Da Kongsvingerbrua ble sprengt i april 1940, fikk den et spesielt utseende, som fascinerte mange. Den ble et yndet motiv. Ett spesielt foto ble ikonisk: av en mann og to småjenter gående på broa. Borghild Hernæs var en av jentene. I et intervju forteller 90-åringen litt fra sitt begivenhetsrike liv. Les hennes beretning og se interessante bilder her:
Illegal fotball og
hopprenn i byparken
På 1940 og -50-tallet hadde idretten helt spesielle forhold i Kongsvinger. Tyskerne overtok fotballbanene, de stanset illegal fotball på Jaren. Odd Andresen, som de fleste kjenner fra Cubus i Gågata i Kongsvinger, var sentral både som utøver, leder og kurer. Les mer i artikler.
Livsfarlig billettkontroll
Da jernbaneskinnene bredte seg utover landet i siste halvdel av 1800-tallet, hadde konduktørene en livsfarlig jobb når de skulle kontrollere billettene. I vognene var det bare adskilte, små kupeer uten innvendig gjennomgang. Konduktørene måtte derfor balansere på utsiden av vognene for å nå passasjerene. Dørene inn til kupeene var låst mellom stasjonene. Kontrollen foregikk gjennom vinduet i fart etter at toget hadde forlatt stasjonen. Det skulle bli skjebnesvangert for mange jernbaneansatte. En av dem som ble utsatt, var odølingen Gunnar Andersen Nordal.
Ler mer her:
Spetalsgruvene tok liv og lemmer
I Glåmdalsdistriktet har det gjennom tidene vært drevet omfattende utnytting av jernforekomstene; blant annet i Ramsøy-gruvene på Brandval og Spetalen ved Galterud. Arbeidet i gruvene har kostet mange liv og ødelagte lemmer. Les mer i artikkelen:
Hyggelig bokbad
En artig opplevelse å bli bokbadet for første gang. Lars Ovlien og jeg fikk en fin samtale om bøkene mine og planene framover under Silppufestivalen 2023 på Øiermoen fredag 8. september.
Foto fra nettsiden til Silppufestivalen. Her er det Oddvar Karvainen Øieren som blir bokbadet av Lars Ovlien.
Ettermiddagen før fikk jeg en forespørsel fra Lars om jeg kunne erstatte lyriker Victoria Dalsberget, som hadde blitt syk. Selvfølgelig sa jeg ja. Dermed ble jeg en av tre forfattere som skulle delta på et tre timer langs bokbad - med pauser - i kulturhuset på Øiermoen.. Førstemann ut var Oddvar Karvainen Øieren, en produktiv forfatter og dramatiker, som har skrevet en rekke morsomme historier fra oppveksten sin på Øiermoen. Det ble jo som å hoppe etter Wirkola, men jeg tror Lars og jeg fikk til en brukbar samtale. Jeg kjenner jo Lars godt fra tidligere. Vi har en felles interesse for lokalhistorie, og han var mentor til den første boka mi, “Den are sia. Historier om dem som holdt hjula igang.”
Vi kunne gjerne holdt på lenger enn de 40 minuttene som var avsatt, men forfatter Dag Kjensmo sto klar til å overta. Jeg fikk en prat med flere av tilhørerne etterpå. Ei dame fortalte at hun husket meg fra Hedmark Lydavis (for blinde og svaksynte), som jeg laget tidlig på 1980-tallet. Moren hennes var blind og satte stor pris på å få kassetten med lydavisa hver gang. Hadde nesten glemt at jeg laget den…Tenk, dengang brukte vi kassetter.
Artig opplevelse å få være en del av denne helt spesielle festivalen. Så takk for at jeg fikk bli stand-in!
Takk for alle donasjonene. Hva ble pengene brukt til?
Anne Høstad With og jeg samlet inn penger fra venner og bekjente før, mens og etter at vi var to uker på Chios. Vi var frivillige hjelpearbeidere for organisasjonen Offene Arme, hvor greske Toula, (Pothiti Kolimilidi) er lederen. De innsamlede midlene - etterhvert over 40 000 kroner - ble brukt til å handle inn klær, sko, toalettartikler og andre ting til flyktningene i leiren Vial. I bloggen nedenfor finner du mer om gavene. Takk igjen til alle dere gode mennesker som ga og gir penger. Vi ser at dere gjør en forskjell for folk på flukt!
