(Artikkelen nedenfor er skrevet for KIL-magasinet utgitt i desember 2023 Kan lastes ned på kil.no. )

KIL la ned all aktiv idrett under krigen

Gestapo stanset illegal fotball

Under krigen satte nazistene en stopper for den organiserte fotballen og andre idrettsaktiviteter i Kongsvinger. Styret i Kongsvinger Idrettslag (KIL)så seg tvunget til å legge ned alt aktivt idrettsarbeid. Nazistene overtok styret, tyskerne beslagla fotballøkkene og skøytebanene. Hoppbakkene ble etterhvert i en elendig fotfatning og det meste av idrettsmateriellet forsvant. Men idretten levde sitt eget liv i skjul for overmakta. Det foregikk blant annet illegale orienteringskonkurranser og det ble spilt illegal fotball på et jorde på Jaren. Men Jaren-fotballen satte Gestapo en stopper for høsten 1943.

Da krigen endelig var slutt, lå idrettslaget nede med brukket rygg, og måtte også ta stilling til hvilken holdning man skulle innta til de som hadde valgt «feil side». Noen av medlemmene sa at de ville streike dersom den og den skulle være med i toget etter frigjøringa, og spørsmålet om å opprette en æresrett ble også diskutert.  Det var ingen enkel situasjon for noen.

Men de ulike gruppene i KIL kom etter hvert i gang. Entusiasmen var stor. Lederen for fotballgruppa, Odd Andresen, kunne fortelle at fire lag var i aksjon etter frigjøringa. Men tyskernes misbruk av fotballbanene gjorde dem i dårlig forfatning og krevde stor dugnadsinnsats. På et godt besøkt medlemsmøte i idrettslaget i oktober 1945 redegjorde Andresen for fotballutvalgets planer om å få en trener til å ta seg av instruksjonen i noen måneder.

«Det blir en ganske kostbar affære.» sa han, ifølge Glåmdalen, «men det er helt nødvendig å søke å innhente noe av alt det som er forsømt i krigens år.» Han beklaget for øvrig at gutta viste liten interesse for treningen. «De innfinner seg først når ballen ligger på banen!»

Odd Andresen var en sterkt engasjert og godt likt idrettsmann og leder, både innen fotball og spesielt innen hoppsport. Under krigen sørget han for å la smågutta overta ødelagte fotballer, som de fylte med filler og snørte igjen. Det husker Arnfinn Gulli Hansen godt. Pensjonisten minnes også episoden som førte til at Odd Andresen ble arrestert i november 1943.

Kurer under krigen

 Andresen var svært aktiv med i en av de illegale kurerlinjene over grensa til Sverige.  Han hadde allerede en gang tidligere blitt arrestert og fikk noen dager på Bredtvedt fengsel i februar 1943.  Andresen var den gang kontorsjef og bokholder hos Tronsmo Hanskefabrikk i Kongsvinger. Da Linge-karene Svein Blindheim og William Houlder kom til Kongsvinger for å bidra med å reorganisere Milorg i distriktet, holdt det på å gå skikkelig galt. Og Andresen fikk lide for det.

Lingekarenes dekkhistorie var at de skulle på maleoppdrag for hanskefabrikken. Det oppga de også da de gikk av toget på Kongsvinger stasjon og ble kontrollert av politiet. Tjenestemennene fattet mistanke til de to og geleidet dem til Gestapos kontor. Her ble det et basketak. Men Blindheim og Houlder klarte å kjempe seg løs under dramatiske omstendigheter. Smågutten Arnfinn og søsteren havnet midt oppe i jakten på de to, som klarte å unnslippe.  Kvelden etter dukket de opp på svensk side av grensa i medtatt forfatning.

Men bokholder Andresen, som var oppgitt som oppdragsgiver for maleoppdraget, ble arrestert og kjørt til Bredtvedt og videre til Møllergata 19. Det viste seg at han klarte å bortforklare seg fra saken, og etter noen dager slapp han fri. Men jorda brant under føttene hans, og han ble nødt til å rømme til Sverige.

To ekstratog med supportere

Etter krigen blomstret igjen fotballen og de andre idrettsgrenene, selv om det lå en del hindringer i veien. Andresen blir valgt til oppmann i Glåmdal Fotballkrets, han ble en selvfølgelig leder av KILs fotballgruppe og det ble fart i kampene igjen.  Spesielt godt husker noen av fotballveteranene fra den tida kretsfinalen mellom KIL og Hof i 1945.

Kretsen var delt i en nordre og en søndre del. Hof og KIL vant hver sin kamp og finalen ble spilt på Kirkenær. Det ble satt opp to ekstratog på Solørbanen fra Kongsvinger med supportere som ville se kampen, så interessen og entusiasmen var det ikke noe å si på. KIL vant kampen.

Skisport overtok for fotballen

Uten innendørshaller gikk den organiserte fotballen i hi om vinteren. Da var skisporten det selvfølgelige valg, og det vokste opp et sterkt hoppmiljø i byen. Det store samlingspunktet for hoppmiljøet var Odd Andresen. I 1937, da den opprinnelige nordlendingen var 21 år gammel, var han en av to amatørinstruktører som Norges Skiforbund sendte til Tyskland etter anmodning fra utenlandske skiforbund. Han var trener for det nasjonale, tyske hopplaget i Garmisch, men satte kursen hjem igjen før okkupasjonen. Han ble en anerkjent hoppdommer og fungerte i en årrekke etter krigen som internasjonal dommer.

Andresen var en høyt aktet og respektert trenger for de unge i KIL, både innen fotball og hopp. Og det er liten tvil om at han hadde sin del av æren for skihopper Arne Dalslåens bragder. Trond Syversen kjente Odd Andresen veldig godt, og husker ham som en veldig populær, kjempeflink trener og en skikkelig humørspreder. En kjempekar!

Hopprenn i Byparken

Etter krigen var det 30-40 hoppere i alle aldersgrupper med i hoppgruppa. Odd fulgte dem opp fra de var små og til et så høyt nivå som Arne Dalslåen. Alle samlet seg rundt den karismatiske og engasjerte Andresen.

-.Jeg er født i 1942, og min aldersgruppe var alminnelige gode.  Odd lagde et variert  treningsopplegg tilpasset den enkelte. Da skulle vi øve på det vi trengte av styrke, spenst eller balanse i løpet av sommeren, forteller Syversen. – Odd så svakhetene våre.

-Den gang var alle med og hoppet, - fotballen hadde ikke tilsvarende stort miljø som hopp. Det var hoppbakker over alt og vi arrangerte også selv skirenn. Hver vinter lagde Sigbjørn Støve og jeg hopprenn i Byparken, som vi kalte Parkrennet. Vi lagde bakken fra restauranten og ned til andedammen. Vi lagde en platting over gjerdet ved restauranten. Vi tegnet deltagerbevis og diplomer til alle, ler Trond Syversen, som har mange gode minner fra den tida. Og Odd Andresen sto i en særstilling.

På sine eldre dager var Odd Andresen fortsatt like opptatt av idrett, og var stadig å se på kampene til KIL. Han  donerte også et stort beløp til KIL som gjorde at han med rette fikk plass i KILs «Gullmerkegruppe».

Mange kjente etter hvert Odd Andresen godt fra konfeksjonsfirmaet Cubus, som han drev i mange år.

Han døde etter lengre tids sykdom i mars 1992. Mange vil nok fortsatt minnes han som en av Kongsvingers store bypatrioter.

Kilder:

Intervjuer med Trond Syversen og Arnfinn Gulli Hansen

Artikler i Indlandsposten, Hedemarken Amtstidende, Kongsvinger Arbeiderblad, og Glåmdalen. 

Nettstedet fange.no

Gunnar Sønsteby: Rapport fra nr. 24

Svein Blindheim: Den lange reisen – Et oppgjør med krigen

Jul Haganæs: Kurer for frihet

 ‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘‘ 

Livsfarlig billettkontroll

(Denne artikkelen er tidligere publisert i medlemsblad nr. 4 2023 for Kongsvinger og Vinger Historielag.)

