Ei utstrakt hånd og en varm tekopp

Kalde flyktninger som har tilbrakt natta i en gummibåt på Middelhavet er glade og takknemlige for en kopp varm te med mye sukker.  Åsa og jeg gjør klar for den andre båtlandingen en kald novembernatt. 

Når du først har forsøkt å være  medmenneske for båtflyktningene på Chios en gang.... ja, da er det vanskelig å la være å strekke ut ei hånd igjen til alle disse barna, kvinnene og mennene som lider i de greske flyktningeleirene. Flybillettene er bestilt, overnatting også.  15. april drar Åsa og jeg til Chios igjen for tredje gang.  Denne gang har vi også fått med en annen pensjonist, som ønsker å bidra. Mer info kommer seinere.  

Du kan gjerne bidra nå, hvis du føler for det. Men mange som bidro sist, må ikke føle noe press om å gi også denne gangen. Kanskje du heller vil gi et nikk og et smil til noen av flyktningene som bor på hjemplassen din? Åpne opp for nye inntrykk og nye bekjentskaper?

Det vil garantert berike livet ditt!

(Du finner betalingsinfo under fanen Bidra.)

Dramatisk i Middelhavet

Dette innlegget er det siste fra den andre reisen til Chios i 2017.  Anbefaler deg å starte med det første blogg- innlegget fra 21.okotober 2017nederst på side 2, hvis du er interessert i å få riktig sammenheng.

Fire mennesker døde på grunn av Libyas Coast Guards voldelige og hensynsløse oppførsel i Middelhavet 6. november. Det skriver den tyske organisasjonen Sea-Watch på sine nettsider https://sea-watch.org. 

https://sea-watch.org/en/dramatic-rescue-operation-sea-watch-3/ 

Der vises også en video av mannskapet ombord på den libyske kystvakta som banker løs på flyktningene og forlater stedet i full fart med en mann hengende etter båten. 

Det er ikke første gang dette har skjedd, ifølge See-Watch. 

Gummibåten med over 60 flyktninger var ute i internasjonalt farvann utenfor Italia da den sendte ut nødsignaler fordi den holdt på å synke. En del ble tatt ombord i den libyske kystvakta, men da mannskapet begynte å true og slå de som kom ombord, brøt det ut panikk og mange falt i vannet. 

Minst 5 personer druknet, blant dem et lite barn. 

Kontrastene til det trygge, gode livet her i Norge kan vel ikke bli større... 

Jeg klarer ikke å slippe taket i båtflyktningene på Chios. Kroppen min har vært snart fem dager i Norge, tankene mine kretser mest om flyktningene. Jeg bruker mye tid på nettet, søker oppdateringer om situasjonen. Via offisielle sider, nettsteder. Kommuniserer med folk som fortsatt er på Chios, og de som har dratt. Blir også kontaktet av flere som har lest bloggen min, blant annet en kurdisk student fra Irak som vil ha kontakt. Hvorfor? Spør jeg på Messenger. Fordi du er så opptatt av medmenneskelighet, skriver han. Over 1200 har vært innom bloggen til nå. Fornøyd med det...

Sånn knyttes stadig nye kontakter på tvers av grenser.

Jeg tipser NRK om videoen fra Sea-Watch og forteller om situasjonen på Chios. Ber dem lage noe på det. Nytter det? Aner ikke. Tragedier og folk i nød har blitt hverdagslig nytt. Nærmere 3000 døde båtflyktninger i Middelhavet hittil i år. Tusener av barn, kvinner og menn som lever i kaotiske, overfylte, helsefarlige og uhygieniske leire er hverdagslig nytt. Det er til å grine av.

Før jeg dro til Chios første gang, i januar i år, leste jeg boka til Lindis Hurum:

Det finnes ingen DE ANDRE - det er bare oss. Så sant.

Hurum har jobbet med å gi nødhjelp for Leger Uten Grenser i mange år. Blant annet med båtflyktningene i Middelhavet.

På ingen måte kan mine fattige, små uker i Hellas sammenlignes med hennes innsats. Men det føles godt å kjenne seg igjen i beskrivelsen av hvordan det er å komme tilbake til hverdagslivet i Norge.

Jeg våkner fortsatt om natta og lurer på hvor jeg er. Om alarmen går og vi må hives oss i klærne. Men jeg hører ikke bølgene og vinden slik jeg gjorde i leiligheten vår på Chios. Det er så stille her i skogkanten.

Gjensyn med dem jeg er så glad i har fått et bein tilbake på norsk jord igjen, det andre er i Hellas. Og haler og drar.

Heldigvis fins det enkle metoder å holde kontakten med dem der nede. Noen meldinger får gleden til å boble, bokstavelig talt. 

Noe så enkelt som er varmtvannstank!

Lederen i Chios Eastern Shore Respons Team, kjære Toula, sender bilde av varmtvannstanken som nå er på plass i Childrens House. Betalt av dere bidragsytere i Norge og Sverige.

Nå kan alle flyktningebarna som kommer til Childrens House være garantert en varm dusj, selv om det er seint på dagen. En varm tank(e) å ta med seg.

Hvor blir det av pengene?

Maya fra Israel jobber natt og dag for flyktningene på Chios. På dagen er hun på Childrens House og forsyner barna med klær. Hun underviser på Language center. Hun sorterer klær til flyktningene på varehuset i Karfas, hun er på døgnvakter og tar imot flyktningene når de lander i gummibåten sine på øya.   Her er hun sammen med tyske Katrine og gjør klar for servering av varm te ved Porthut (redningshytta) på kaia i Chios.