Gå til bloggen:
Gubbetreff om flyktninger og bok
I mitt tidligere liv som reporter for NRK og Glåmdalen har jeg ofte vært i Eidskog. Det er noe eget med denne grensebygda som alltid gjør at jeg føler meg spesielt velkommen. Sånn var det også torsdag formiddag da jeg var invitert til Gubbetreff på Magnor. Tror det må ha vært 40-50 gubber i alle aldre der, interesserte tilhørere. Selv om jeg så noen småduppe litt av og til. :D
Egentlig var jeg invitert for å fortelle litt fra den siste boka mi “Helter Svikere Hverdagen Historier om krigen og Kongsvinger”, men ble heldigvis oppfordret til også å fortelle om den siste runden som frivillig hjelpearbeider hos Offene Arme på Chios. Anne Høstad With og jeg kom hjem derfra for litt over en uke siden. For egen del føler jeg meg fortsatt litt preget av oppholdet. Sliten, fornøyd men mest av alt takknemlig. Det er ikke alle som har muligheten til å dra til et fremmed land å gjøre en liten forskjell for folk på flukt. Men det er jo godt mulig å gjøre en forskjell for noen også i eget nærmiljø.
Spesielt hyggelig var det å ha flere tidsvitner fra krigen som tilhørere, blant dem Odd Kvesetberget som bodde i Børja-traktene og hjalp flyktningene. Hans historie har heldigvis noen skrevet ned.
Noen ville også gjerne fortelle andre historier om hva de eller deres foreldre eller andre slektninger hadde opplevd i de fem krigsårene. Krigen blir vi nok aldri ferdig med, spesielt i disse dager med overfallet på Ukraina som bakteppe. Flere av deltakerne på gubbetreffet sammenlignet også de soldatene som nå kjemper i Ukraina på begge sider med soldatene som deltok i krigen i Norge. Har de unge soldatene egentlig noe valg? Jeg har et sterkt inntrykk av at de vanlige, tyske soldatene som kom til f.eks. Kongsvinger oppførte seg skikkelig. Det var de norske nazistene og de tyske gestapistene som gjorde hverdagen vanskelig for folk og sto for forfølgelse, tortur og drap.
Foreløpig har jeg holdt disse foredragene gratis for foreninger og lag som har ønsket meg velkommen. Ønsket er både boksalg, informere om innholdet og få til en hyggelig sammenkomst. Etterhvert sitter jeg med en liten samling av lysestaker og andre ting som takk. I tillegg til blomster og vinflasker. Gubbene på Magnor ga meg to vinglass med en spesiell påskrift. Ikveld skal de innvies. Takk til gubbene i Eidskog!
Oppdatering i bloggen om å hjelpe folk på flukt
Å komme hjem igjen til Kongsvinger og Norge etter å ha vært tett sammen med barn, kvinner og menn på flukt og andre frivillige føles alltid som en slags kræsjlanding. Det tar et par uker før jeg føler at jeg er helt tilbake til vanlig hverdag og slutter å tenke på vår velstand i trygge Norge sammenlignet med andres fattigdom, frykt og usikkerhet. Forsøke å glemme noen av de ansiktene og bildene jeg har inne i hodet og svelge unna følelsene som strømmer på. Men godt å vite at Anne, de andre frivillige hjelpearbeiderne og jeg har gjort en forskjell for våre medmennesker på flukt. De sier det med ord og blikk.
I bloggen nedenfor vil jeg fortsatt skrive en del og legge ut bilder. Etter en lang dag på jobb for Offene Arme var det ikke alltid energi nok til å fortelle om våre opplevelser og inntrykk. Det vil også komme en oversikt over alt det vi har handlet inn til flyktningene for donasjonene vi har fått: tilsammen over 30 000 kroner! Tusen takk for det!
Og for å ha sagt det; det går fortsatt an å gi, enten direkte til bankkontoen til Offene Arme eller via Anne og meg. Lederen for Offene Arme, Toula, handler da det du ønsker å bidra med i Hellas. Forøvrig oppfordrer jeg også til å støtte den norske organisasjonen Dråpen i Havet, eller andre som hjelper folk på flukt.
Vipps: Anne Høstad With 916 98 346 * VeraWold 934 81 332
Veras konto for flyktningehjelp: 9713 10 33439
Offene Arme: www.cesrt.org
Dråpen i havet: www.drapenihavet.no
“Vi er alle i samme båt” Blogg om folk på flukt, strandet i Hellas.
