Havet har vært opprørt mange dager i strekk, vinden har ult rundt hushjørnene. Vi vikinger, som vi nå bare blir kalt, er stadig på utrykningsvakt 24/7. Klar for båtene som vi vet kommer over fra Tyrkia. Natt til i dag stilnet vinden. Nå kommer de. Jeg våkner i femtida i morges og lurer på hvorfor ikke alarmen har gått. Merkelig.
Men så viser det seg at det er Lesvos som har fått alle båtene denne natta. Seks båter med 234 mennesker. Det kunne vært mange flere. Den greske kystvakta stoppet fem båter med 187 personer.
Vi tre pensjonistene fra Norge setter oss opp på utrykningsvakter på møtene hver morgen. I den perioden vi er her, vil vi gjerne stå på så godt vi kan.
Foreløpig har vi bare tatt imot en båt. Men i natt kommer det flere, det er jeg sikker på (slik jeg var sist natt også). I mellomtida møter vi igjen noen av dem vi var med å ta imot for litt under ei uke siden på HOPE, CESRTs hus for familier ikke langt fra flyktningeleiren Vial.
Det er fire eritreere. Tre voksne og ett barn. Høyreiste, stolte, høflige. De ønsker en babysele for barnet de har med seg og som de går og bærer på. Jeg stanget hodet i stålbjelkene på loftet flere ganger før jeg omsider finner riktige pappkartong med bæreseler. Banner og sverter der oppunder det varme blikktaket. Det er jo ikke så mange som skjønner de norske bannordene.
Eritreerne husker oss fra møtet i den lille byen, hvor vi ga dem vann og matpakker da de kom til Chios i gummibåten med nærmere 60 andre. Og mottar bæreselen med store smil. En av dem hjelper meg å bære pappesken opp på loftet igjen. Litt tid tar det før de finner ut hvordan bæreselen virker. Jeg er ikke til stor hjelp...De får seg en dusj, nye klær, toalettartikler og matposer. Og så kommer spørsmålet: har vi sko til dem? De kommer barbeinte.
Vi deler ikke ut sko fordi det er alt for få i varehuset. Deler vi ut til noen, blir det urettferdig for andre. Likebehandling er et viktig prinsipp for Chios Eastern Shore Respons Team. Ulik behandling kan føre til konflikter både mellom flyktningene og mellom flyktningene og oss frivillige.
Det er veldig tøft å måtte si nei til mennesker du ser de har behov som du kan oppfylle, tenker jeg mens jeg står og gnir inn lusemiddel på jente nummer to denne dagen. Det skal bli tre i løpet av dagen. Første skiftet denne tirsdagen har jeg på HOPE, i hamam, eller dusjavdelingen,hvor alle får en varm dusj etter å ha fått velge seg nye sett med klær.
Det er mye masing, det fins noen som blir misfornøyd fordi de ikke får det som de vil. Det er høy temperatur, mange diskusjoner på fremmede språk, unger som flyr hit og dit mellom beina på deg. I dag klarte ei lita jente å få tak i en plastpose med vaskemiddel, som hun bet hull på. Ansiktsuttrykket var ubeskrivelig, det samme var morens reaksjon.
Det fins også noen som tar med seg litt ekstra i lomma. Men kan vi dømme? Hadde vi bodd i en forferdelig flyktningeleir med minimalt med klær og utstyr, så hadde kanskje vi også gått litt over streken for at ungene våre skulle fått det litt bedre?
Den lille, syriske jenta har langt, tykt, svart hår og under luggen titter det fram et par skøyeraktige øyne. Vi har lekt litt titt-deg mens foreldrene har valgt klær i samme rom, men øynene er litt engstelige ut når hun setter seg på krakken foran meg.
Jeg legger et håndkle over skuldrene hennes og begynner å gni lusemiddelet inn i det tykke håret. Hun slapper av etterhvert. Moren står tett ved og følger med hele tiden. Hyggelige, vennlige folk. De får med seg ekstra mye toalettartikler fordi de er nyankommere. Slik er reglene. Alt legges klar i hyller, for utlevering når de har dusjet ferdig i fred og ro.
Den syriske mamma’n og jeg kan ikke kommunisere så godt språklig, men en av tolkene hjelper til. Før hun, mannen og sjarmtrollet deres går ut av hamam, får de velge seg noen smykker fra et par pappesker vi har. Mamma’n gir meg et kyss på begge kinnene. Thank you, thank you, sier hun. Det gjør godt å motta takk for den innsatsen vi frivillige gjør, men noen ganger føles det nesten litt flaut å bli gjenstand for så mye takknemlighet. Vi er like som mennesker, men de vilkårene vi er gitt er så forskjellige.
Ettermiddagsskiftet mitt i dag har vært å leke med barna. Det er færre barn enn vanlig denne dagen. Der er fint å få god kontakt med de enkelte barna. Foreldrene kan slappe av blant gulvputene med varm te mens vi tar oss av ungene. Mens afghansk musikk strømmer ut i det hyggelige lokalet, brer det seg en utrolig fin, avslappet stemning. Ungene, foreldrene og vi frivillige er fornøyde. Og som vanlig er det bare store smil og fornøyde miner når de vandrer tilbake til Vial nydusjet og med poser fylt av klær, toalettartikler og noen leker. Blant annet fra barn i avdeling Meisene ved Vinger barnehage i Kongsvinger. Vi er alle glade, vi er fornøyde, slitne og takknemlige.
Og litt energi har noen av oss igjen etter en lang dag. Tyske Johan (til venstre) og argentinske Hector tester rockeringen. Mens de noe slitne tilskuerne får seg en liten latter. Prøv selv!