Det ligger ei lita jente på to måneder i et telt i flyktningeleiren ved Tessaloniki i Hellas. Pappa’n hennes snakker flytende norsk etter å ha bodd og jobbet i Norge i flere år. Takket være en annen frivillig har jeg i dag snakket med ham på telefonen og gratulert ham og kona med et nytt lite barn.
Men det hviler en skygge over babygleden,her fotografert med de to yngste i barneflokken. Hva skal det bli til med henne og dem? Med foreldrene, de to eldre barna de har vært nødt til å etterlate under sin andre flukt fra Afghanistan til Norge? Hele familien på seks?
Åsa og jeg traff Zabiullah Torabaz, kona Karima og to av barna i flyktningeleiren Souda på Chios i januar 2017, da vi var her for den norske organisasjonen Dråpen i havet.(https://drapenihavet.no) Temperaturen var nærmere null, det blåste kaldt gjennom den fuktige leiren som lå nede i gropa nedenfor den gamle bymuren. Den ble nedlagt i oktober i fjor. Indag fins bare leiren Vial, langt inne på øya, fjernt fra vanlige grekere og turister som besøker øya.
I rekken av menn med tomme blikk i køen, der vi delte ut måltider, så var det en mann som skilte seg litt ut, og som tydeligvis ønsket kontakt. Da han spurte om jeg var norsk, lurte jeg på om jeg hører riktig? Noe seinere på dagen blir vi invitert inn i teltet, hvor jeg intervjuer ham for NRK, som jeg jobbet for da. En flyktning i «vår» leir, som snakket norsk, det var en ganske uventet gave for en radiojournalist, hvis man skal se litt kynisk på det.
Han forteller om hvordan de såvidt reddet livet da gummibåten de kom i begynte å ta inn vann før de nådde Chios en kald vinternatt i januar. Om hvor godt han likte jobben i Oslo, og så gjerne ville tilbake. To ganger hadde han blitt kastet ut av Norge. Nå var han og familien på vei mot Norge for tredje gang.
Historien deres tar tak og presser mot tårekanalene. Det er for jævlig, rett og slett! Journalistrollen blir vanskelig å holde fast i.
Hvor tar de dette pågangsmotet fra? Forholdene må være svært ille når de risikerer livet på vei mot Europa enda en gang.
Minnet om Zabiullah og familien (bildet over er fra januar 2017) sitter godt, og jeg spør frivillige fra andre land om de har sett dem. De forsvant fra Chios før vi dro derfra første gangen. Hvordan gikk det med dem?
Det blir tyske Rebecca som løser gåten. Ei aktiv, engasjert, ung student som også jobber for CERST. Jeg kjente henne igjen fra da hun var frivillig i Souda fra første runden i Chios i 2017 da jeg møtte Zabiullah.
Rebecca får se bildet av ham før hun skal hjemover igjen. Og så viser det seg at hun finner ham i flyktningeleiren ved Tessaloniki. Hun formidler kontakt via WhatsApp, og ikveld kunne jeg snakke med ham på mobil.
Jeg synes ikke det er særlig godt nytt at de fortsatt er i flyktningeleir i Hellas. Men Zabiullah forteller at de har fått pass. Så nå drar de til Sverige eller Norge. Han virker håpefull. Ikke rart etter over ett år i flyktningeleirene med små barn.
Jeg vil ikke ta fra dem håpet, - denne lille flammen de varmer seg på, men tenker mitt. I nyhetene i dag tidlig leste jeg om Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim, som mener at det må være et mål å ta imot null flyktninger til Norge. Vi skal hjelpe dem der de er, mener han.
Der de er? Tilgi dem ikke, for de aner ikke hva de prater om! Ta en tur til flyktningeleirene, se møkka, manglende dusjer, toaletter, små, overfylte telt. Tell likene på strendene i Middelhavet, mennesker som har flyktet fra krig og elendighet og risikert livet for å komme til EU. Over 500 hittil i år.
Jeg kjenner raseriet boble over denne teoretiske tilnærmingen til denne forferdelige og etterhvert glemte flyktningekatastrofen.
Og jeg tenker på de milde blikkene til Zabitullah og Karima med dette ene ønsket: et trygt sted å bo, en jobb i et land de har blitt glad i. - Jeg håper, jeg håper å komme til Norge igjen. Da skal vi komme å besøke deg! sier Zabiullah.
- Ja, sier jeg. - Jeg gleder meg til å se dere igjen....
Bidra direkte til flyktningene på Chios? Vipps 93481332, eller konto 9801 55 90572