Da jernbaneskinnene bredte seg utover landet i siste halvdel av 1800-tallet, hadde konduktørene en livsfarlig jobb når de skulle kontrollere billettene. I vognene var det bare adskilte, små kupeer uten innvendig gjennomgang. Konduktørene måtte derfor balansere på utsiden av vognene for å nå passasjerene. Dørene inn til kupeene var låst mellom stasjonene. Kontrollen foregikk gjennom vinduet i fart etter at toget hadde forlatt stasjonen. Det skulle bli skjebnesvangert for mange jernbaneansatte. En av dem som ble utsatt, var odølingen Gunnar Andersen Nordal.

Gunnar, eller Gunder som han egentlig het, ble født i Sør-Odal i 1864. Han var en av svært mange som var klar for en sikker og trygg jobb ved jernbanen. Karrierestigen var streng og klar: du startet nederst, fikk erfaring og tillitt og klatret oppover. 12. april 1886 ble han ansatt som portør ved Østbanen i Kristiania med en begynnerlønn på 50 kroner måneden. Som undekonduktør ville han starte på 65 kroner.

De jernbaneansatte i flere yrker kom til å tilhøre en ny middelklasse. I Kristiania bodde mange av dem med lavest lønninger på østkanten i Kristiania. I 1890 hadde Gunnar og kona Anne Kristine Gundersen egen leilighet i Urtegade 24. 

Da sønnen Knud ble født i mai 1890 lå alt til rette for en trygg framtid for familien. Selv om Gunnar var ansatt som portør, fikk han av og til lov til å være konduktør. Han var på vei opp.  Men så skjedde det fatale:

Funnet ved jernbaneskinnene

Dermed blir sør-odølingen bare en i en lang rekke av konduktører som faller av vognene under fart, blir livsvarig kvestet eller dør. Det fins ingen statistikk over disse dødsfallene eller skadene, bare notiser i avisene. Blant disse er ulykken der fembarnsfaren Henrik Nielsen fra Drammen ble drept på toget mellom Kristiania og Skien 9. februar 1883. Årsaken var at Nielsen befant seg utenfor togvogna da den kjørte forbi en fjellvegg hvor snøen hadde fokket seg og blitt til is.

 Avisa «Nationaltidende» beskriver det slik; «Vedkommende konduktør blev nu hvirvlet rundt mellem snefanerne og vognrækken og faldt tilslut af toget, hvorved han fik begge ben knust. Han døde et par timer efter.”

Nekter å gå utenpå vognene

Da sør-odølingen Gunnar Nordal ble drept i 1890 førte det til en aksjon blant betjentene på Hovedbanestasjonen. «Paa flere betjenters vegne» skriver Nordals kolleger et brev til Hovedbanens direktion hvor de viser til ulykken og blant annet skriver:

«Hvor mange menneskeliv skal der endu til for at denne nødige uskik med at gaa udenpaa toget og kontrollere billetterne, kan afskaffes. Blant betjeningen er det kun en mening om at denne kontrollering kan gjøres paa stationerne, saa det er en mærkelig paaholden paa det gamle, naar et arbeide som dette med billettkontrollen skal bibeholdes., naar det viser sig at være saa livsfarlig. Vil ikke Direktionen gjøre noget ved det nu heller, er det ingen anden udvei, end at konduktører og kontrollører selv tager sagen i sin haand og bestemt negter at gaa udenpaa Toget mere.”

Presset om å endre den livsfarlige praksisen økte. I 1885 innførte jernbanen en ordning hvor billettene skulle kontrolleres på stasjonen før avgang, men dette lot seg ikke alltid gjennomføre i praksis. Men i løpet av 1890-årene ble passasjervognene endret slik at konduktørene kunne gå gjennom vognene innendørs. I dag hører karetvognene hjemme på Norsk Jernbanemuseum på Hamar, hvor mye av vårt distrikts viktige jernbanehistorie er samlet. Uten jernbanen hadde ikke Kongsvinger vært den byen vi kjenner i dag.

Fyll og spetakkel

Konduktørene møtte også andre utfordringer enn balansering på utvendige stigbrett. Lokfører Christian Digerud (1872-1952) fra Kongsvinger var en kjent jernbanemann og politiker. I sine etterlatte notater forteller han blant annet historier om konduktørenes hverdag.

Ifølge Digerud hadde konduktørene en spesiell teknikk for å få opp vinduene når de skulle ta imot billettene stående på stigbrettet utenfor. Men han røpet ikke hvordan. Når konduktørene klippet billettene, vanket det ofte en dram attpå, men som regel sto de godt på beina, skriver han.

«Det hendte jo at de ramlet av og kom ruslende etter. Forresten var jo dette en meningsløs fremgangsmåte,» skriver Digerud.

Om vinteren ble det ofte is på stigtrinnene, så risikoen for ulykker var høy. De som falt av slo seg ofte stygt, forteller han. 

Passasjerene kunne også by på utfordringer.  Vognene var delt inn i 1., 2. og 3.klasse.  Tredjeklasses vogner hadde harde trebenker å sitte på. Midt i vogna var det en ovn det måtte fyres i. Fetoljelamper sørger for sparsom belysning.  «Dom fine» satt på plysjseter i 1.klasse-vognene og hadde det godt og varmt takket være beholdere med vann som ble varmet opp når det var kaldt. Var det ikke varmt nok, fikk konduktøren gjennomgå.

Det var mye fyll og spetakkel på toget, forteller Digerud. Ofte var det slåsskamper. Konduktørene måtte gå imellom. På enkelte togstrekninger hadde konduktørene et eget politiskilt som gjaldt der de kjørte. På lørdager og søndager hjalp politifolk til på enkelte tog for å ta seg av de faste bråkmakerne.  Mange passasjerer la seg også til å sove, og det var ikke sjelden at noen kjørte for langt. Var det kaldt, så turte ikke konduktørene å sette dem av på ubetjente stasjoner. De kunne jo fryse i hjel. De søvnige passasjerene måtte da bli med tilbake til de større stasjonene og komme seg inn der, skriver Christian Digerud. En av mange forfedre og -mødre som har mange slektninger som har fulgt i deres forspor. Jernbanefamilien er stor.

(Fra boka «Den are sia. Historier om dem som holdt hjula i gang.» Vera Wold Media 2018.)

Kilder:

• Kirkebøker: Sør-Odal 1865, Grønland/Oslo 1890,

• Norsk Jernbanekalender 1887

• Nb.no: Diverse avisartikler 1883-1890

• «Jernbaneminner av Aage Lunde», Norsk Folkemuseums serie om arbeiderminner.

• Christian Digeruds notater. Kopier oppbevart ved Norsk Jernbanemuseum og Anno Museum 

Spetals-gruvene tok liv og lemmer

I Glåmdalsdistriktet har det gjennom tidene vært drevet omfattende utnytting av jernforekomstene; blant annet i Ramsøy-gruvene på Brandval og Spetalen ved Galterud.  Arbeidet i gruvene har kostet mange liv og ødelagte lemmer.

(Denne artikkelen - litt omarbeidet - ble publisert i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag nr. 3 2023)

I Spetalsgruvene mistet minst 9 menn livet i eller ved gruvene mellom 1786 og 1824. Tilbake satt farløse barn og enker med dyp sorg etter tapet av forsørgeren. Et brev skrevet av en av dem som overlevde, gir et godt bilde av hva slags forhold gruvearbeiderne levde under.

Brevskriveren er Hans Eriksen Aasum. Mandag 2. januar 1797 fikk han begge benene avslått og knust, og endte på feltskjærerens bord i Kongsvinger. Ulykken skjedde under arbeidet med å gjøre i stand en kruttladning nede i gruva.  Hans berget livet, men mistet begge benene og måtte leve som fattiglem i Kongsvinger uten mulighet til å ta seg av kone og barn på Aasum. Han døde i 1799, 41 år gammel.