Jeg gruer meg. Og gleder meg. Om noen dager setter Anne og jeg oss på flyet til Chios, hvor vi får være frivillige hjelpearbeidere hos Offene Arms (CESRT) i et par uker. Gjengen du ser på bildet er noen av dem vi skal samarbeide med. To av dem har jeg vært sammen med tidligere; GreskeToula, lederen for organisasjonen (som titter fram), og amerikanske Gary (bak henne). Det blir sjette gangen jeg drar til øyene i Hellas for å være medmenneske for folk på flukt. En opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. En opplevelse som setter spor og gir perspektiv. Ekstra gledelig er det å motta økonomisk støtte fra venner og bekjente. (Vipps 93481332) Det gir også en moralsk støtte, som er god å lene seg på. Bloggen finner dere nedenfor på denne siden.
Krigens tøffe damer
De tok seg av sårede og døde soldater. De lagde mat til de stridende mens kampene pågikk. De produserte forbindingsutstyr og annet nødvendig materiale. Samtidig sto de oftest hovedansvarlig for familiens ve og vel. Lottene og alle de andre kvinnene i Kvinnenes Arbeidshjelp gjorde en viktig og risikabel innsats under andre verdenskrig. Mange kvinner deltok også direkte i motstandsarbeidet som kurerer og hemmelige agenter. Men denne delen av krigshistorien er generelt lite tatt vare på.
Nylig holdt jeg foredrag om Kongsvinger-kvinnenes tøffe innsats under krigen, - både som aktive medlemmer i Kvinnenes Arbeidshjelp og som kurerer med livet som innsats. Det ble en svært givende kveld i Kongsvinger Inner Wheel med mange interesserte tilhørere. Flere ga uttrykk for at dette var helt ukjent stoff.
Snart kommer det en artikkel om Kongsvinger-kvinnene i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag, men i boka “Helter Svikere Hverdagen Historier om krigen og Kongsvinger” kan du lese adskillig flere interessante, spennende og rørende historier om kvinnene i en uhyre vanskelig tid.
Jeg er glad for å kunne bidra til at litt av livet til noen få av disse heltene blir bedre kjent.
Mye hyggelig oppmerksomhet
2022 ble et begivenhets rikt år
Like før jul kom tidligere kollega i Glåmdalen, Jens Haugen, på besøk og hadde et langt intervju med meg om det jeg holder på med. Det resulterte i fire sider i Glåmdalen 17. desember 2022. Utgangspunktet for intervjuet var Kunnskapsprisen jeg fikk fra Høgskolesenteret i Kongsvinger en måned tidligere. Er ikke så glad i så mye oppmerksomhet omkring min egen person, ønsker mer fokus på det jeg holder på med. Men Jens gjorde en god jobb, og det ble jo god PR for den nye boka mi.
Ulike foreninger har også begynt å ta kontakt for å få meg til å komme å fortelle om boka. Foreløpig har jeg vært i Kongsvinger Rotary, på Seniorsenteret og i Vinger Rotary. Snart står Inner Wheel i Kongsvinger for tur. Hyggelig å bli spurt, og morsomt å holde foredrag for så mange interesserte mennesker. Mange får seg en aha-opplevelse når de før høre historiene fra boka.
Salget går også veldig bra, selvfølgelig med en topp i gavemånedene november og desember. Men fortsatt selger Norli på Kongssenteret daglig flere bøker. Det går også mer av den første boka mi fra 2018, “Den are sia. Historier om dem som holdt hjula i gang.”
Så 2022 ble et begivenhetsrikt år. Det startet med stygt håndleddsbrudd, helvetesild og korona, men etter det gikk alt så meget bedre… Synd bare at flere av kildene i den siste boka gikk ut av tida dette året: Knut Strengelsrud, Svein Arne Tvedt og Marit Flikka. De var alle viktige bidragsytere. Takk!
Lærerfangene som ikke lot seg knekke
20. mars 1942 arresterte norsk politi rundt 1000 mannlige lærere fordi de nektet å melde seg inn i det nazifiserte Norsk Lærersamband. En stor del av dem ble først sendt til Jørstadmoen, hvor de ble hundset og hersjet med for å la seg knekke. Så sendes de videre til arbeidsleire i Kirkenes. Flere av lærerne kom fra Kongsvinger og resten av Innlandet. I boka “Helter. Svikere. Hverdagen. Historier om krigen og Kongsvinger” kan du lese om opplevelsene til lærerne og også om deres kollega Gudrun Løken ved folkeskolen i Kongsvinger. Hun var innbitt nazist, tvang elevene til Hitler-hilsen og straffet dem med linjal. To av elevene har latt seg intervjue om dette i boka.
