idyllen råder i Karfas på Chios denne mandagsmorgenen i april. Ellen fra Molde rusler på stranda og nyter varmegradene, den stille vinden. Lukten fra blomstene som brer seg i steinene mellom stranda og veien kjennes bedøvende etter vinteren i Norge.
Sikten over til Tyrkia er ikke den beste i morgendisen. Men vi ser den greske kystvakta patruljere der ute i bølgene. De er på utkikk etter båter med flyktninger fra Tyrkia. Det samme er den tyrkiske kystvakta nær den tyrkiske stranda. De skal stanse gummibåtene med flyktninger fra Syria, Irak, Afghanistan... før de kommer seg ut av tyrkisk farvann. Og over til EU. Håpet lever om et trygt liv med flokken der, langt fra bomber, kjemiske våpen, sult og nød. De vet nok hva som venter. De er moderne mennesker som deg og meg og kommuniserer med dem som har klart den siste etappen over til Hellas. De vet at nye prøvelser venter. Men håpet, det lever...
Og her sitter vi og nyter den fine morgenen og venter på at morgenmøtet i Chios Eastern Shore Response Team skal starte. Vi som er klar for å hjelpe de som klarer å komme seg over havstrekningen på 5-6 kilometer. Som klarer å lure tyrkerne. Sett utenfra er det noe helt absurd med hele situasjonen.
Det blir flere hjertelige gjensyn før morgenmøtet starter utenfor det nedlagte hotellet nede på stranda. Hotellet som nå fungerer som varehus for CESRT. Her kommer donasjonene inn i form av klær, bleier, sanitærartikler og andre nødvendigheter. Her sorteres det, pakkes i riktige kasser, klar for å ta imot flyktningene enten de er tatt hånd om av den greske kystvakta eller driver i land på ei øde strand.
Det er knapt et halvt år siden Åsa Rejkestam og jeg forlot øya for andre gang i løpet av ett år. Denne gangen har vi med oss Ellen Munthe-Kaas fra Molde. Vi er de eldste i gruppa blant de frivillige fra alle verdens kanter. Nærmest bestemødre for de fleste av dem. Det kjennes helt greit. Og nok en gang må jeg beundre disse unge, idealistiske menneskene som gjør en innsats for sine medmennesker.
Første dagen går stort sett med til en runde til de ulike tilbudene som CESRT. har. Siden vi var her sist har Childrens House i Chios blitt lagt ned, og et nytt Peoples House, HOPE, blitt bygd opp i et gammelt lokale ikke langt fra flyktningeleiren Vial, som ligger langt inne på øya. Det er et tilbud jeg skal komme tilbake til seinere. Leo, til høyre på bildet, viser Ellen, Tyske Karen, Åsa og meg rundt, ikke så lite stolt.
Og så er det til med sortering av klær på varehuset etterpå. Flere ferdige ladninger med klær i alle størrelser, for menn, kvinner, gutter og jenter skal være ferdigpakket, sammen med blant annet vannflasker og matposer. Klar for våte flyktninger som ankommer.
Vi gyver løs på donasjonene i form av leggings og truser. Så kjedelig, men så nødvendig.
Men det går alltids an å få fram latteren i den kjedelige sorteringa av dametruser i alle fasonger, farger, mønstre og størrelser. For er størrelse Large egentlig Large?. Karen tester utenpå jeansen og høster applaus for forsøket. Konklusjonen er klar. Large er medium, eller til og med small. Og hva slags undertøy liker syriske eller irakiske kvinner? Kunnskapen er på bunnivå og diskusjonen mellom oss norske pensjonistene og de tyske ungjentene blir ganske underholdende, ei minitruse med «Hot lips» med masse kyssesymbol... er det noe for en muslimsk 50-årig seksbarnsmor? Har vi fordommer her, tro? Eller er vi realistiske? Aner ikke. Et nytt spørsmål blant mange som vi kanskje kan få svar på seinere.
Som frivillig er det ingen arbeidsdag fra 9 til 4. Dagens økt avsluttes i 20-tida med en omvisning for de nye i «porthut», havnehytta, hvor båtflyktningene får bistand fra CERST og de spanske, frivillige helsearbeiderne SMH når de kommer i land. Nedenfor er rommet hvor kvinnene og barna blir tatt hånd om:
ikke fritt for at mange minner dukker opp igjen fra sist vi var her. Fra slitne ansikter, store øyne og hender som strekker seg fram mot en varm kopp te. Takknemlige ord vi ikke forstår. Og synet av bussen som tar flokken med seg til flyktningeleiren Vial, hvor de fleste vil få et langvarig opphold under forferdelige forhold. Ikke til å holde ut.
Men det er derfor vi er her.