Vel hjemme i Norge undrer jeg meg fortsatt over hva den spinkle, unge kvinnen får til. Hvordan hun står på for dem hun brenner for, båtflyktningene.  Jeg husker tårene hennes rant når Katrine dro tilbake til Tyskland. De to delte både rom, arbeid, tanker og fellesskap.

Men det meste av det fysiske Maja og andre frivillige hjelper til med, kommer fra donasjoner, blant annet fra bidrag fra mange av dere som følger med på denne bloggen. 

Chios Eastern Shore Respons Team, som vi jobbet for, er en av få organisasjoner som er igjen på Chios. Det skyldes at EU og den greske regjering har bestemt at de selv skal stå for all bistand til flyktningene og dermed har stanset bidragene til de frivillige organisasjonene NGO, ikke statlige organisasjoner..  

Trass i økende antall båtflyktninger blant annet til Chios, skriver  Al Jazeera News at EU har besluttet at krisen i Egerhavet er over. De frivillige organisasjonene trengs ikke lenger. UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) er en av mange som mener dette fører til en sterkt forverret situasjon på de greske øyene. 

CESRT har aldri fått noen økonomisk støtte fra EU, men klarer den etterhvert omfattende driften takket være donasjoner. Teamet har en del faste bidragsytere, men lever ofte fra hånd til munn.  Det er en ekte grasrotorganisasjon.

Derfor er det ekstra velkomment når frivillige har med seg penger som er samlet inn i hjemlandet. Åsa (Rejkestam) og jeg kan fortsatt ikke helt forstå at våre oppfordringer gjennom Facebook (og avisa Glåmdalen for mitt vedkommende) kunne føre til så mye glede på Chios. 

50 350 kroner fra 114 givere gjorde at vi blant annet kunne bidra med noe av det dere ser på collagene her. 

Dere bidragsytere har blant annet sørget for følgende: 

500 joggebukser til barn som kommer våte fra gummibåtene, eller får dem i Childrens House. 

240 underbukser til barn

144  herretruser, 48 dametruser

100 damleggings og bukser

24 liter babyshanpo, 600 pakker med våtservietter til baby,  

Bleier, barnesalve, sårsalve, medisiner, såpe, sanitetsbind, hårstrikker, hårbøyler,vaskemidler, hodelykter.

Leker til Childrens House (dukker, biler, strikker, babyleker,puslespill,  o.l.)

Reparasjon av knust vindu på baderommet

Og sist, men ikke minst: 

En ny, stor varmtvannstank (620 Euro) som gjør at barna slipper å dusje i kaldt vann når det er stor pågang. (50-80 barn dusjer jevnlig i Childrens House)

En strømregning på 440 Euro, til Childrens House.  

Alle gavene vi har kunnet videreformidle gjennom å handle på Chios eller via Toulas bestillinger hos større leverandører i Athen har kommet mange til gode. Leder Toula i CESRT er nøye på å handle det vi  ønsker (og som hun forteller det er behov for) til lavest mulig pris. 

Bildet over av Åsa med ei barnetrille til en sterkt funksjonshemmet gutt har jeg vist tidligere. Men jeg gjør det igjen, fordi: Å ha muligheten til å kjøpe trilla med en gang og overbringe den til den lille familien, er ett av mange sterke øyeblikk blant båtflyktningene på Chios. 

Og et bevis for hvordan det kan fungere med direkte hjelp fra oss som har mye til folk som ikke har noe. Bare håpet om et godt nok liv.

Fortsatt kan vi bidra til innkjøp av det flyktningene trenger, selv om vi er tilbake i Norge. Toula bestiller, vi betaler. Eller bidrag kan gis direkte til CESRT,eller til organisasjonen Dråpen i havet, som har flyttet hjelpen sin fra Chios til Lesbos fordi flyktningeleiren Souda ble lagt ned for ikke lenge siden.  Dråpen er også ved to leire på det greske fastlandet. Se mer på www.drapenihavet.no. 

Pengelens og fremmed i Athen

Pengelens, uten visakort og uten førerkort. Halvsulten og tørst. Fullstendig fremmed i en ukjent by sto jeg der onsdag formiddag på metroen i Athen. Hva skulle jeg gjøre?

Hvordan er det å være i et fremmed land, uten muligheter til å betale noe som helst, uten å forstå et eneste ord? Nå kjenner jeg litt av følelsen. Flyet skulle gå om et par timer, heldigvis hadde jeg metro-billetten i hånda, mobil og pass.

Dagen hadde startet så fint. Av ulike grunner (som kostet meg mange tusen ekstra i flybilletter) overnattet jeg på et hotell i Athen. Skikkelig luksus etter ukene på Chios.

Fornøyd med å ha fikset flere metrobytter fra flyplassen og rotet meg fram til hotellet kvelden før, følte jeg meg rimelig selvsikker på returen til flyplassen dagen etter.  Denne dama hadde skikkelig kontroll!

Den følelsen forsvant rimelig fort.

Om formiddagen var jeg på vei inn på t-barnevogna  med trillekoffert og en liten ryggsekk med kurs for flyplassen.  Vel inne i vogna sto det plutselig en mørkhåret mann i 30-åra midt foran meg. Det virket som om han skulle gå av, men ikke fikset det fordi jeg sto i veien. Han satte et par brune øyne på meg og sa noen ord jeg ikke forstår, og vekslet noen ord og blikk med en kvinne like ved.  Dultet han borti meg? Jeg er ikke sikker. Men de forsvant av på neste stasjon, og jeg tenker ikke mer på det før en liten, spinkel kvinne snakker til meg på gebrokkent engelsk.

- Jeg tror de tok noe fra deg. Jeg var ikke helt sikker, så jeg turte ikke si noe. Også var jeg redd for at de skulle slå meg ned. 

