Vinden piper rundt hjørnene på den gamle gården vi bor i ute ved havet i utkanten av Chios by. Mørket har senket seg forlengst og det er leggetid. Jeg er inne i mitt tredje døgn på utrykningingsvakt, men foreløpig har det bare kommet en båt med 60 flyktninger. Oftest kommer båtene i 3-4 tida om morgenen eller litt seinere. Trolig blåser det for mye til at menneskesmuglere sender nye båter over fra Tyrkia i natt. Alle vi tre damene har refleksvest, ID-kort og hodelykt klar hvis alarmen går.
Historien om opptrinnet med den aggressive mannen der vi tok imot flyktningene i går morges har begynt å spre seg. I artikkelen nedenfor gis det opplysninger som vi ikke kjenner helt igjen, men ingen av oss kan gresk og forsto ikke hva mannen sa. Heldigvis?
Ofte diskuterer vi flyktningestrømmen med grekerne vi treffer på øya. Det er ikke så vanskelig å forstå at de er frustrerte og oppgitte over både sin egen og flyktningenes situasjon. Det som skulle være en midlertidig transitt på de greske øyene og på fastlandet har utviklet seg til å bli permanente flyktningeleire, med fortvilte og frustrerte beboere med ett ønske; å få behandlet asylsøknaden sin og komme seg videre inn i Europa.
Ett lyspunkt for beboerne i leiren på Chios, Vial, er frivillige som kommer til leiren. Flere ganger i uka er vi i CERST og henter voksne og barn i leiren. Sammen går vi de to kilometerne til Peoples House, HOPE.
På turen til HOPE, er gjerne en av beboerne i Vial med, etiopiske Jonas , som også er frivillig i CERST. På gåturen er det en fin mulighet til å bli bedre kjent med dem vi har hentet. I går fikk jeg gleden av å bære ei skjønn, lita jente, som nesten sovnet underveis, og prate med moren. En annen dag hadde firebarnsfar Jonas og jeg en lang diskusjon om våre holdninger til tro. Han med en sterk tro på Gud, jeg med en litt annen innstilling. For riktig å overbevise meg ga han meg en egen liten brosjyre, You can trust God. Han har liggende en bunke i teltet sitt i den fryktelige leiren.
Også flere andre beboere i Vial hjelper til i CESRT, i nyetablerte HOPE, hvor flyktningene får dusje, får nye klær og nødvendige toalettartikler. Vi leker med barna, de får mat og noen timer i normale omgivelser med hyggelige folk som bryr seg om dem. Daglig hjelper vi til med lusekurer på ungene. Det er en stor glede å se hvordan gutta fra leiren behandler både oss og ungene. De danser og sprer glede og får oss halvstive, gamle damene til å bli med i rytmene. Og språkkunnskapene deres blant annet i arabisk og farsi er utrolig viktig i mange situasjoner.
På bildet er det en hyggelig kollega fra Libanon som føner håret til ei lita jente, som etterpå med en stolt mine kunne servere oss «te» i små lekekopper.
Og så er det mamma sin tur til å flette håret...
Nettverket mellom de som høyst ufrivillig har fått merkelappen Flyktninger og hjelperne bygges stadig ut over landegrensene. Da jeg en dag snakket med en ung mann og han hører jeg er norsk, spør han øyeblikkelig om jeg kjenner Hanne Hoff. Det viser seg at han er en av gutta som familien fra Oppland arbeider sammen med hver gang de er nede på øya. Og det er ofte! Hanne og jeg er facebookvenner, og dermed kan hilsenen overbringes.
Barna elsker å sitte ute i det fargerike møblementet og spise cornflakes med melk.
Og etter dusjing, iført rene klær, får både voksne og barn velge med seg en ting i tillegg til vanlige toalettartikler. Og hvem elsker vel ikke å rote i en stor kurv med juggel og finne akkurat den lille tingen, som skaper en glede i en ellers ganske grå hverdag? Det skal så lite til....