Lærerne jages fra toget på Fåberg til fangeleiren på Jørstadmoen. Trusselen om å bli skutt henger over dem. Dersom en mann rømmer, blir ti skutt. Tegning av Herløv Åmland fra boka “Kirkenesferda 1942”
-De klarte aldri å knekke humøret mitt!
Jøden Josef Berg overlevde Auswitsch
Josef Berg måtte flykte fra jødeforfølgelsen i Østerrike i 1938. Her er han fotografert etter løslatelsen fra et fengsel i Wien. Han var 18 år og fengslet på grunn av politisk virksomhet. (Foto eies av John Berg)
Josef Berg var en ressurssterk, engasjert mann med mange talenter. Men han var jødisk flyktning fra Østerrike da han kom til Norge i 1938, og etter et par års opphold i Kongsvinger og Oslo, ble han som så mange andre jøder sendt til Auswitsch. Han ble ikke sendt med Donau, men med Monte Rosa, som dro fra kaia i Oslo samme dag; 26. november 1942. Alt fokus er i ettertid satt på Donau, som jo hadde flest jøder med seg ombord. Monte Rosa dro heller ikke direkte til Stettin i Polen slik Donau gjorde, men til Århus, hvor de jødiske fangene ble transportert videre med tog til Hamburg og videre til Berlin. Så endte ferden for de fleste i Auswitsch.
Josef forteller om dette i sine memoarer som ligger på Arbeiderbevegelsens arkiv på nettet.
Et av kapitlene i boka “Helter. Svikere. Hverdagen” handler om Josef, som forteller at han hadde en fin tid i Kongsvinger før han måtte forlate byen.
Før Josef Berg og de andre Grini-fangene ble sendt til utryddelsesleirene, ble de stilt opp og fikk noen ord til farvel. Det var Grini-sjefen Julius Denzer som ga dem følgende ord med på veien: “Si farvel til landet, for dere vil aldri få se det igjen.” Men Josef overlevde, ikke minst takket være sin vakre stemme, og gode humør. “De greide aldri å knekke humøret mitt. Jeg kunne synge når som helst og hvor som helst,” skriver Josef i sine memoarer.
Josef Berg likte seg godt i Kongsvinger da han bodde der, og vendte flere ganger tilbake etter krigen. Et paradoks er det at plageånden fra Grini, Julius Denzer, måtte sone en del av dommen sin i Kongsvinger fengsel. Det er en annen historie, som jeg skriver om i kapittelet “Lille Reidun som ble tyskernes maskot”.
Kunnskapsprisen, diplom og gave! Stas å få anerkjennelse!
Daglig leder for Høgskolesenteret i Kongsvinger, Vegard Herlyng, gjorde meg rørt og glad da han leste opp begrunnelsen. Det skjedde i auditoriet under Kunnskapskonferansen torsdag 17.11.22. Og jeg fikk fem minutter til en takketale.
Tv-intervju med krigshelten Reidar
En av de villeste og blodigste forsvarskampene i Norge i april 1940 fant sted på Rustad utenfor Kongsvinger. 15 nordmen og en stort antall tyskere ble drept, 11 bygninger ble brent ned og flere dyr gikk med. Reidar Kristiansen var en av dem som ble hardt såret. Han ble skutt i ryggen og ble tatt hånd om av Erna Borghagen, som satt og mjølket kuene i fjøset da tyskerne kom. Reidar ble liggende blødende i snøen, var kald og våt. Seinere fortalte Erna (gift Brunsell) at Reidar var det hun kalte i “dårlig humør”. Da Glåmdalen mange år seinere førte Erna og Reidar sammen igjen, fortalte Erna at hun godt husker opplevelsen: “Jeg husker at jeg skiftet strømper på deg og presset et rent håndkle inn i det blødende såret du hadde i brystet. Du lå ubevegelig på ryggen og du la merke til et hjørneskap som sto der. Det skapet har far min snekret, sa du”, forteller Erna. I boka kan du lese mer om opplevelsene til Erna, Reidar og andre enkeltpersoner da tyskerne angrep Kongsvinger.
Her kan du se et innslag med Reidar Kristiansen i et opptak fra NRK. Innslaget begynner etter ca. 6 minutter.