Før ulykken skjedde hadde Hans jobbet i gruvene i 18 år. Han begynte som 21-åring i 1779. Han hadde opplevd mange ulykker og død i tida før han selv ble livstruende skadet. Den første, kjente tragedien i hans gruvetid var da 56 år gamle Hans Amunden ble «ihjelslått av en hammer» i oktober 1786. Amundsen etterlot seg kona Anne og  fem barn. Samme måned skjedde det igjen en ulykke.  33 år gamle Erland Jørgensen ble drept. «Slaget sig fordervet i gruven». Han etterlot seg kona Olia og barna Berthe og Jørgen, sistnevnte var nyfødt.

En familie rammet flere ganger

I 1791 ble familien til avdøde Hans Amundsen rammet av nok en ulykke.  Denne gang var det svigersønnen som ble drept. Amund Tor(d)sen «Faldt ned i Spetals gruen og døde strax i oktober 1791.» Enken, Kari Hansdatter, satt tilbake med datteren Anne på ett år.  Kari og Amund hadde giftet seg året før dødsulykken.

Når Hans Eriksen Aassum arbeidet nede i gruvene, var han nok fullstendig klar over at det var en stor risiko for at det skulle skje ulykker.  Det var en vanskelig og farlig jobb. De jobbet gjerne lange dager i mørke og i svært dårlig, forurenset luft. Det var tungt, krevende fysisk med anstrengende arbeidsstillinger. Også mentalt var det slitsomt. Lønna var elendig, og holdt knapt til livets opphold.

Opprør blant gruvearbeiderne

Så vidt vites gjorde ikke gruvearbeiderne i Spetalen noe opprør mot eierne. Men det skjedde i Kongsberg. Spetalsgruvene lå inn under Ober Berg Amt på Kongsberg. Arbeiderne i gruvene der samlet seg i opprør mot de dårlige forholdene i 1795. En av dem betegnes som den første kvinnelige streikelederen i landet; Berthe Marie Willachsen. Bedre kår fikk de ikke, derimot ble det rettsak og fengsel. Gravide Berthe ble dømt til to måneders tukthus.

Iver Hansen Neumann var eieren av Odals Værk, som gruvearbeiderne i Spetalen  arbeidet for da Hans ble kvestet. Han var kjent som en livsnyter som elsket pomp og prakt. Neumann sparte ikke på noe når det gjaldt gjestfrihet og overdådige selskaper. For gjestene utenbygds fra var det en stor overraskelse å komme til den unike herregården til Neumann, der de vakre, store bygningene lå langt inne i skogen.

«Til De Høy Respective Herrer…»

Men Iver Neumann var ikke like generøs overfor gruvearbeiderne, ifølge Hans Eriksen Aassum. Neumann ville han ikke yte noe ekstra til den lemlestede gruvearbeideren og familien. Fire måneder etter ulykken tok derfor Hans penn, blekk og papir fatt. Han åpnet brevet med følgende: «Til De Høy Respective Herrer udi det Kongelige Ober Berg-Amt paa Kongsberg.» 

I brevet forteller han om de tunge dagene med fælt og tungt arbeide som han har holdt ut med i 18 år. «--- den 2de januarii d. a. var den tyngste af alle, da begge mine Been blev, i Gruen, reent afslaaet og for knuset, som ulykkeligviis skeede ved en Mine, som Sprang, imeedens vi var under arbeyde med at trække Naalen op fra ladningen. Hvor mangen Piinlig og Smærtefuld stund, dette ulykkelige tilfælde  hidtil har paadraget mig, og som, efter udseende maaske ikke førend ved Døden vil forsvinde, kan enhver fornuftig og ædelttænkende Siel let forestille sig”, skriver han.

Og videre forteller han om den bitterste sorg og engstelse i hjertet ved å tenke på sin fattige kone og små barn, som er etterlatt i ulykkelig tilstand og mangel på det nødtørfigste til livet opphold.

«Værkets Patron, Hr Neumann er ey tilstaaet meere i denne min sygelige og usle Forfatning end 2de Lp maanedlig». Hans skriver at dette ikke er tilstrekkelig for ham selv til å betale kost og logi med. Fordi han har vært under «feldtskiær-Haand» må han leve hos fremmede, og det er ikke mulig å sørge for kone og barn.

«I underdanigt Forventning…»

Hans Aasum bønnfaller herrene i Ober Berg-Amt i Kongsberg:

«Høie og høygunstige Herrer! Tillad Deres ædle og ømme hierter for et Øyeblik at betragte min og mines ulykkelige Tilstand, ved saaledes at være aldeeles berøvet endog det allermindste af hvad kan kaldes godt her i Livet. Og forlindre dog noget af denne min Sorg og Smerte ved Høygunstigst at blive Bevirket meere Tractament end ieg for Nærværende tiid er aflagt med, paa det min fattige familie ey skal crepere af mangel paa det nødvændige til at opholde Livet med.

I underdanigt Forventning af Høygunstig Bønhørelse, vover jeg saaledes at insinuere denne min ansøgning og høyst anligende, fra mit Syge-Leye paa Kongswinger den 2den May 1797. Hans Ericssen Aassum.”

Om Hans, kona Marte og barna fikk noen hjelp til livets opphold, vites ikke. Sikkert er det at Hans døde to år seinere – i 1799.  Enka giftet seg året etter med en eidskoging. Hans Aassum etterlot seg også sin førstefødte sønn fra et utenomekteskapelig forhold; Amund Hansen. Med Marte fikk han først to barn, - en dødfødt sønn, en datter som døde som baby. Datteren Mari ble født i 1791. Da gruveulykken skjedde, gikk Marte gravid med sønnen Erik, som ble født fem måneder seinere.

Gruvesamfunnet i Spetalen

Aassum-familien var en del av et gruvearbeidersamfunn rundt Spetalsgruvene, et stort gruvefelt som består av mange gruver, skjerp og annet. Utgangspunktet for gruvene var jernmalmfunn som ble gjort. Gruvene og skjerpene ligger sørvest i Kongsvinger kommune på grensa mot Sør-Odal. De fleste ligger i åsryggen vest for Marikollen.  Feltet fortsetter herfra videre mot Bæreia. Ett av skjerpene ligger rett ved badeplassen der. Alle gruvehullene er i dag fylt med vann, bortsett fra «Vaskerhullet». Ei gruve blir ikke isfri om sommeren; «Isgruva».

Mange som arbeidet i gruvene var husmenn uten jord. De utførte sin arbeidsplikt som gruvearbeidere.  Hans Eriksen Aassum derimot hadde i 1793 overtatt to av tre skjøter på Aassummoen og levde som husmann på den østre delen av eiendommen, like ved Svartfossen og Glomma.  Andre bodde i anleggsboliger like ved gruvene. Det var et eget lite gruvesamfunn. I kirkebøkene står bosted oppgitt som Spetalen eller Gruvene.

For spesielt interesserte anbefales Johan Seglstens hefte «Spetalen - gruvedrift og jernverk». Seglsten har dykket langt ned i historien og har blant annet også informative kart over gruvefeltene. En del av opplysningene i denne artikkelen er hentet fra Seglstens hefte.

Takk også til Finn Sollien, som har bidratt med informasjon fra kirkebøkene om personene som er nevnt her.

Andre kilder:

Odal Slektshistorielags meldingsblad nr 44 2/2004 (Brevet fra Hans Aasum)

 Boka ”Familien Neumann” av H.H.Neumann (Aschehougs forlag 1903)

Artikkel om opprørslederen Berthe Maria Willachsen i «Langs Lågen 1989 Volum 11 av Lars K. Trollerud.

Vinger bygdebok II

 Lokalhistoriewiki.

Ugifte mødre i fengsel på vann og brød

Over sees en del av fengselsprotokollen med opptegnelsene om Thea Christiansdatter. 

