der.  Faren til Bjørg Riegels, som gikk i klassen min, var konduktør. Etter krigen var han på toget til Charlottenberg og der fikk han se det bladet og kjøpte det. Han tok det med hjem og da fikk jeg først vite det. Han journalisten eller fotografen hadde jo spurt etter navnet mitt, men det kom ikke med. Ja, det var artig å være forsidebilde!

Tyskerne preget byen

Borghild husker godt krigen. For ungene spilte det ingen rolle om foreldrene deres kunne være nazister. De lekte like godt sammen. De tyske soldatene ble også en del av hverdagen.  En opplevelse husker Borghild spesielt godt.

-Jeg husker en gang mor og jeg gikk inn på jernbanerestauranten, som lå mellom togekspedisjonen og tollkontoret. Der satt det flere tyskere, og en av dem kom bort og klappet meg på hodet. Så tok han opp et bilde og viste fram. Han hadde jo egne unger hjemme i Tyskland. Ellers var vi ikke noe plaget av tyskerne.

 Tyskerne beslagla skolen, og Borghild og hennes klassekamerater måtte ha skole i ei stue på gården Nyhus.  Borghild ler litt når hun husker hvordan lærer Trygve Stokke ville lære dem brøkregning.

- For å vise oss hvordan brøken skulle snus på hodet, tok han og løftet en av gutta og snudde ham på hodet. Da skulle vi huske det! Ler Borghild, som nok aldri glemmer opplevelsen.

Under krigen kunne Hernæs-familien også hjelpe andre.  I uthuset hadde de både kuer, griser og høner.

-Jeg husker vi smugla ut mjølk til dem som hadde det vanskelig under krigen, forteller Borghild. En av dem som ble hjulpet var kona til en av lærerne som ble sendt til arbeidsleir i Finnmark fordi han nektet å være med i den nyopprettede nazistiske lærerorganisasjonen. Det var en del av lærerne fra Øvrebyen som ble sendt nordover.

Borghilds far tok også med seg kjøtt og egg i en kuffert for å gi til noen venner i Oslo, som også hadde overtatt hushjelpen deres. For ikke å bli tatt på fersk gjerning, gikk han inn i en togkupe med bare tyskere og la kufferten på hylla over setet. Der var det ingen kontroll.

Usynlig grense i skolegården

Omgivelsene til barndomshjemmet til Borghild har endret seg radikalt fra familien kjøpte eiendommen Heberg nedenfor Øvre Langelandsvei rundt 1934. Eiendommen besto av 35 mål tomt. Huset lå for seg selv inne i skogen i det som var Vinger kommune. For å komme til skolen måtte Borghild gå gjennom skogen, hoppe over to bekker og gå gjennom ei grind. Hun gikk på det som ble kalt «kuskolen». Sentralskolen var delt i to – med et usynlig skille midt i skolegården – hvor ungene fra Kongsvinger og Vinger hadde hver sin side; De som var fra «landet» og de som bodde i byen.

Borghild og seks andre venninner kalte seg «Vi 7».  Men alle kunne ikke leke sammen i friminuttene  fordi de bodde i to ulike kommuner. Grensen i skolegården skilte dem. En praksis som kan være litt vanskelig å forstå i dag.

Midtbyen besto fortsatt av mye skog da Borghild vokste opp, og mange tok en snarvei langs stien gjennom skogen ved huset deres når de skulle fra byen og opp til Sorenskrivergården. Flere fikk kjøpt hustomter av Hernæs og i dag ligger boligkompleksene i Thv. Løvenskioldsveg der gårdens jorder tidligere bredte seg ut. I det som i dag er Winsnesgata hadde moren åker hvor hun ett år dyrket lin. Borghild  har fortsatt en fin duk som er laget av linet.

«Rønnene» på Galgebakken

Nittiåringen husker godt de fattigslige, små husene, nærmest rønner,  som lå på Galgebakken. De lå på bakken, som ble flatet ut da Øvre Langelandsveg ble utbedret. Husene ble revet, med unntak av Holtbakkhuset, som fortsatt ligger der som et symbol på eldre tider.

-Og der hvor matbutikken (tidligere Mathallen, i dag Coop Extra) ligger i dag, der var det en dam hvor vi gikk på skøyter, sier Borghild, som synes det er artig å tenke på hvordan omgivelsene så ut før.  For å kunne få inn høyet fra de vidstrakte jordene nedenfor huset, måtte de låne hest fra Telle på Greaker, hvor moren kom fra. Der bodde bestefar Arne Knutsen Telle, som hadde bakgrunn i det militære og var med i styre og stell i Kongsvinger.

Sentralborddamene visste det meste

Datidens telefoner var koblet til en manuell sentral. Når Borghild ville snakke med bestefaren var framgangsmåten enkel: Borghild løftet av røret hjemme, fikk forbindelse med sentralen og sa bare at hun vil snakke med bestefar.  Selvfølgelig visste damene der hvem det var. Moren til venninnen jobbet også på telefonsentralen i Telegrafbygningen i Storgata. Det damene der ikke visste, var ikke verdt å vite.

I dag har Borghild Hernæs selvfølgelig en mobil i likhet med de fleste andre. 90-åringen følger godt med i tida og har mange gode minner fra oppveksten i Kongsvinger, vel verdt å lytte til.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i medlemsblad nr. 1 2024 for Kongsvinger og Vinger Historielag. Enkelte bilder er lagt til i artikkelen her.