Stor interesse for bok og foredrag
Rundt 100 personer fra fjern og nær ønsket å høre foredraget om boka på biblioteket. (Foto; Lisa Wold Eriksen)
Så gøy at det er så stor interesse for den nye boka! Rundt 100 møtte i Kongsvinger bibliotek torsdag 27.10.22 for å høre foredraget mitt. Kongsvinger og Vinger Historielaget sto som vertskap.
Spesielt gledelig var det at flere av tidsvitnene kom: Per-Øivind Skarphol, Arnfinn Gulli Hanssen og Gerd Ruud. Også slektningene til andre som er med i boka kom, noen langveis fra. For meg var det ekstra gledelig og litt rørende…Også flere av bidragsyterne var med. Inger-Elsa Kjustad, datter av politimannen Arild Skyrudhaugen, fortalte om en kritisk episode faren hennes opplevde under krigen. Skyrudhaugen spilte en risikabel dobbeltrolle under krigen. Han lagde falske papirer, hjalp flyktninger og varslet hendelser. En av mange helter som er med i historiene.
Marit Flikka, et av tidsvitnene, skulle vært til stede. Hun gikk ut av tida noen dager før. Ekstra viktig å ha fått med hennes fortelling. Det satte barna hennes, som var til stede, stor pris på. Tenk om vi alle kunne være flinkere til å ta vare på de historiene som nå blir borte med de siste tidsvitnene.
Foredraget var i regi av Kongsvinger og Vinger historielag, med Arve Urlin i spissen. Historielaget har også gitt et romslig bidrag til trykking av boka. Når man gir ut bok på eget forlag er slike bidrag enormt viktige. Boka er også sponset av Kongsvinger kommune og Kongsvinger Lions.
Fra venstre Øivind Roos, Alf M. Lilleengen fra kommunen, en rosa forfatter og Lars Ovlien. (Foto: Øyvind Engh)
Stappa fullt Kulturstreif - og boka var med.
Morgenen etter lanseringa bar det rett i studio til Mitt Kongsvinger og Kulturstreif med Øivind Roos og Lars Ovlien. Der var også Alf Mathias Lilleengen fra Kongsvinger kommune med. Blir veldig imponert over Øivind og Lars, som bokstavelig talt renner over med sine kunnskaper. Her er det lite pinlig stillhet! Selv med min bakgrunn fra NRK føler jeg meg som en treiging i sammenligning med disse gutta.
Samme morgen sendte Radio Kongsvinger et intervju med meg, som ble gjort kvelden før. Det ble sendt tre ganger.
Morsomt var det også at Hilde Røe fra Norli på Kongssenteret ringte samme morgen og ba meg komme med bøker dit. Hun hadde allerede folk som ventet på den. I første omgang leverte jeg 60-70 bøker dit. Bokhandelen Ark er litt mer beskjeden, og vil vel se an interessen. De ønsket fem eksemplarer.
Mange har også fått boka i postkassene sine. Jeg tar imot bestillinger, signerer om ønskelig og leverer direkte i postkassa. Bra service, eller?
Aslaug - ung, modig og torturoffer
Aslaug Sønsterud var bare 18 år da hun ble aktiv i motstanden mot okkupasjonsmakta. Hun var datter av XU-agent og lokomotivfører Ottar Sønsterud i Kongsvinger. Aslaug var modig og storkjefta, ble fengslet og torturert på Møllergata 19. Seinere havnet hun på Grini. I fangeavdelingen på Ullevål sykehus i Oslo traff hun Kåre Iversen Hafstad.
De to 18-åringene ble kjærester og planla et liv sammen. Men Kåre ble henrettet noen måneder seinere. Hans forbrytelse: “begunstigelse av fienden”. Sammen med noen andre forsøkte han å komme seg over til England i båt. Sangeren og forfatteren Per Vollestad har tonesatt brevet som Kåre skrev til sin mor noen timer før dødsdommen skulle fullbyrdes. Men Vollestads tillatelse gjengis sangen her:
https://www.facebook.com/100000309918290/videos/751632775967619/
EN HEMMELIG HENRETTELSE
Aslaug Sønsteruds kjæreste, Kåre Iversen Hafstad, regnet med å få ett års fengsel fordi han forsøkte å rømme til England med båt. Han ble isteden det yngste offeret under en hemmelig henrettelse på Håøya 25. februar 1942. Kåre skrev et brev til moren før henrettelsen, et brev som har rørt mange. (se linken over).