Å få tre barn utenfor ekteskap var en forbrytelse fram til 1902. I 1882 ble 144 kvinner og seks menn her i landet fengslet for leiermål. Thea Christiansdatter fra Kongsvinger var en av dem.  Her kan du lese historien om husmannsdatteren fra Myra under Rustad.

Det er 17. januar 1882.  Thea Christiansdatter skal møte i rettsalen i Kongsvinger Distriktsfængsel. Den 27 år gamle kvinnen fra Vinger har fått tre barn med tre ulike fedre uten å være gift. To av barna er allerede døde. Olivia ble født for tidlig i 1877og levde bare sju dager. Fem måneder gamle Karl Thorvald fikk kikhoste og ble begravet to måneder før rettsaken. Men tre år gamle Karen Sofie lever i beste velgående hjemme i Edsbergholen hos Thea, samboer Anders Knudsen og hans bestemor.

Thea er en av svært mange kvinner som blir satt i fengsel for leiermål.  Det vil si at hun har fått tre barn uten å være gift.  Kriminalloven av 1823 har mildnet straffen for leiermål. Tidligere var det svært høye bøter og offentlig skrifte.  Men mens man tidligere fikk bot allerede for første og andre barn utenfor ekteskap, ble straffen i 1823 endret til å gjelde fra det tredje barnet.  Straffen var åtte dagers fengsel på vann og brød. Loven ble først opphevet i 1902.

Flest leiermål på bygda

Dette året – i 1882 – ligger Hedemarken Amt i likhet med tidligere år på en absolutt topp i antall registrerte, straffede leiermål. 144 kvinner og bare seks menn fra hele landet måtte sone dette året.  Over 20 prosent av kvinnene kom fra Hedemarken Amt, og flest av kvinnene bodde på bygda.

Utsiktene var dårlige for barna som ble født utenfor ekteskap, i kirkebøkene betegnet som «uægte», når det gjaldt sykdom og dødelighet. Og de bærer ofte den sosiale arven med seg videre. Kvinnene er gjerne tjenestefolk. Det skjer ikke sjelden at husets herre setter barn på tjenestejenta og betaler en annen mann for å ta «skylda». Militære slapp straff og offentlig skrifte.

Thea og Anders i rettsalen

Denne tirsdagen i januar 1882 forlater Thea og samboer Anders den vesle stua til bestemora hans på Eidsberg (Esper) i Vinger der de bor.  Thea er 27 år, Anders 26.  Fullmektig cand jur Einar Svendsen, som de skal forklare seg for, et jevngammel og bor midlertidig i festningsbyen. 

Rettsalen ligger inne i Kongsvinger Distriktsfængsel (nå bibliotek for innsatte).  Dommeren kommer ut fra et tilstøtende rom og setter seg på podiet med tre stoler, omkranset av et rekkverk.  Svendsen tar plass i stolen med høyest rygg og staselige utskjæringer. Meddommerne, gårdbrukerne Arne Nilsen Strengselsrud og Kristen Larsen setter seg i de to andre.

Det er sognepresten i Vinger, prost Widerøe som har meldt Thea for forbrytelsen.

Vesle Thea

Hun er ikke stor, Thea, der hun står og skal fortelle om sine synder. 56 tommer (142 cm) står det i fengselsprotokollen, der hun i april samme år – 1882 - seinere blir innskrevet og beskrevet. Håret er blondt over panna og de grå øynene. Hun har på seg en grønn verkenstrøye, et lyst, småblomstrete skjørt over underskjørtet og lerretsserken.  Ullstrømpene er røde og sortringlede og ender ned i et par snørestøvler.  Hun har et hvitt og sort bomullshodetørkle på seg, og rundt halsen er rutet halstørkle.

Spesielle kjennetegn er et arr på venstre stortås øverste ledd og flere vorter på høyre hånd. Så nøye ble fangene beskrevet når de skulle inn å sone.

Rettsprotokollene hos Digitalarkivet er en av svært få dokumenter som kan fortelle oss noe om livet til alle disse kvinnene og mennene.  De laveste på rangstigen. Oftest forsvinner de bare ut av historien som om ingenting har skjedd. De er usynlige.

Fra Myra under Rustad

For Theas del vet vi av folketellingene at hun ble født i 1854 på Myra – eller Vildmyren – under Rustad i tidligere Vinger kommune.

Her på Myra (Vildmyren) på Rustad vokste Thea Christiansdatter opp. I dag står bare skallet av stua igjen.  Fotograf: Per Tore Broen.

På den lille husmannsplassen vokser hun opp med foreldrene Kristian og Tora, som til sammen får seks barn. Her har husmannsfamilien ei ku, fem sauer og en gris. De dyrker korn og poteter.

I dag står bare skallet tilbake av stua de bodde i.  Alt innvendig er revet og dører og vinduer er også fjernet. Men plassen har, takket være innsats fra medlemmer i historielaget, fått sin plass i Lokalhistoriewiki.

I likhet med de fleste unge jenter må Thea ut av hjemmet og tjene som ung.  I retten forteller hun at hun kom i tjeneste på gården Greager da hun var 17-18 år. Seinere ble det flere andre steder før hun sluttet i den form for tjenester da hun var 26 år.

Det var mens hun tjente på gården Nyhuus at hun traff Martin fra Grue, Han tjente på gården Stømner. Datteren Olivia, som ble resultatet av forholdet, døde som nevnt sju dager gammel. Året etter fikk hun datteren Karen Sofie sammen med en annen Martin fra Solør. Denne siste Martin var i skomakerlære på Kongsvinger.

Ble lovet ekteskap

Thea forteller i retten at Anders, far til sønnen som døde i november, lovet henne ekteskap. Straks før de fikk sønnen flyttet hun til ham.  Her har de bodd siden, delt seng og bord, ført felles husholdning og delt det de har tjent. Thea innrømmer at de lever som om de var gift.  De har tenkt og tenker fremdeles på å gifte seg, men hittil har de manglet penger til de nødvendige utgiftene.  Faren hennes ville ikke ha henne hjemme på Myra (Vildmyren) da hun var gravid og sluttet i den siste tjenesten. Paret hadde ikke annet sted å være enn i hjemmet til Anders sin bestemor.

Så er det Anders sin tur til å forklare seg for de tre herrene på podiet. Han har ikke hatt noen lett barndom, i likhet med mange andre på den tida.  De han ble konfirmert, anførte presten at Anders leste dårlig på grunn av forsømmelse i ungdommen. Han hadde dårlige kunnskaper, men var rosverdig i flid og oppførsel. 

Anders har vokst opp hos besteforeldrene sine på en gård på Vinger, hvor de levde som gårdmannsfolk. Anders fortsatt å bo hos bestemoren, som ikke lenger eier gården, men fortsatt bor der. Han forteller at han livnærer seg ved å arbeide hvor som helst hvor han kan få arbeid.  Han har vært soldat ved Hedmark bataljon, men ble utskrevet på grunn av en legemsfeil.

Fattig, men sunn, frisk og arbeidsvillig

I retten forklarer Anders at Thea spurte om å få komme til ham og han tok imot henne.  Siden har hun levd hos ham. Bestemoren har stue og kammers.  I stua bor han og Thea, mens bestemoren har kammerset. Begge værelsene kan benyttes til kjøkken.  Anders understreker at Thea ikke får noen lønn for husarbeidet verken av bestemoren eller ham, og at hun derfor ikke kan betraktes som tjener. Han innrømmer at de har levd som i ekteskap, og at manglende vielse er det eneste som skiller dem får å være det.  Allerede da han besvangret Thea var det hans hensikt å gifte seg med henne, men han manglet de nødvendige midler.  Han har fremdeles til hensikt å gifte seg med henne, når han bare får råd til det.  Han beskriver seg selv om fattig, men sunn og frisk, så han kan arbeide.

Strikker og oppfører seg bra i fengslet

17. april samme år – i 1882 – settes Thea i fengsel klokka kvart på tre om ettermiddagen.  Hun skal sone åtte døgn på vann og brød. Midt i straffen blir hun løslatt en dag for så å settes inn igjen dagen etter.  I fengselet blir hun sysselsatt med å strikke og hun oppfører seg bra, står det i fengselsprotokollen.