Sier hun. Jeg ser ned på rumpetaska jeg har på magen, som var forsvarlig lukket med glidelås da jeg gikk på. Nå spriker den  åpent mot meg. Og pungen er borte. Mobilen? Den ligger fortsatt i det innerste rommet. Passet også. Jeg kjenner lettelse oppi hele den forferdelige situasjonen. 

Det er tredje gang jeg har opplevd noe lignende i løpet av få år. På en buss i København ble jeg frastjålet pungen med alt innhold, og på Fuerteventura opplevde vi å få en fremmed mann inn på rommet om natta,som tok både penger, visakort, mobil og tryggheten vår.

Dette er ikke så ille, men det blir et sjokk. 

- Jeg kan hjelpe deg, sier hun, som ble min lille engel denne dagen. Hun finner sikkerhetsvaktene et par etasjer høyere opp i metroen, de gir oss en lapp med adressen  til turistpolitiet. Hun følger meg dit, og så må hun gå. Hun har time hos en psykoanalytiker sier hun. Hun sliter med angst.

Mens klokka går raskere og raskere mot flyavgangen flere mil unna, fyller jeg ut skjema, får låne telefon hos politiet og får sperret kortene. 

På vei tilbake til metroen ser jeg en tigger som viser fram et tydelig krigsskadet bein. Jeg begynner å bli veldig sulten og tørst jeg også.... Tanken om å stjele vann fra en kiosk detter ned i hodet på meg. Men slikt gjør man vel ikke? På flyet er det forhåpentligvis mat. Bare jeg rekker avgangen etter alle forsinkelsene.

Underveis på metroen gjentar de til det kjedsommelige: Pass på gjenstandene dine!  

Jeg trodde jeg gjorde det, men hadde lite å stille opp mot dyktige fagfolk. Det var syrere, sa hun som hjalp meg. 

Tanken på at de to kanskje hadde vært båtflyktninger som ble hjulpet av frivillige svir. Men liksom nordmenn er ulike, er syrere og alle andre folkeslag også det.  Selvfølgelig.

Jeg rakk flyet, og kastet meg over mat og drikke vi ble servert. Kaffe også! Med en sjokoladebit til. Wow, hvilken luksus!  

Noen timer kan jeg gå av flyet på norsk jord og låse meg inn i bilen. Kjenner på takknemligheten for alt jeg har. Men med meg har jeg alle disse menneskene, disse skjebnene og tankene på all urettferdigheten i verden. 

Følelser i sving

Jeg er på vei hjem. Kan vise fram mitt røde pass med løven på forsiden, gå ombord i flyet og dra nesten dit jeg vil. Det føles vemodig, trist og godt.

Mens jeg sitter ute i sola og venter på flyet fra Chios til Athen, ser jeg båten til Frontex gli langsomt gjennom bølgene. På stranda i Tyrkia i bakgrunnen sitter ganske sikkert nye båtflyktninger og venter på at menneskesmuglere skal sende dem ut på havet i overfylte gummibåter.

Jeg håper de klarer å beholde håpet om et nytt liv gjennom alle utfordringene som de vil møte. De får det garantert vanskelig.  

Jeg så Frontex-båten la fra kai et par timer tidligere. De ser etter flyktningene som kommer fra Tyrkia. Det kommer stadig nye båter. Med mennesker i alle aldre i våte klær, slitne, mange syke etter å ha vært lenge på flukt. De syke blir tatt hånd om av det medisinske teamet til SMH, mens Chios Eastern Respons Team forsyner dem med vann, litt mat, varm te, ulltepper og tørre klær. Omsorg og varme. Jeg drar hjem fylt av takknemlige blikk og gode ord. De er så utrolig takknemlige, disse som kommer sjøveien uten sikkerhet. Nesten så jeg blir beskjemmet noen ganger.

Da jeg sa farvel til gjengen i CESRT mandag, fikk jeg også hils på ni nykommere fra USA, England, Sveits og Belgia. De fleste helt unge, noen har rundet 40. Jeg er eldst i ringen denne morgenen, men det føles ikke sånn.

Alle nye må ha politiattester for å kunne ta imot flyktningene og for å kunne jobbe i Childrens House.  Bare en liten kjerne av langtidsfrivillige er igjen. Ingen av de nye skal bli mer enn maks 2 uker. Hele tida kommer det nye, mens andre drar. En krevende jobb.

Janne Hegna, som har stått på i to år, sier at de nye gir henne ny energi. Jeg håper virkelig det, Janne!

Ingen slipper unna avskjeds- og  takketaler på morgenmøtet når de skal dra. Heller ikke jeg. Og som vanlig blir det en litt tårevåt affære. For selv om vi ikke har kjent hverandre så lenge, så blir vi knyttet sterkt sammen gjennom det arbeidet vi gjør og felles glede i å hjelpe våre medmennesker, båtflyktningene.

I avskjedstale min gjentok jeg ordene til godgutten Gabri, som dro i forrige uke: vi frivillige er alle små lys som brenner, som lager et stort bål for de som trenger å varme seg. 

Eller som organisasjonen Dråpen i havet sier det, vi er alle dråper som sammen kan lage et hav.  

Og som må fortelle verden om hvordan menneskene virkelig har det, bak alle politiske vedtak og beslutninger. 

For egen del føler jeg at jeg først nå som jeg drar, begynner jeg å beherske det meste. Det er så mye logistikk, så mange flytende avtaler, skyssing med biler hit og dit. Mange har ikke leid bil og er avhengig av skyss med andre. Klær sorteres hele tida for å sørge for at det er nye, fulle lagre både i redningshytta på kaia, i bilene og i Childrens House.  Matposer må pakkes. 