Rundt 100 personer fra fjern og nær ønsket å høre foredraget i Kongsvinger bibliotek. (Foto; Lisa Wold Eriksen)
Overveldende interesse
Torsdag 6. oktober holdt jeg foredrag om den nye boka for første gang. Kongsvinger Rotary hadde invitert meg, og oppslutningen var veldig god. 30-40 medlemmer møtte opp og jeg fikk mange forhåndsbestillinger, selv om ingen av dem har sett annet enn lysbilder og hørt meg fortelle. Jeg fikk mange spørsmål fra salen og flere kom bort til meg etter foredraget og fortalte at de hadde materiale fra krigen liggende. Her ligger det utrolig mange ukjente historier. Jeg oppfordret tilhørerne til å skrive dem ned og ta vare på bildene. Da kan kanskje ettertida få høre mer om denne spesielle tida. Det er mange helter.
Håper ikke jeg selger skinnet før “bjørnen” er skutt. Trykkeriet har lovet levering rundt 25. oktober, og da farter jeg rundt i Kongsvinger og leverer boka direkte i postkassene. Selve lanseringa foregår jo på Kongsvinger bibliotek torsdag 27.10. og da bør boka være på plass.
Takk til Kongsvinger Rotary med president Uno Arnesen (på bildet) for invitasjonen! Jeg kommer gjerne til andre foreninger og lag og forteller. (Foto: Eva, Rotary)
Greit med powerpoint med bilder fra krigen. Det er oftest veldig interessant, og tar fokus bort fra en noe nervøs foredragsholder, som heldigvis også har manus å holde seg til. :) Men etterhvert glemmer man nervøsiteten og synes at tida blir alt for kort. Det er er så mye mer jeg ville ha fortalt.
18 år gamle Aslaug Sønsterud fra Kongsvinger ble fengslet og torturert på Møllergata 19. Hun var en tøff, rappkjefta og modig kvinne som tidlig ble med i motstandsarbeidet. I fengselsavdelingen på Ullevål sykehus traff hun kjærligheten; Den jevnaldrende Kåre Iversen Hafstad, som ble skutt noen måneder etter. Per Vollestad har satt tone til brevet Kåre skrev til sin mor noen timer før henrettelsen ble fullbyrdet. Den gjengis her med sangerens tilltatelse:
https://www.facebook.com/100000309918290/videos/751632775967619/
Klar for boklansering og to foredrag.
Er skikkelig spent på boklanseringa og foredrag på Kongsvinger bibliotek 27. oktober. Håper flere av tidsvitnene og intervjuobjektene mine kommer: Tidsvitnene Per-Øivind Skarphol, Thor Hofsbro, Gry Engebretsen Øie, Ellen Ekegren, Gerd Ruud, Arnfinn Gulli Hanssen, Mary Johansen, Marit Flikka og flere av de andre intervjuobjektene. Dette kan bli spesielt interessant og spennende kveld dersom de kommer.
Torsdag 6. oktober er jeg invitert til Kongsvinger Rotary og skal fortelle om boka der. Jobber på med å lage en powerpoint-presentasjon med bilder jeg håper kan være interessante. Utfordringa er alle valgene som må tas. Vanskelig å velge blant så mange spennende historier.
Dessverre kommer ikke boka fra trykkeriet før rundt 25. oktober, men jeg legger ut lister hvor interesserte kan bestille boka.
PS Plakaten har jeg snekra hjemme på pc’n og sendt til biblioteket. Så har de frie hender til å gjøre hva de vil med den.
Ny bok sendt til trykkeriet. Klar for salg i slutten av oktober!
Hva gjør krig med et lokalsamfunn? Hvem blir helter, hvem blir svikere? Hvordan oppleves hverdagen? Det bodde like mange tyskere som vanlige innbyggere i Kongsvinger under andre verdenskrig. I denne boka lar lar jeg deg møte enkeltmennesker og deres opplevelser under og etter krigen. Ikke bare de synlige heltene under kampene. men like mye kvinner som Bjørg, Mimi, Hilda og andre lotter som sørget for soldatene. Med til historien hører også de hemmelige agentene Thor, Thora, Ottar og Aslaug, flyktningeloser og jernbanefolk som risikerte livet for å hjelpe andre. Jøden Josef sang så tyskerne gråt. Lærerfangene som sto imot nazifiseringa. Krigsbarnet Knut som fikk vite sannheten om sine ekte foreldre da han var 48 år. Lille Reidun som ble maskoten til tyske torturister i Kongsvinger fengsel etter krigen. Historier som vekker mange følelser. Historier som fortjener å bli husket.