Anders og Thea gifter seg virkelig etter fengselsoppholdet. De får flere barn på løpende bånd; Anne blir født i desember samme år. I likhet med moren blir hun ikke særlig storvokst. Hun blir 148 centimeter høy og veier 40 kilo. Etter henne kommer Karl, Anton, Thorsten og Ole Marius. De flytter flere ganger til ulike husmannsplasser. Anders og sønnene er tømmerhuggere, løsarbeidere og Thea driver med husstell og er vaskehjelp.

Ni barn med fem menn

Som nevnt var ikke Thea alene om å få barn med flere partnere.  En av sønnene hennes, Anton, fikk barn med en litt spesiell dame, Mathilde Kristiansdatter.  Mathilde var nok glad i menn. Hun fikk ni barn med fem menn fra hun var 18 til 41 år.  Da døde hun og etterlot seg mann og flere mindreårige barn.

Fire av de voksne barna til Thea Christiansdatter.  Fra venstre Torstein, Ole, Anna og Anton. (Bildet utlånt fra Frøydis Blyverket, etterkommer av Anton)

Tekst: Vera Wold

(Publisert i medlemsbladet til Kongsvinger og Vinger Historielag oktober 2020)

Kilder:

Takk til Finn Sollien som har bidratt med nyttig informasjon.

Kriminalstatistikk fra SSB, folketellinger, kirkebøker og rettsprotokoller fra Digitalarkivet.

Fengselsprotokoll for 1882 fra Statsarkivet på Hamar. 

*******************************************************

Rolf Milde ble drept under andre verdenskrig da båten ble torpedert. Han kjempet også i den spanske borgerkrigen.

(Artikkel fra Glåmdalen 21.11.2020.)

*******************************************************Fanget sju ulv med hund som levende åte

(Artikkel fra Glåmdalen 22.5.2021)

*******************************************************

Kvinnenes tøffe krigsinnsats

De tok seg av sårede og døde soldater. De lagde mat til de stridende mens kampene pågikk. De produserte forbindingsutstyr og annet nødvendig materiale. Samtidig sto de oftest hovedansvarlig for familiens ve og vel. Lottene og alle de andre kvinnene i Kvinnenes Arbeidshjelp gjorde en viktig og risikabel innsats under andre verdenskrig. Men denne delen av krigshistorien er generelt lite tatt vare på og verdsatt.

Mange kvinner var raske med å melde seg da Kronprinsesse Märtha i slutten av 1939 oppfordret dem til å melde seg som frivillige i Kvinnenes Arbeidshjelp.  Bak oppfordringen sto Sanitetsforeningen, Røde Kors og Norges Lotteforbund. Krigen var i full gang i Europa, og kvinnene ønsket å forberede seg på det som kunne komme.  I slutten av 1939 hadde 75 000 kvinner over hele landet meldt seg til frivillige oppgaver i Arbeidshjelpen.  I en særstilling sto Lotteforbundet, eller Norske Kvinners Frivillige Verneplikt, som det het da.  De var godt organisert, sterkt motivert og kjente lokalsamfunnene ut og inn.

I Kongsvinger-distriktet hadde Kongsvinger og omegn Lotteforbund blitt stiftet 23.2.1934. De sorterte under HV 04 (Heimevernet). Lottene hadde lenge vært travelt opptatt med å sende utstyr til nordmennene som kjempet i Vinterkrigen i Sovjetsamveldet. De sydde kamuflasjedrakter, strikket finlandshetter, sokker og votter til de frivillige.

16. januar 1940 kom den første invitasjonen til å melde seg inn i Kvinnenes Arbeidshjelp i Kongsvinger. Det skulle holdes konstituerende møte torsdag 18. januar i bystyresalen i Rådhuset. Det var Kongsvinger Sanitetsforening som oppfordret alle kvinneforeninger i Kongsvinger og Vinger til å sende representanter til møtet.

Etter hvert fulgte flere annonser med samme oppfordring til kvinner i nærliggende kommuner fra blant annet Arbeiderpartiets kvinnegrupper.  Kvinnene sto sammen i den upolitiske Arbeidshjelpen. Men mange kvinner bidro også med viktig innsats under krigen uten å være organisert.

Kvinnene organiserer seg

I Kongsvinger ble det Mimi Jacobsen leder av Arbeidshjelpen. 22. februar 1940 samlet kvinnene seg i et stort møte. De delte seg i ulike grupper med ledere, som gikk inn som medlemmer i hovedstyret. Sanitets-, jordbruks-, øvrige arbeidsliv-, evakuerings-, innrullerings- og finansutvalg ble dannet.

Kvinnene fikk gratis lokaler i Folkeskolens gymnastikksal, hvor det blant annet ble holdt et førstehjelpskurs med over 200 deltakere. Like før krigsutbruddet 9. april ble det annonsert et jordbrukskurs på Sæter småbruksskole. Penger ble samlet inn via utlodning, blant annet for å dekke utgifter til bensin.

Teleforeningen hadde stilt gratis telefon til disposisjon for Arbeidshjelpen. På telefon 4183 kunne lederen kontaktes.

Lederen for Arbeidshjelpen, Mimi Jacobsen, tok en selvfølgelig plass blant nøkkelpersonene som ble samlet på politikammeret i byen da krigen var et faktum.  I arbeidet med å danne en førstehjelpsstasjon i kjelleren i Rådhuset hadde hun en sentral rolle.

Lottene, ledelse av Hilda Madsen, hadde etablert sitt hovedkvarter på Grand hotell. Blant dem var18 år gamle Bjørg Berg (gift Broen).  En av oppgavene ble å registrere frivillige som ville kjempe mot okkupantene. En av dem som sto for innskrivningen i Vinger kommunelokale (Vinger-kinoen) var 22 år gamle Else Johansen (gift Kamphaug). Lottene registrerte omkring 600 mann.

Heftig innsats under kampene

Kort tid etter skulle Else, Hilda og de andre lottene ta seg av mennene som ble drept og skadet under kamphandlingene.

Lottene sørget også for mat til de stridende mennene. De hadde gjort avtale med slakteriet Petter Pettersen om å koke suppe og lapskaus.  Svært få kvinner disponerte bil på den tida, men Valborg Hess var et unntak. Hun hadde egen bil, og hjalp til å frakte maten.

Fire lotter kokte mat for soldatene på Gullbekk til alle døgnets tider. Spisingen foregikk på skift, det var ikke kapasitet til at alle kunne spise samtidig. Lottene var med helt til nordmennene måtte trekke seg tilbake. Fra flere hold høstet de mye ros for innsatsen. Andre steder i landet sto lottene som levende mål på lasteplan og kokte mat under flyangrep og skuddvekslinger.

Da de blodige kampene på Rustad utenfor Kongsvinger var over, husene brent ned og døde og sårede menn lå igjen, fikk lottene nok å gjøre. Noen soldater trengte også trøstende ord og omtanke. De var unge og uerfarne og fikk dårlig samvittighet for det krigen tvang dem til å gjøre.

En av damene som hjalp til på feltlasarettet, som var opprettet på Helgeby, var Anna Terese Østmo (gift Hellerud). 9. april var hun i Oslo, men kom seg hjem til Roverud, hvor foreldrene drev kafe. Her var hun med og hjalp til på feltlasarettet og fikk opplevelser hun aldri kunne glemme.

 Flere lotter fulgte med de norske soldatene videre nordover under tilbaketrekningen. En av dem var Bjørg Berg, 18-åringen var med under flere kamphandlinger og måtte ta seg av skadde og døde.  Hun fulgte med soldatene oppover i Østerdalen, videre inn i Sverige, inn i Mo i Rana, inn i Sverige igjen og videre med buss og tog til Haparanda i Finland.