Den siste arbeidsdagen ble ikke kortere enn ellers. Vi er mer eller mindre det faste skiftet : på bildet fra venstre Frank og Eileen fra Irland,, Vera fra Norge, Keyra  fra USA og Magaly fra Spania.  Jeg jobber  to skift på Childrens House, rydding og rengjøring fram til 18.30. Ba om dobbeltskift der siste dagen fordi jeg foretrekker å være med mennesker istedenfor å sortere i kasser.

Arbeidsdagene er lange, men fellesskapet er godt og vi deler på det meste. Kroppen verker etter så mange timer med bare gåing og ståing. Men hva gjør vel det, tenker jeg når jeg på slutten av arbeidsdagen får satt meg ned for å fylle sjampo over på småflasker. Vi kan ikke dele ut hele flasker, det blir for dyrt.

Og mens jeg sitter der, så lytter jeg til det som forgår i naborommene. Og føler lykke. En trillende latter fra to små afghanere som leker med de små leketrillene  fyller lufta. Jeg hører Eileen fra «kleskottet», hvor hun med sin vanlige tålmodighet og gode smil finner fram nye klær til en stor barneflokk. De får velge, så godt det lar seg gjøre. Hun er helt fantastisk den dama! En av de langtidsfrivillige, som sørger for stabiliteten i grasrotbevegelsen sammen med mannen Frank og leder, big-mama Toula.

Kaos, kaos, kaos. Det blir det når flere titalls barn skal utstyres med nye klær i løpet av en arbeidsdag i Childrens House. Det tar tid å sortere og bestille nye klær fra varelageret, rydde leker, støvsuge, vaske, rengjøre dusjer og toalett og vaske håndklær når de siste barna har forlatt Childrens House.  

Alt skal være rent og ryddig til neste morgen når dørene åpnes igjen. Med et smil.

Den lille barnefamilien fra Syria sitter på en benk utenfor Childrens House (den røde døra i bakgrunnen). Jeg fikk ikke snakket med dem om deres ganske sikkert dramatiske historie da jeg litt seinere tok imot dem i badeværelset. Oftest er det lange køer foran den røde døra, men noen ganger er det litt roligere. Heldigvis. 

Selv er jeg snart tilbake i Kongsvinger og gleder meg til møte med dem jeg er så glad i. Nok engang har jeg blitt minnet om at vi der hjemme er så utrolig priveligerte. Og at mange er så opptatt av det jeg synes er fullstendig meningsløse ting. Det tar tid å omstille seg.  

Just tell her she is not alone

Foto: Kayra Martinez

Det flyter en ødelagt gummibåt med en forbrent motor på stranda Vakaria på Chios lørdag morgen, før frivillig fra Chios Eastern Respons Team rydder stranda. Det skjer etter at alle de 25 barna, 18 kvinnene og 19 mennene har fått mat, drikke og tørre klær. Så frakter de frivillige flyktningene i egne, leide biler fram til bussen, som trolig kjører dem rett til registrering i Vial.

I en by i Norge sitter det en tidligere flyktning og er engstelig for hva som har skjedd med familien hans.  Han vet at de skulle flykte via Tyrkia til Chios lørdag morgen. Men så ble det stille. Han får ikke kontakt.

Har tanten hans, onkelen, de fire barna og en baby på fire måneder kommet fram? Eller har de druknet? 

Chios Eastern Respons Team tok imot over  120 flyktningene som kom til Chios i to skrøpelige gummibåter denne morgen. I båten som strandet i Vakaria var det flere familier, ingen døde.

Gjennom Trude Jacobsen i www.drapenihavet forsøker mannen i Norge å få kontakt med familien. Trude vet at Åsa og jeg er på Chios igjen (vi var der for Dråpen i januar i år) og lager en egen Messengergruppe med han og oss.

Og så skjer det fantastiske og vidunderlige at alle de fine trådene som flyktninger, frivillige og andre skaper gjennom forbindelser og Internett , og som lager en fargerik vev over hele verden, kan gi noen svar. En vev som vedtak, overenskomster og grenser ikke kan rive opp. 

Kayra Martinez, en amerikansk kvinne som har jobbet på mange måter for flyktninger, mener hun husker familien. Spesielt fordi de hadde en liten baby med seg. Kayra var med på begge landingene lørdag morgen. 

Neste skritt er å forsøke å finne familien i den lukkede flyktningeleiren Vial, men det er ikke enkelt. - Helt umulig nå, advarer leder Toula i CESRT, når jeg spør om det er mulig å dra til leiren å lete etter dem.  

Så får vi jobbe videre med saken i morgen.  Vi spør om vi skal overbringe noen beskjed hvis vi finner tanten.

- Just tell her she is not alone, skriver han. 

Ikke akkurat noe for vinteren?

Kayra er en av mange som brenner for å hjelpe mennesker i nød. Hun har også sitt eget kunstprosjekt, som består i å finne sponsorer som kan bidra med lerret og maling til flyktninger. Jeg skjønner hun er sliten etter flere års arbeid for flyktninger, men hun blir oppglødd og glad når hun forteller om prosjektet.  Når flyktningene har laget sine kunstverk, blir bildene sendt på utstilling og kan kjøpes. Det gir en god selvfølelse for små og store kunstnere. Kanskje noe for Norge, sier jeg. Og blir møtt med et strålende smil.

Denne søndagen blir ingen fridag. Toula har ved en ren tilfeldighet kommet over en kjempestor ladning med pappesker fulle med klær i et tidligere kommunalt bygg på Chios. Der kan det ligge mye varme klær til båtflyktningene. 

Og dermed er vi igang med å sortere.  Vi sier aldri nei til Toula med det store hjertet. Selv om det hadde smakt veldig godt med en hel, blank frisøndag. Klokka 8 om morgenen er vi på plass. Dette er ingen vanlig Hellas-ferie. Alle er her for å gjøre en innsats. Om nødvendig 24 timer i døgnet.

