Her finner du omtaler av arbeidet mitt og annet

Glåmdalen 21.4.23

Vera og Anne har reist for å hjelpe mennesker i nød 

 Britt-Ellen Negård

– Vi må ikke la den store flyktningkrisen ved Middelhavet komme i skyggen, sier Vera Wold. For sjette gang har hun reist til Hellas for å hjelpe.

 For abonnenter

Det er to godt voksne kvinner fra Kongsvinger som nå arbeider frivillig for flyktninger på øya Chios i Hellas.

Anne Høstad With og Vera Wold har reist ned som frivillige hjelpearbeidere for organisasjonen Offene Arme, tidligere Chios Eastern Shore Response Team.

Vera forteller:

– Organisasjonen ble startet av greske Toula, Pothiti Kitromilidi, som har et lite hotell i Karfas. Stranden nedenfor hotellet ble fylt opp av gummibåter med flyktninger da den store flyktningkrisa starter i 2015.

Toula har siden den gang gjort en heltemodig innsats for flyktningene, blant annet ved hjelp av mange norske frivillige.

– En glede å hjelpe folk i nød

Nå har de to pensjonistene fra Kongsvinger reist ned for å drive frivillig hjelpearbeid et par uker hos Offene Arme på Chios.

For Vera er det sjette gang hun reiser ned for å hjelpe siden 2017. Hun har også vært i Moria-leiren på Lesvos for Dråpen i havet.

Anne har tidligere vært i FN-tjeneste i Bosnia. Der arbeidet humant rettet mot sigøynere.

– Årsaken til at vi reiser er at vi ønsker å gjøre en forskjell for våre medmennesker på flukt. Vi lever våre privilegerte liv i Norge og vil yte noe til gjengjeld. Det er en glede å kunne hjelpe folk i nød og få så mye lærdom og takknemlighet til gjengjeld, sier Vera.

Arbeidet blant folk på flukt har endret seg endel de senere åra. Blant annet er det ikke lenger tillatt for hjelpearbeiderne å ta imot båtflyktningene når de kommer i land. Da kan man bli arrestert for menneskesmugling.

Det kom 15.000 denne veien i mars

Flyktningene kommer hovedsakelig via tre ruter over Middelhavet; til Hellas, Italia og Spania. Hovedtyngden kommer nå til Italia.

– Hittil i år har det vært en sterk økning i antall flyktninger over Middelhavet; det har vært dobbelt så mange i første kvartal sammenlignet med samme periode i fjor. Bare i mars kom det 15 000 denne veien.

Hittil i år har det druknet 441 mennesker i Middelhavet, forteller Wold.

Anne (bak t.v.) og Vera (bak t.h.) utenfor varehuset og butikken til Offene Arme hvor donasjoner skal pakkes ut og sorteres.

Lederen for Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOD), Antonio Vitorino sier følgende om situasjonen: » Den pågående menneskerettskrisen i Middelhavet er uutholdelig. Etter at mer enn 20 000 har mistet livet der siden 2014, frykter jeg at disse dødsfallene er blitt normalisert,» sier Vitorino.

I skyggen av krisen i Ukraina

– Vi som kanskje er over gjennomsnittet engasjert i denne krisen opplever at den har kommet i skyggen av flyktningkrisen i Ukraina. Når over 40 mennesker drukner i Middelhavet på vei mot Europa blir det lite belyst.

All ære til det norske samfunnet som tar imot ukrainerne med åpne hjerter, men der burde det også være plass til flyktninger fra andre land. For mennesker som flykter fra krig, nød og sult for skape seg et bedre liv for seg og sine barn i Europa. De må ikke glemmes, utfordrer Vera.

Hun opplever arbeidet de gjør som veldig trygt og ufarlig. At alt arbeidet er velorganisert, og bygd på sikkerhet og rettferdighet.

Samler inn fra venner og bekjente

– Vi samler inn penger fra venner og bekjente, som vi bruker til å handle klær, sko, sanitærartikler og andre nødvendigheter til dem bor i leiren Vial, som ligger noen kilometer lenger inn på øya. Offene Arme deler ut nødpakninger til nykommerne som kommer rett fra båtene i Middelhavet.