Men så kom beskjeden ingen ønsket å få. Norge hadde kapitulert og etter mange uker kom Bjørg og de andre over grensa tilbake til Norge. I Kongsvinger varte det til langt ut på sommeren før man igjen fikk samlet lottene.  Mange av dem hadde som Bjørg fulgt de norske styrkene nordover. En av dem stelte for 500 internerte soldater i Hellefors i Sverige.

Ble med i Mil.org.

Lottene og Kvinnenes Arbeidshjelp fortsatte sitt arbeide, men fra 1941 ble arbeidet fra sentralt hold innstilt. De fleste av oppgavene var overtatt av Nasjonalhjelpen. Men mange av lottene gikk under jorda og fortsatte i Mil.org. De hjalp til i krigsherjede distrikter og i arbeidsleire både i sanitetstjeneste, forpleining, transport og hjelp til krigsfangene. Flere ble hemmelige kurerer, blant annet enken Thora Hauge-Nilsen fra Kongsvinger.

Etter krigen ble Norsk Lotteforbund reetablert på et landsmøte i oktober 1945. Av de opprinnelige 53 foreningene var det under halvparten igjen.  Norges Lotteforbund er fortsatt i full virksomhet.

Du kan lese mer detaljert om kvinnenes innsats i boka «Helter Svikere Hverdagen. Historier om krigen og Kongsvinger» Utgitt av Vera Wold Media 2022. Kan bestilles direkte av forfatteren eller kjøpes på Norli og Ark på Kongssenteret i Kongsvinger, samt Kongsvinger Museum, Festningsmuseet. Norli selger også boka via sin nettside norli.no.

 Kilder:

Oppskrevne notater av Åsne Stolpe og Trond Hagerud av samtale med Anna Hellerud.

Jacobsen, Kari Sommerseth: Bjørg Broens minner fra krigen. Intervju i Solør-Odal nr. 1 1995.

 Jacobsen, Kari Sommerseth: Intervju med Valborg Hess. Solør-Odal nr.3-4 1990.

Kamphaug, Denis: Else Kamphaugs erindringer fra krigen.

Arkivverket: Andre verdenskrig. Den utrygge krigshverdagen. Artikkel.

Norges Lotteforbunds hjemmeside https:lottene.no

Skår, Astrid: «70 år for hjem og fedreland»

«Kvinner for Norges frihet og fred. En dokumentasjon om kvinners innsats under motstandskampen 1940-45» (Hefte utgitt i forbindelse med FNs fredsår 1986)

Private foto og dokumentasjon tilhørende Laila Spilsberg Broen.

 ******************************************************

Offeret som ble straffet

Og her er en artikkel som er publisert tpå hjemmesiden til Kongsvinger Museum. Den handler om Karen Hilda, som sonet en dom i en celle i Kongsvinger fengsel sammen med de to små babyene sine. Det var hennes egen far som var far til tvillingene. Begge ble dømt for blodskam/incest.

fengslet - Kongsvinger museu

**************************************************

Kongsvingers Mimi Engebretsen

- en uvanlig kvinne for sin tid

Hun var en uvanlig kvinne for sin tid, Mimi Engebretsen. Uredd, radikal, omsorgsfull og sterkt engasjert i å hjelpe andre.  På 1920-tallet var hun en av få kvinner som hadde plass i bystyret og skolestyret i Kongsvinger. I tillegg til det politiske engasjementet var hun kvinnesaksforkjemper, antroposof og sosialt engasjert. Få kvinner gjorde som henne: Hun foretok reiser til fremmede land og kulturer, ofte alene.

-Jeg husker vi satt i sofa’n sammen med bestemor. Hun hadde bunker med prospektkort og fortalte fra reisene sine. Det var veldig stas, sier Berit Werner Erichsen.  Ofte hadde hun venninner fra Oslo på besøk, de var så flinke til å fortelle eventyr!

Den velkjente og pensjonerte legen sitter sammen med søsteren Nunne Moss, tidligere fysioterapeut og like velkjent i Kongsvinger. Nå er de begge godt over 80 år og de kan også se tilbake på et liv med sterkt engasjement for sine medmennesker.  Sammen med dem reiseglade og like engasjerte kusine Gry Engebretsen. Praten glir lett rundt bordet hjemme i stua hos Berit i Vollgata. Det er så mye å minnes!

De tre synes det er all grunn til å trekke fram bestemoren.  Flere bilder av Mimi med det milde blikket vises fram. Barnebarna har tatt vare på dokumenter, diplomer, kort og suvenirer.  De er stolte av henne.

Stolt over sin finneavstamning

Opprinnelig het hun Marie Thomassen og var fra Svensmoen på Austmarka.  Der ble hun født 17.september 1874. Moren gikk tidlig bort, og Marie måtte som ganske ung ta ansvaret for husstellet, søsknene og familiens butikk på Svensmoen.  Selv kalte Marie seg selv for Mimi, og slik ble det resten av livet. Mimi var av slekta Lehmoinen, og hun innprentet barnebarna at de alltid skulle være stolte av sin finneavstamning. På den tida fikk folk av finneslekt ofte slengt negative bemerkninger etter seg.

Hun håpet å snu den negative holdningen hos folk og den oppvoksende generasjonen.

- I dag er vi og andre interesserte i sin finske avstamning, mener Karin Guttormsen, Mimi og Berits yngste søster, som har skrevet ned minner om bestemoren.  

At Mimi hadde mye finsk sisu i seg viste hun tidlig, også da hun traff mannen i sitt liv, Axel Engebretsen. På den tida var ekteskapsloven slik at mannen overtok råderetten over kvinnens eiendom.  Men Mimi ville ha særeie, noe som var svært sjelden. De to skrev også testamente da de giftet seg.

Mimis kommende ektemann hadde overtatt Søndre Sæter like utenfor Kongsvinger da de møttes. Hun vakker, oppvakt og selvstendig. Han høyreist, kjekk og med mål om å skaffe seg en god utdannelse. Begge engasjerte i samfunnsspørsmål. Det ble full klaff. I 1902 ble de gift, og ett år etter ble Bottolf («Botti») født.

Bestemor Mimi fortalte til barnebarna at oppi den store, to-stammede bjørka som sto i hagen på Søndre Sæter, leste bestefar Axel til juseksamen i 1890-årene.  Der hadde de to forelskede skåret inn i barken et stort hjerte med pil igjennom med A og M inni. Det syntes i mange år etterpå.

Kvindernes Valgliste

Mimis far, Olof Thomassen hadde kjøpt huset ved nordenden av den gamle bybrua, en mursteinsbygning som fortsatt står der. Eldre Kongsvingerfolk kjenner den som «bankgården». 

Det var byggmester Schussler som bygde gården som fikk den brusende Glomma, Mølla og sagbruket som nærmeste naboer. I 1935 ble den to etasjes murbygningen påbygd med en etasje til.

 Selv med to små, viltre gutter i hjemmet i Brugata (nå Storgata) og en travelt opptatt mann begynte Mimi å engasjere seg politisk. Hun var med på Landskvinnestemmeaksjonen i 1905, dannet Kvindernes Valgliste i Kongsvinger i 1910. Senere gikk hun inn i Venstre, hvor hun var aktiv spesielt i bystyret og skolestyret.

-Her sitter Mimi bare samme med mørkkledde gubber, ler Nunne og peker på bildet av bestemoren omkranset av alvorstunge menn i Herdahlssalen. Det ble tatt da hun var vara for Marie Aamodt i bystyret i Kongsvinger fra 1920 til -22.

Også mannen, overrettssakfører Axel Engebretsen, var samfunnsengasjert og politiker. Han var en tid også ordfører og politimester. Men mens Mimi var i Venstre, sto Axel i Høyre.

-Da de var i kommunestyret diskuterte de så fillene føyk, og når de gikk hjem så gikk de arm i arm, smiler Berit, som selv har erfaringer med samme situasjon i egen familie.