Klærne er gitt av grekere til flyktningene. Men mange sliter hardt i Hellas, og mye har stanset opp. I bygningen ser de støvete kontorene ut som om noen har opplevd et bombeangrep og bare har løpt ut. Støvet ligger tykt over fine skinnsofaer, datamaskiner, mapper og papirer.  På skrivepulten tomme kaffekopper.

Toula viser oss ett av kontorene: 

- It’s so sad, sier hun og rister på hodet. Fattigdommen i Hellas er så stor, og så har de samtidig fått EUs dårlige behandling av flyktningene midt i de tomme fangene. - Men folk her er ikke imot dem, sier hun. De aksepterer dem, men har nok med seg selv. 

I over to år har pappeskene (over 200?) stått og støvet ned i den tomme bygningen. Det er ikke alltid hjelpen kommer fram dit den skal. ..

Så dukker vi ned i støvete klær og sorterer ut det som kan varme flyktningene nå som vinteren kommer. Kayra får stadig nyseanfall av alt støvet. Men praten går lett om det vi begge er opptatt av; livet til flyktningene.

Nye tråder spinnes i veven. Det er spennende og utviklende. 

Etter noen timers innsats må jeg av ulike grunner kaste inn håndkleet. Men jeg kommer meg ikke avgårde før Katja har stappet den knøttlille leiebilen min full av sekker med klær. Her må det rå muskelkraft til. Og den sveitsiske firebarnsmora slipper ingen andre til når det skal stappes. Dette kan hun.

Kommer det en ny landing ikveld eller natt, er det bare å gi full gass til ukjente strender eller til CESRTs redningshytte på kaia. Uten Åsa, som dro i dag. 

Det er min siste 48-timers vakt.

Men det går også an å nyte livet i gamlebyen i Chios by på en solblank søndag. Sette seg ned på en fortausrestaurant og studere folkelivet.  Et malerisk og fascinerende sted. Så får den uforutsigbare natta bare  bli som den blir. CESRT er uansett klar til innsats.

25 barn på ei øde, kald strand

 En gummibåt med 25 barn, 18 kvinner og 19 menn nærmer seg den øde stranda i Vakaria på Chios.  Det er ingen forlystelsestur familiene er ute på. Det er natt til lørdag 4. november 2017.  Iskald vind og høye bølger. Klokka nærmer seg tre. Hva tenker barna ombord i båten? Hva har de opplevd underveis på den lange flukten fra vanskelige forhold, ødelagte hjem, videre gjennom Tyrkia, fram til stranda der de kan se over til Chios? 

Jeg har hørt så mange grusomme historier om hva flyktningene har opplevd at det er vanskelig å ta inn over seg. Om barn som har opplevd å måtte se på at moren har blitt voldtatt og halshugd. Etterpå har faren blitt drept på samme måte. Nå er de på flukt sammen med besteforeldrene. 

Men det nytter lite å bli deprimert og handlingslammet. Det er heller ikke det irske paret Eileen og Frank. De har lang erfaring i å være frivillige. Denne natta er de sammen med tre andre team fra Chios Eastern Shore Respons Team (CESRT) ute og sørger for at båtflyktningene får mat, drikke og tørre klær.

Det er andre runden denne natta. Den første landingen kom i 2-tida. Omtrent like mange båtflyktninger også da. Noen av de frivillige har tatt imot barn, kvinner og menn fra fire båter i løpet av ett døgn. 

Etterpå rydder de stranda for ubrukelige flytevester, klissblaute klær og andre etterlatenskaper. Verken turister eller lokalbefolkning skal se at båtflyktningene har vært der.  Mange er jo veldig glade i de greske badestrendene. ..

Lederen i CESRT er egentlig nede for telling med feber og hoste, men er med på å pakke nye ladninger som skal være klar til neste runde med flyktninger. Hun mobiliserer alt hun kan og skryter av teamene på facebooksiden: 

Det er altfor få frivillige, men nå kommer det stadig nye til fra hele verden. Utfordringen nå er at alle må få opplæring, alle må få politiattester (her er det greske tilstander med oppmøte kanskje sju ganger før man får møtt en tjenesteperson som kan hjelpe til med det) før de kan være med på båtlandingene. 

Min gode venninne og medsammensvorne Åsa har takket for seg. Selv vender jeg også snart nesa nordover. Men fram til da er det bare å stå på det man kan.  Nå er jeg inne i en 48 timers vakt og må være utrykningsklar døgnet rundt. Det ser ut til at de fleste nå kommer i 2-3 tida om morgenen. 

Min spesielle oppgave på denne langvakta er å ha vann og pakker med drikke og mat klar i bilen, så de bare kan deles direkte ut.  Og de må pakkes; 124 matporsjoner og 100 flasker med vann. Itt’no kommer ta seg sjøl. De må lages på forhånd. 

Det skal spares på alt, også når matporsjonene lages. Ikke like enkelt å pakke juice, nøtter og croissanter i plastposer det tidligere har vært nye dametruser i. Men alt går. Mannen til Åsa, Hans-Petter, blir også satt i arbeid når de stikker innom varehuset der forberedelsene til de neste båtlandingene foregår. 

For i CESRT lever man fra hånd til munn hver dag. - Har vi mere tannkrem? Mer bleier? Er strømregninga i Childrens House betalt? Har vi penger til ny varmtvannstank, slik at barna på slutten av dagen slipper kald dusj? 

