Vi er på vei til morgenmøtet i Karfas. Natta har vært rolig. Jeg var ganske sikker på at vi måtte ut til en ny ankomst med flyktninger i natt. Vi har spist frokost i fred og ro. Så kommer alarmen. «we have a landing. Confirm please»
Leder, eller Alpha, Monika vet ikke om det er en båt som har kommet inn til stranda, eller om kystvakta bringer dem inn fra sjøen. Vi må bare avvente.
Morgenmøtet avvikles stående utenfor varehuset i Karfas. Vi er som veddløpshester som avventer startsignalet. Det er en beachlanding, men hvor er uklart. Vi kjører i full fart mot Katarraktis. Fire biler etter hverandre. Mot ukjent mål. Så får vi en pin på kartet som vi kan kjøre etter. Det viser seg å være feil sted. Med to politibiler i front havner vi innerst i en smal gate langs stranda. Her er det verken gummibåt eller flyktninger.
Men så er helvetet løst. En eldre mann fra stedet står og skriker mot bilene til oss frivillige på gresk, mens politiet står og ser på. En av lederne går halvveis ut av bilen og blir overfalt av mannen, heldigvis uten å bli skadet. Politiet griper inn og får roet mannen.. Det er sterkt å oppleve. I ettertid får vi forklaringen på reaksjonen og kan forstå den. Men aldri akseptere en slik oppførsel.
Allikevel er det en påminnelse om at også lokalbefolkningen lider under EUs problematiske håndtering av flyktningekrisen
Vi får rygget oss ut, og får en ny pin på Google. Tråkler oss fram gjennom trange, bratte og uoversiktlige smug. Øverst i en bratt bakke ser vi politibilene igjen, en hvit buss som skal frakte nyankommerne til flyktningeleiren i Vial. De spanske, medisinske frivillige er allerede på plass og har undersøkt flokken. Politiet har fulgt gruppa opp fra stranda.
Det er 15 barn (to babyer), 17 kvinner og 28 menn fra Syria, Irak, Etiopia, Kuwait og Yemen. 60 mennesker som har kommet i en liten gummibåt. De sitter og ligger i veigrøfta. Overraskelse og glede preger ansiktene når vi deler ut vann og mat. Og når en eldre mann sier «we are so greatful», så kjenner jeg klumpen i halsen og tårene som presser på. Ser på Åsa og ser de samme følelsene. Disse møtene er så utrolig sterke, sitter brent fast i minnet og gir mening med det vi gjør.
Dette er en helt spesiell landing. Alt går så raskt, fordi politiet har fulgt dem opp fra stranda og til bussen. Vi hilser på gamle kjente i det spanske helseteamet SMH, rydder opp etter oss. Mission completed... av frivillige fra Tyskland, Spania, Amerika, Frankrike og Norge. Et lite FN, som utfører oppgaver der de store hjelpeorganisasjonene og EU svikter. Det er fordelen med grasrotorganisasjonene, raske til å omstille seg og til å fylle hull.
På vei tilbake til dagens jobb i varehuset og Peoples House HOPE oppstår en situasjon som føles litt uvirkelig. Nok en gang. På den smale veien kjører først den hvite bussen til leiren med de 60 flyktningene, så to politibiler med blålys. Og så fire biler med frivillige fra CERST. En liten karavane, som hentet ut av en film.
Som vanlig er det debriefing etter en landing, og spesielt situasjonen med den aggressive mannen diskuteres. Kunne vi gjort noe annerledes? Kunne politiet ha opptrådt på en annen måte? Hva er strategisk lurt i forhold til det viktige samarbeidet med det lokale politiet?
Etter den noe spesielle situasjonen med den utagerende mannen opplever vi noe annet, som minner meg på at i alle folkeslag er det ulike typer mennesker. Mens jeg står og sorterer barnesko, kommer en eldre mann med en sønn gående inn i varehuset. Han rekker fram en stor pose med rene, fine barneklær som han ønsker å gi til flyktningene.
Det gir en ekstra god følelse denne dagen å sortere de fine t-trøyene og shortsene ned i riktige pappkasser: Boys 2-5 years. Boys 6-12 years. Snart skal buksene fylles av små guttekropper som er noen erfaringer rikere enn mange andre.