Utenlandsreiser alene

Bestemor Mimis reiselyst har også smittet over på barnebarna, som har tatt vare på gjenstander og kort fra reisene hennes. Hun foretok blant annet reiser alene til Egypt og Palestina med Jerusalem, men hadde også en reisekamerat i Hjørdis Herud, som også var med i politikken i Kongsvinger.  Det var ikke vanlig at kvinner dro alene på store reiser, og det krevde ikke bare selvstendighet, men også økonomisk grunnlag. Mimi hadde begge deler. Og ektefellen Axel syntes det var helt greit med alle reisene bare han slapp å bli med. Han døde for øvrig allerede i 1931, så Mimi ble tidlig enke. Selv døde hun i 1959 84 år gammel.

-Se her, sier Gry, og viser fram et kort stemplet Jerusalem.  Her forteller Mimi om kjøp av et «urimelig, billig bord», som hun trenger penger til.  Da er hun på vei til Nasaret og Galilea med en lastebåt tilhørende Wilhelmsens rederi.  

-Bestemor kunne ikke engelsk, men kom lett i kontakt med folk på reisene sine, forteller Karin Guttormsen.  -Hun sa at hun bare satte seg på en benk. Så kom det en og satte seg ved siden av. Ved fingerspråk forstod de hverandre. Hun var aldri redd.

Antroposof og venn av Marcello Haugen

Mimi var antroposof og dermed også opptatt av åndelige verdier og naturvitenskap, - en erklært innsikt både i en fysisk og en høyere åndelig verden. Barnebarna forteller at hun blant annet trodde på engler. Hun var også svært opptatt av jordbruk og fikk diplomer for sin innsats i dyrking av pryd- og nyttevekster.

Etterkommerne forteller også at Mimi var en god venn av Marcello Haugen. Hvis noen feilte noen i familien eller andre ringte hun til ham. Han kunne forklare hva som var galt, gi råd og veiledning, enten det gjaldt et vondt ben eller noe annet.  

Et sterkt sosialt og humanitært engasjement preget Mimi Engebretsen hele livet. Hun var med i flere ulike institusjoner og støttet også flere trengende enkeltpersoner og familier i byen. Blant annet finansierte hun lærerutdanningen til noen som ikke satt så godt i det.

Mimi Engebretsen er nok bare en av flere kvinner som kom i skyggen av ressurssterke menn som likte å vise seg fram og som fikk en god plass i den skrevne historien fra Kongsvinger.  Selv om hun var en markert foregangskvinne med bein i nesa, var hun også mild og beskjeden. Og det er vel nettopp slik barnebarna best husker henne; den kjærlige Mimi med en trygg, god favn. Men også ganske bestemt når det trengtes, fylt av engasjement og mange spennende. Et inspirerende forbilde.

Tekst; Vera Wold

 Denne artikkelen ble publisert i Glåmdalen 26.2.

Om en bisverm på flukt, en enarma kone

og fyrbøteren som strødde sand på togskinna

Et tidsbilde fra Kongsvingers  jernbanehistorie

Av Vera Wold

En bisverm er på vei nedover Kurudlia i Kongsvinger. Den beveger seg langsomt og summende som en mørk sky på himmelen. Etter dem løper lokomotivfører Anton Lund. Han har nylig kjøpt bisvermen, og plassert dem i kuben hjemme i hagen.  Men biene likte seg tydeligvis ikke der. De stikker rett og slett av, og mens bispeiderne leter etter et nytt sted å være, kommer de til hagen til Ole og Andrea Andersen nederst i Lia.  Her setter de seg i ei gran for å summe seg litt.

Det er i slutten av juli i 1916 at Hedemarkens Amtstidende synes bi-historien er så spesiell at de velger å trykke den.  Journalisten forteller videre at biene ikke ble sittende lenge i grana. De fant fram til en av Andersens tomme bikuber. Han arbeider som kjelesmed ved jernbanen. Sist vinter mistet han biene fra de sju kubene sine. Og nå er plutselig et nytt bifolk på plass. Det kunne jo vært fristende å beholde denne gaven som dalte ned fra himmelen.

Tett i tett

Alle kjenner alle på jernbanesida i Kongsvinger; her bor gutta på gølvet fra verkstedene, lokomotivstallene og de som jobber utenfor og innenfor den vakre jernbanebygningen. Langs Glommengata og sidegatene bor konduktørene og lokførerne, pusserne og stasjonsbetjentene. Noen også i Midtbyen. Svært mange er innflyttere til Kongsvinger etter at jernbanen kom i 1862.  De trange leilighetene i små og større gårder tyter over av voksne og store ungeflokker, tett i tett sammen med tynne vegger imellom. De som har klart å skaffe seg et eget hus leier ofte ut til andre jernbaneansatte for å spe på inntekten.

Jernbanen har skapt en helt ny bydel i festningsbyen, som tidligere var dominert av Øvrebyen. Den nye brua over Glomma og jernbanen har ført til store endringer på mange måter. En middelklasse har vokst fram, bestående av jernbaneansatte som har sikret framtida med grei lønn og en trygg arbeidsplass. Sønnene følger ofte i fedrenes fotspor og går gradene i jernbanen, slik det skal være. Døtrenes mulighet ved jernbanen er å bli «telegrafistinde», vaskehjelp, jobbe i kiosken eller på kafe.

Bare en skjerm foran lokføreren

Lokførerne har høy status, og det er mange som ønsker å stå på det blankpussa lokomotivet når det omhyllet av damp og røyk tøffer seg ut og inn fra Kongsvinger stasjon. Noen beskriver samspillet mellom lokfører, fyrbøter og lokomotivet som en levende enhet, alle ledd like viktige for alt skal fungere.

 De første årene var det kun en skjerm foran lokføreren og fyrbøteren, ikke noe tak til å ta unna for snø og regn. Ikledd saueskinnspels og vadmel kunne de arbeide på toget med snø til knes i mange kuldegrader.  Å kjøre tog var ikke for pingler. For å bli lokfører måtte du først starte som pusser i lokstallen, deretter blir du fyrbøter og så reservelokfører.  Å være konduktør er nesten dobbelt så godt betalt, men den tids tekniske vidunder lokker nok mange av gutta.

En av dem som har en viktig jobb ved jernbanen er kjelesmed Ole Andersen, som sikkert med forundring oppdager bisvermen i kuben hjemme i Kurudlia.  For kjelesmeden visste godt at lokomotivfører Lund nettopp hadde anskaffet bier. Så Lund fikk biene sine tilbake, men ifølge avisa var det ingen lett sak å få anbrakt dem i kuben til Lund.  Om biene dro sin vei nok engang, vites ikke. Det er dronninga selv som bestemmer.

Innflyttere med dramatiske skjebner

Ole og Andre Andersen, begge opprinnelig fra Nes, kommer flyttende til Kongsvinger i 1891 etter at Ole har blitt overført fra hovedbanen i Christiania. De flytter inn i Tvergade 8 (nå Digerudveien). Der bor det tre andre familier med mange barn, alle med forsørgere ansatt ved jernbanen. I nyere tid er huset revet for å gi plass til en parkeringsplass.

Ekteparet fra Nes har med seg barna Arthur, Gunhild og Oskar, som bare er ett år gammel.  I likhet med mange på den tida har de mistet et barn.  Datteren Aagot døde av en vanlig barnesykdom bare halvannet år gammel. Neste baby, som blir født året etter at de kommer til Kongsvinger, blir oppkalt etter sin døde søster; Aagot Emilie.  Det er vanlig når man mister et barn.  Noen mødre med flere døde barn har døpt dem med samme navn, inntil en av dem overlever. Barnedødeligheten er høy.

Men kjelesmeden Ole og kona Andrea fortsetter å øke folketallet på jernbanesida med tre barn til. Det er trangt i leiligheten i Tvergaden, men veien til jobben i verkstedet er kort for Ole.  Hans hovedoppgave er å reparere dampkjelene på lokomotivene. Arbeidsdagen starter grytidlig og slutter seint. Men konene har ofte en enda lengre og like slitsom dag. Den store familien medfører mange plikter og kvinnene er gjerne først oppe og seinest i seng, etter en slitsom dag. En av de tyngste oppgavene er kanskje klesvasken. Det er felles bryggerikjeller hvor tøyet legges i vann i bryggerpanna. Røde og såre hender skrubber tøyet rent på de slitne vaskebrettene, før det kjøres  i trillebår bort til Holtbekken eller Glomma. Her skylles det i det iskalde vannet.