Gjennom velvillige bidrag fra over 110 givere har Åsa og jeg samlet inn 50 000;kroner. Seinere skal jeg fortelle litt mer om hva pengene har blitt brukt til i detalj.  Ett er sikkert; dere har bidratt til at mange hver eneste dag kan få noe de ellers ikke ville ha fått.  Og bare for å ha sagt det; det går fortsatt an å bidra. Med garanti om at hver krone blir brukt til det beste for flyktningene. 

Det sørger big mama Toula for!

Og så gikk alarmen...

Klokka er 3.16. Fullmånen lyser fortsatt over Egerhavet. Alarmen går på mobilen.  Jeg stikker hånda ut av soveposen og famler etter den lysende skjermen under senga.  Visste jeg det ikke. Det er noe med den fullmånen...

Om kort tid vil det ligge en gravid, lidende kvinne på gulvet i CERST sin havnehytte ikke langt unna. Mens vi har snorket i vei, har hun kommet over havet fra Tyrkia i en liten gummibåt sammen med familien sin og en en haug andre båtflyktninger.  Mens bølgene har skvulpet over dem, vannet har samlet seg i bunnen på den skrøpelige gummibåten med 65 mennesker, 20 barn, 12 kvinner og 33menn. Og Åsa og jeg vil være igang med å servere te med masse sukker.

Det vet vi ingenting om denne fredagsmorgenen mens vi er helt i ørska og krangler litt om hva som er beste framgangsmåten for å varme vannet og få det over i tebeholderen.   Å bli vekket etter noen få timers søvn blir en bagatell i sammenligning med opplevelsen til den gravide.

- Good morning, Guya. We have a landing in the porthut. SMH (Salvamento Maritimo Humanitario) told me that we had to be there in 30 mins, lyser bokstavene fra spanske Monika på mobilskjermen i nattemørket litt etter klokka 3. Hun har nettopp blitt Alpha, altså en av lederne av utrykningene til CESRT når båtene kommer i land på Chios. 

Første oppgave er å få varmet vannet til kokepunktet, og bære 30 liter ned de tre etasjene til gateplanet og inn i bilen. Uten at husvertene og de andre leieboerne vekkes av bråket. 

På grunn av vannkokinga kommer vi mye seinere enn de tre andre teamene, som har alt annet på plass når bildekkene våre knaser over grusplassen på havna. Presenningen er lagt ut på plassen, pappeskene med klær i alle størrelser plassert i riktig rekkefølge. Alt er klart for kvinner og barn inne i hytta.

Det ligner nesten på et Luciatog når de kommer gående fra båten til den greske kystvakta mot oss i en lang rekke. Det er overlevelseslaknene som reflekterer kroppsvarmen inn mot huden og samtidig skaper et gyllen refleks fra gatelysene på havna. Åsa og jeg får en litt hektisk start med å ordne med teen. Kvinner og barn først. Jeg balanserer den varme teen i pappbegrene inn i havnehytta. Roper «chai!». Blåfrosne hender strekker seg fram mot teen og tar takknemlig imot koppene. 

Mennene sitter ute på presenningen, inntullet i ullpledd og venter tålmodig på sin tur. Takknemligheten varmer. Det er smil og glede. Lite vet de om hvilke forhold som venter i flyktningeleiren Vial. 

Vi får en time og 15 minutter til å gi ullpledd og varme klær til alle barna, som har første prioritet, så kvinner og menn. Dessuten vannflasker, matposer og varm te.

Så kommer bussen til Vial. Ingen får ta med seg noe inn i bussen, alt puttes inn i lasterommet. Det minner om krigsfanger som fraktes bort. Og hva venter dem? Kanskje like greit at de ikke vet.

Så blir det stille. Vi rydder, plukker søppel, tar inn eskene, vasker, tømmer ut tevannet. Et par politibetjenter tar litt overrasket imot tilbudet om te. Det gjelder å pleie forbindelsene. Nå skal det bli godt å få et par timer i senga før morgenmøtet.

Åsa og jeg er enige om at dette var en positiv opplevelse. Teamet samarbeidet veldig godt, alle fikk klær og mat, ingen var alvorlig syke. Flyktningene, som kommer fra Syria, Irak, Iran, Jemen og Etiopia er blide og takknemlige.  Vi har en god følelse når vi parkerer den røde Micran foran leiligheten like ved den gamle flyktningeleiren Souda,. Der jobbet vi i iskalde januar tidligere i år. 

Før vi er ute av bilen plinger mobilene.  Klokka er 5.53. 

»guys, sorry, but we have another landing. Come back.» 

Ingen overraskelse med tanke på måneskinnet og det stille havet.  

Og så er det på’n igjen. Vann varmes, kjelene bæres opp til leiligheten og ned igjen. Resten av teamet har gjort en strålende jobb med å skaffe en ny omgang med klær. Det er en fantastisk gjeng. Ikke noe er vanskelig. Også det spanske helseteamet, SMH er på plass igjen. Vi begynner å bli kjent med dem. Vi har samme innstilling til flyktningene. De er våre medmennesker. Vi er alle i samme båt. Når alt kommer til alt. Er vi ikke?

Det lysner av dag.  Bussen til Vial kommer ikke før om et  par timer. Det gir tid til å forsøke å snakke med de nyankomne, servere halvlunken te og slappe av.  Det spanske teamet lar seg heller ikke merke av at natta ble litt spesielt kort. Mens vi venter på at bussen fra Vial skal komme, kjenner vi morgensola varme. Det føles godt å være et medmenneske. Ikke bare gi dem det kroppen trenger, men også et smil, en berøring, se dem som de personene de er. De trenger det på den neste tøffe etappen mot det de ønsker seg. Et trygt hjem, utdanning, jobb. Et vanlig godt liv med flokken sin rundt seg.