Organisasjonen har en egen gratisbutikk, hvor flyktningene selv kan få velge et visst antall plagg. Også ubemidlede øyboere kan få gratis klær av samme kvalitet som flyktningene. Butikken ligger i organisasjonens hjerte, et eget varehus.

– Hit kommer donasjoner fra flere land, her sorteres alt. Vi kan også bistå med transport av syke og skadde mennesker fra leiren til sykehuset. Fordi grekerne har fått flyktningkrisen over Middelhavet ufrivillig rett i fanget, synes vi det er viktig å bruke de innsamlede midlene her nede, sier hjelpearbeideren fra Kongsvinger.

De får lister med hva som trengs av lederen av Offene Arme, Toula, og ser at alt kommer direkte til flyktningene uten mellomledd.

Vera sier at det gir en egen glede å kunne videreformidle det vi handler fra snille mennesker hjemme i Norge.

Vera blogger om opplevelsene verawold.com.

17. november 2022 var en stor dag for meg. Da ble jeg tildelt Kunnskapsprisen 2022 fra Høgskolestiftelsen i Kongsvinger. For meg var det av stor betydning å få anerkjennelse for det jeg har valgt å bruke tida på etter at jeg ble pensjonist. Det ga arbeidet mitt et kvalitetsstempel som har mye å si når man driver helt aleine med researsch og skriving. En stor takk til Høgskolestiftelsen!

 SAGT OM BOKA “Den are sia”:

«Er veldig imponert over den research du har gjort og som bringer enkeltmennesker til bærere av historien. I tillegg er språket varmt og innbydende, noe som ikke er en noen selvfølge i dagens litteraturverden. Terningkast 6!» Jon Syse

«Blandingen av levendegjørende litterære grep, masse detaljfakta og historier om mennesker man ikke har hørt om før i tillegg i en kjent ramme, er fascinerende. Et stort bidrag til lokalhistorisk forståelse.» Even Finsrud.

«Som meget interessert i lokalhistorie, fant jeg boka meget bra! Mye ny og interessant informasjon. Veldig moro å følge Christian Digerud også.» Håkon S.

Fra bokomtalen til Ola Schjei i tidsskriftet «På Sporet» (utgitt av Norsk Jernbaneklubb) nr. 178, mars 2019:

«…Wold har gjort en grundig jobb med å samle materiale fra en tid hvor vanlige folks hverdag ikke ble nedskrevet i historiebøkene. «

«Wold forteller usminket om stygge ulykker og kvestelser som rammet både ansatte på jernbanen, familiene deres og hvordan det påvirket livene etterpå for de som overlevde. Humor hadde dessuten de jernbaneansatte på den tiden også får vi vite, og den gang som nå var galgenhumoren en viktig del av det faglige.

Det er lett å gi for ensidig fokus på strabasene som de omtalte i boka måtte gjennom, men her synes jeg Wold har gitt det hele en fornuftig balanse slik at hovedinntrykket er at de som jobbet på jernbanen hadde tilfredsstillende inntekter etter datidens målestokk, de levde stort sett gode liv og hvor mange hadde egne hus, en hageflekk og mange barn. At oppvoksende slekter fulgte som oftest i fedrenes fotspor når det gjaldt yrkesvalg var nok ofte regel snarere enn unntakene for spesielt jernbaneansatte. Dette fortelles med både varme og humor. «

«Undertegnede fant ikke alle historiene like fascinerende, men det er ikke forfatterens feil, snarere tvert imot da mine interesser først og fremst er jernbanerelaterte. Uansett anbefales boka til PS’s lesere da den både kan være et interessant oppslagsverk og en samling historier fortalt på en god måte.»

Glåmdalen om min “jomfrutur” som hjelpearbeider

Glad for å få omtale av den vedvarende flyktningekatastrofen i og ved Middelhavet i januar/februar 2017. Men tittelen på førstesiden er litt for drøy, etter min smak. Etter denne “jomfruturen” som hjelpearbeider blant folk på flukt på Chios og Lesvos, har det blitt fem runder til.