Men kvinnene har et godt fellesskap i egne syklubber og andre foreninger, hvor de deler livets hendelser uten at små og store ører hjemme får med seg det som blir sagt.  Rundt vannposten i gata kan det også bli livat før de løfter de tunge vannbøttene og bærer dem hjem.

Livlig i arbeidsbrakkene

Kanskje kommer han far sjøl hjem litt på snurr etter å ha brukt en del av den sårt tiltrengte lønna til sterke saker. Det er ikke uvanlig å ta seg en dram blant de ansatte, spesielt i verkstedene, som ligger tett inn til jernbaneskinnene.  Her må det ha ristet godt i gulv og vegger når de tunge damplokomotivene dundrer forbi og lokfører og fyrbøter hilser stolt fra datidens moderne mirakel. 

I brakkene mellom jernbanestasjonen og brua holder også snekkerne, rørleggerne, smedene, blikkenslagerne og andre håndverkere hus. Også gartnerne har sin base her.  Jernbanen legger vekt på å ha vakre hager med blomster og trær rundt stasjonsbygningene. Også privetene eller utedeoene er rikt utsmykket.

Det er en røff tone blant de ansatte i jernbanen, ikke minst blant håndverkerne.  Læreguttene må finne seg i å få en lusing dersom de ikke gjør jobben sin eller er frekke i kjeften. Det drikkes og spilles kort i matpausen. Noen demonstrerer også noen dansetrinn på den vesle gulvplassen når de kommer i form. Det er en kjent sak at flere av dem er glade i det sterke. Det fører til en del problemer, både hjemme og på jobb.

Men kameratskapet og samholdet er godt.  Det er sleivkjeft og kallenavn, tulling og vitsing og av og til flyr redskapen gjennom lufta. De er en sammensveiset gjeng, som også hjelper hverandre privat når det trengs.  Kirkebøkene viser at kollegene ofte var med som vitner ved kirkelige anledninger.

94 vogner på slep og et skliende lok

En av flere som jobbet sammen med lokfører Anton Lund, er Christian Digerud. Hans familie eide grunnen som jernbanestasjonen ble bygd på. Digerud har etterlatt seg flere notater fra livet ved jernbanen og oppveksten i Kongsvinger, et viktig historisk dokument.

 Lund var fyrbøter i den første tida de to jobbet sammen. Slik var karrierestigen.

Christian Digerud forteller om en gang de to arbeidet sammen på damplokomotiv nr. 18. De har allerede 76 vogner på slep, og sjefen sier at de skal ta med 18 vogner til.  Trafikken krever det, sier han som bestemmer.

Og lokførerne vil som vanlig gjøre som best de kan.  Når det kommer en stasjonsmester som med påtatt myndighet påstår at man skal ta med flere vogner, selv om toget er fullt, ja, da strekker lokførerne seg langt for å unngå krangling og rapportering.

Lokomotivet sliter seg oppover stigningen fra Årnes stasjon på Kongsvingerbanen med 94 vogner på slep, halvparten av dem fullasta. Skinnene er glatte av regn og hjulene på lokomotivet begynner å slirre.  Lokomotivfører Christian Digerud er godt kjent med lokomotivet, og har i det lengste håpet at det skal klare brasene. Men nå skjønner han at de ikke klarer å komme opp stigningen med den rekordtunge lasta.

Men fyrbøter Anton Lund vet råd.  Han griper sandskuffa, springer foran lokomotivet og strør på sand. Og utrolig nok, så kommer de seg oppover og kan fortsette ferden mot Kongsvinger.

«Men da Anton kom opp på loket igjen var han helt oppgitt, så jeg ble ganske engstelig. Vi ble enige om at den slags ikke skulle gjenta seg. Vi har da heller ikke hørt om tog med det vognantall verken før eller senere,» skriver Christian Digerud i sine memoarer.

Tre tonn mot kroppen

Jernbanen er en trygg arbeidsplass, men det skjer ofte ulykker og dødsfall, både blant dem som arbeider på jernbanen og de som beveger seg på eller langs skinnegangen. Lemlestede dyr og mennesker på skinnegang er ikke noen sjeldenhet.  Kjelesmed Ole Andersen er en av dem som er uheldig, men det er innendørs på verkstedet. Familien har etter hvert fått sju levende barn, flere er nå voksne og har flyttet hjemmefra.  Familien har flyttet fra Tverrgade og til Kurud, hvor de har eget hus. Kona Andrea og datteren Asta jobber på kafe.

Samme måned som bisvermen til lokfører Lund flytter inn i de tomme kubene til kjelesmeden, blir Ole utsatt for en alvorlig ulykke.  En lørdag holder han og to arbeidskamerater på med å reparere en kjele, da den 3 tonn tunge lokomotivdelen begynner å gli.  Andersen står med ryggen inntil en vegg og klarer ikke å komme seg unna.  Kollegene klarer den vanskelige oppgaven å få den tunge kjelen unna og frigjøre Andersen.  Ved alt hell viser det seg at det var en åpning i kjeledelen nettopp der hvor kjelen hadde lagt seg over brystet hans. Avisa forteller at doktor Forseth ble tilkalt og kunne konstatere at Andersen hadde sluppet forholdsvis billig fra ulykken

«Han fik dog nogen stygge læsjoner paa forskjellige steder, men ikke verre end at han med besvær selv kunde gaa hjem. Andersen blir naturligvis udygtig til sit arbeide en tid fremover,» står det i avisa.

Kona med amputert arm

Men kjelesmeden ble ufør og måtte forlate arbeidsplassen, og ble gående hjemme med kona. Forholdene ble etter hvert så vanskelige mellom ekteparet, som nå levde uten barn, at Andrea flyttet til en kvistværelse i nærheten. Uvisst av hvilken grunn må hun amputere den høyre armen. Oldebarnet Svein Johansen, en ivrig slektsforsker, har funnet utskrifter som forteller om amputasjonen. Årsaken er i ettertid uviss. Kanskje falt hun ned den bratte trappa fra kvistrommet?  Å klare seg med høyrearmen og uten en forsørger førte til store utfordringer for Andrea, både praktisk og økonomisk.

Forholdene var som man forstår ikke spesielt godt mellom ekteparet, og det ble tydelig i all offentlighet.  Kjelesmeden annonserte auksjon på inventar og gjenstander fra deres felles hjem. Selv flytter han til nabokommunen hvor en av sønnene bodde.  Like etter setter han inn en ny annonse;

«Gjæld, som min kone Andrea Andersen har stiftet efter 26. november d.a. blir ikke betalt av mig. Det staar saaledes for hendes egen regning og risiko. O. Andersen»

Mange av dem som jobbet ved jernbanen var engasjert både i fagforeningen og i lokalpolitikken.  Ole Andersen og Anton Lund var begge med i Vinger Arbeiderlag, i kommunale utvalg, i velforeninger og andre styrer.

Begge ble betegnet som hyggelige, hjelpsomme, staute og skikkelige arbeidskarer, som ble dypt savnet da de gikk ut av livet; Ole Andersen i 1939 og Anton Lund i 1955. Sammen var de med å skape et nytt, godt, sosialt og kulturelt fellesskap i Kongsvinger.  Fortsatt har svært mange av dagens Kongsvingerfolk forfedre med tilknytning til jernbanen og mange har selv valgt å følge i deres fotspor.  Uten dem og jernbanen hadde Kongsvinger vært en fattigere by.

Artikkelen er publisert i Glåmdalen 11.4.2021, men med noe annet valg av illustrasjoner.

 ***********************************************************************************************