120 flyktninger fikk den beste velkomsten som Chios Eastern Shore Respons Team kunne gi dem denne fredagsmorgenen.  Og for alle som var med denne tidlige morgenstunder fortsetter arbeidsdagen. Vi gamle damene tar oss en to timers pause midt på dagen etter at vi har laget ferdig nye esker med klær til de neste flyktningeankomstene. Så drar vi til Childrens House og  barna der.  Men først lunsj og en kopp kaffe.

Ut fra koppen forstår vi at snart er det jul igjen!

Like før det mørkner vandrer vi hjem til leiligheten. En i overkant lang arbeidsdag er over. I natt har andre overtatt vakta. Vi slår av mobilen med god samvittighet.

Manøvrering i ukjent farvann

Fullmånen lyser klart ikveld. Fra varehuset i Karfas ser vi lysene fra Tyrkia. Havet er stille. Kommer det noen båter med flyktninger i natt, tro?  Uansett, så er vi klar til å rykke ut for å ta dem imot.  Det er bare 5-6 kilometers avstand mellom EU og Tyrkia akkurat her hvor vi er på Chios. Men for mange betyr denne siste delen av reisen til Europa slutten på alt. Hvorfor bruker flyktningene alt de har av penger og innsats på flukten fra eget land? Og samtidig risikere livet for seg selv og barna? Hvem har rett til å kalle dem lykkejegere?

Jeg tenker at ikke mange av oss velfødde, selvtilfredse nordmenn hadde hadde hatt mot nok til å gjøre det tilsvarende i dag. Selv om ca 800 000 nordmenn utvandret til Amerika og ca 60 000 rømte til Sverige under siste krig.

For en naturalisert, langsom hedmarking er det å være frivillig for disse fortvilte menneskene å manøvrere i ukjent farvann. I rekordfart.  Det eneste sikre i løpet av dagen er at nesten alt forandres hele tida. Du må finne fram til ukjente steder med den vesle leiebilen gjennom trange gater med skilter på gresk, du må lære deg nye oppgaver hele tida og virkelig ta ting på sparket. Du blir sliten, samtidig som du utsettes for sterke følelsesmessige svingninger.  Vi ler mye, men tørker også tårene flere ganger daglig i møtet med flyktningene. Livet leves sterkere. Det anbefales!

For meg var dagens sterkeste øyeblikk et møte med en syrisk kvinne med seks jenter. Så blid og hyggelig. Vakker. Den ene jenta etter den andre forsvinner inn i dusjen i Childrens House. Moren står i full påkledning og hjelper dem inne i det fuktige og varme, lille rommet.  Jentene får fornøyd med seg hver sin rosa, glitrende hårbøyle. Men diskusjonen blir høylytt når de skal finne hver sin hårstrikk også.

- Jeg peker med en finger i været; bare 1 til hver. 

For sånn er det; mange begir seg inn på diskusjoner for å få med seg mest mulig. Ikke vanskelig å forstå... Men hardt å stå imot, når man helst vil gi dem alt de ønsker. Og mere til.  Men alle må behandles mest mulig likt, ellers blir det reaksjoner. Og dusjen er bare for barna, selv om foreldrene også gjerne ville ha fått vasket seg skikkelig. 

Så står hun der foran meg, seksbarnsmoren, svett og varm etter å ha dusjet jentene, gredd de lange, mørke hårene deres og satt i strikker. Spør stillferdig om hun også kan ta en dusj før de vender tilbake til flyktningeleiren. Der har det vært full krig mellom beboerne fra Syria og Afghanistan i dag. Flere er sendt til sykehus. Alle som arbeider inne i leiren har blitt evakuert. Folk advares mot å være i nærheten av leiren. De over 2000 beboerne, inkludert svært mange barn, opplever igjen voldelige konflikter. 

Jeg ser på moren inne på badeværelset..  Og jeg må riste på hodet. Nei. Dette er barnas hus. Hvis hun får dusje, vil de andre mødrene reagere. Hun forstår.  Det skjærer i hjertet. Når jeg spør hvor mannen er, løfter hun på det lange skjørtet og blusen og viser meg arrene sine. Dype søkk på ryggen og i magen. Etter bombene som ødela hjemmet deres og drepte faren til de seks barna.

Hun ser reaksjonen min. Jeg klarer ikke å være profesjonell og tårene fyller øynene. Hun forstår. Igjen.  

Doktor Magaly ser litt forskrekket på meg når jeg kommer ut av badet  og lurer på om jeg er syk.  

Arbeidsdagen på Childrens House blir ekstra lang i dag. Vi startet dagen med å kjøre på jobb i 8-tida, deltok på morgenmøtet i varehuset i Karfas. Vi gamle damene, Åsa og jeg,  er på «on call» nesten hver dag og klar 24 timer i døgnet.. Og denne gangen fikk vi en ekstra oppgave vi ikke har hatt før. Sørge for varm te til båtflyktningene når de kommer i land fra båtene.   

Det betyr å finne fram til en ukjent adresse, finne nøkkelen som ligger gjemt og ta med seg utstyret, som til forveksling kan minne om utstyr til hjemmebrenning. Så må vi dra til et annet sted hvor det går an å fylle vannbeholderen. Kjøre alt tilbake til leiligheten vår, hvor 30 liter vann skal varmes og stå klart til øyeblikkelig utrykning. Å bære kjelen med glovarmt vann ned trappene fra tredje etasje til bilen kan nok by på nye utfordringer, spesielt når husverten har startet med julepyntingen i trappegangen... 

Mens vannet varmes, drar vi til Childrens House, hvor arbeidsdagen blir ekstra lang i dag. Det er for få frivillige, flere nykommere som må settes inn i oppgavene. Janne er dreven på det etter å ha bygd opp virksomheten. Når klokka har passert halv-fire, oppdager Åsa at en liten gutt er syk. Han trenger medisiner, og doktor Magaly har bare til voksne. Jeg tilbyr meg å bli med dem til et apotek og kjøpe det for dem.  Det er en utrolig sympatisk, syrisk familie. Problemet er bare at alle apotek har stengt fram til klokka fem eller seks.   Men ett apotek i Chios skal visstnok ha åpent hele tida.

Så er vi på vei i gatene for å lete. Jeg først, med foreldrene, tre barn og en venn av familien på slep. Jeg spør drosjesjåfører, forbipasserende på gata og de som sitter gjemt langt inni kioskene med ei knøttlita luke som kommunikasjonskanal. Etter en halv time gir vi opp. Pappa’n får penger av meg, lappen fra Magaly med lista over hva de må ha. De må ordne det dagen etter, for bussen tilbake til flyktningeleiren går snart.

Så er det endelig mulig å spise mat. Det er åtte timer siden sist.  Da smaker maten litt ekstra godt, kan man si..  Åsa og jeg tar godt vare på gledene.

Dagens siste arbeidsskift er på varehuset i Karfas. Sterkt forsinket kommer vi dit, mens mørket siger på. Foreløpig er det ikke kommet lys i det nye varehuset, men leder Toula er veldig fornøyd med at vi har fått vann så vi kan spyle ned på toalettene. Med vannslange. 

Og så sitter vi der da, sammen med to nykommere fra Sveits, mor og datter. Sorterer sokker som båtflyktningene får når de kommer i land.  Og får nok en gang bevis for at hodelykter, hodelykter er alltid nyttig å ha med. 

Snart er det kvelden. Blir det noen utrykning i natt?  

Språk som åpner dører

Språk åpner dører.  Det blir veldig tydelig når man er sammen med folk fra andre land. Vi bruker det vi har av kroppsspråk, kanskje litt engelsk, fransk, tysk,  spansk.... Men det nytter bare ikke å forklare gjestene i Childrens House at vi dessverre verken har hårshampo, sinksalve for såre, røde bleiestumper eller såpe i dag. Det er tomt.  Vi har det kanskje igjen i neste uke.

Men så kommer redningen,  som endrer en noe spent atmosfære til velvillighet og forståelse. Det er egyptiske Sammy som kan arabisk og irske Eileen som kan farsi.  I dag var det en nykommer på teamet som ble vår redningskvinne i mange situasjoner. Spanske Magaly Martinavarro snakker arabisk og er samtidig lege.  En fin kombinasjon i jobben med båtflyktninger fra blant annet Syria og Irak. 

Dessverre for oss går hun inn i det baskiske helseteamet som tar imot flyktningene rett fra båtene når de kommer til Chios. Der kan hun vel utføre mer livreddende arbeid enn i Childrens House. Men jammen fikk hun gjort mye hos oss i dag! 

I løpet av dagen legger jeg merke til to kvinner, som ikke ser helt friske ut, og spør Magaly om å se på dem. Den ene er matt i blikket og må støtte seg mot veggen, den andre hoster stygt. Å bli tatt alvorlig og bli undersøkt av en lege gjør noe med de fleste.  Magaly har også med medisiner.  Litt seinere kan hun forklare for ei jente som har hodelus hvordan hun skal bruke spesialshampoen vi gir henne. 

Åsa og jeg tar doble vakter i Childrens House i dag, og jeg har fått bruke tid på det jeg liker best; å være i «hamam», i badeværelse, der mødrene dusjer barna sine og får nya ladninger med bleier, tannkrem, våtservietter og andre toalettartikler. Før de kan iføre barna nye klær. 

Det er varmt, fuktig, barn skriker i dusjen og på stellebordet, det lukter nydusjet hud og nyvasket hår. Og det er alle disse smilene, som farger de lange, litt slitsomme dagene med varmt solskinn. Gleden ved å hjelpe en mamma med mange barn med å kle på de minste, holde de som skriker på armen mens hun tar seg av de andre. Se det raske, takknemlige blikket hun sender.

Litt utpå ettermiddagen i dag kommer den ene gutten etter den andre inn på baderommet. En, to, tre,fire, fem.... og der er det ei storesøster også. Foreldre med seks barn på flukt fra et utbomba hjem i Syria.   En blid, tålmodig mamma starter med de yngste gutta, mens de andre ser seg litt usikkert rundt i baderommet mens de venter på sin tur.  Jeg får den eldste gutten til å hjelpe meg med å pakke posen med tingene de skal få med seg, ber han skrive navnet deres på posen. Den nesteldste får gjøre det samme.  På arabisk. Tommelen opp fra meg, og usikkerheten er borte.

Så får jeg en liten leksjon i å telle på arabisk, og lærer å si «ei jente og fem gutter». Fem minutter etter er selvfølgelig alt glemt. Men de eldste i søskenflokken følger meg fint når jeg teller på engelsk. Den eldste til «ten». De er sultne på kunnskap. 

Mamma’n sender de minste ut av dusjen, inntullet i håndklær. De sitter der på rekke og rad og ser undersøkende og nysgjerrig på meg. Jeg tar minstemann på fanget, og begynner å synge. A ram sam sam, a ram sam sam.

Storesøster følger etter i sangen og bevegelsene vi kan begge to. En gammel marokkansk barnesang som også norske barn synger i dag. Gutta ser på med interesserte blikk, etterligner bevegelsene våre  og snart er hele baderommet fylt av musikk og glede. Et felles språk, som alle forstår.  

Bare en av de seks søsknene deltar ikke i sangen. Det er minstemann på fem. Han har sovnet på fanget mitt, godt inntullet i det hvite badehåndkleet.