Hvor ble palestinerne av?

Hvor ble de palestinske unggutta av? Dette spørsmålet stiller jeg meg ofte når jeg ser massedrapet på palestinerne i Gaza. Et rent folkemord. De jeg tenker spesielt på er en stor gruppe palestinske unggutter mellom 15 og 18 år som jeg møtte sist jeg var på de greske øyene for å være frivillig medhjelper blant folk på flukt.

De tidligere gangene jeg har vært nedover har hovedtyngden av menneskene på flukt, som hadde strandet på ei gresk øy med en uviss skjebne, vært afghanere, syrere. somaliere og irakere. I mai i år dukket det plutselig opp en stor gruppe med palestinske ungdommer som hadde kommet over havet til Chios natta før i en gummibåt. Vi litt eldre frivillige fikk med en gang tilnavnet “mama”, og ble møtt med høflighet og ærbødighet.

Gjengen fikk låne en fotball, et bordtennisbord og litt annet aktivitetsustyr mens de ventet på å komme inn i gratisbutikken vår (Offene Arme/Chios Eastern Shore Respons Team). De var glade fot noe kaldt å drikke og ei pakke med kjeks. Det ble god tid til å prate med dem. Gutta snakket godt engelsk og fortalte med trist mine og en del sinne om sine opplevelser og hvorfor de hadde rømt.

Da de parvis fikk komme inn i butikken og velge t-trøyer, bukser, sko, toalettartikler og annet merket vi med en gang at dette var en litt annen gruppe enn vi hadde hatt tidligere. De brukte lang tid på å velge hva de ville ha. Det var en gjeng veldig bevisste, unge menn. Et tap for landet de forlot.

Hvor er de nå? Har de blitt nødt til å leve på gata som mange andre folk på flukt, eller har de fått et sted å bo? Uansett; de kom seg unna før drapet på palestinerne ble igangsatt. Men de unge fjesene dukker ofte opp i tankene mine. De reddet iallefall livet.

Fra et morgenmøte i Offene Arme i mai i år. Frivillige fra mange land samlet for å fordele arbeidsoppgavene denne dagen. Katta Socks var alltid i sentrum.

Bamser fra barn til barn…og ekspress-hjelp fra gavmild pensjonist.

- Vi vil at barna i flyktningeleiren skal få bamser!

Beskjeden som fulgte en av donasjonene som Anne og jeg fikk til å hjelpe beboerne i flyktningeleiren Vial på Chios var klar. Den kom fra barna som hadde gitt pengene. Alle barn trenger en bamse å kose med! Så klart. Spesielt når de bor i en fattligslig container bak piggtrådgjerder, langt inne på øya. Noen av dem uten foreldre, uten holdepunkter i en fremmed verden.

Utstyrt med to store handlevogner dro Anne og jeg til lekebutikken på Chios og handlet litt forskjellig som vi mente at barna i leiren kunne få glede av. Spente var vi på om bamsene ville bli like populære som fotballene, perlesett, roboter og mye annet. Den eneste beskjeden vi hadde fått før vi dro, var at vi ikke kunne handle store gjenstander. For det får barna ikke tatt med seg når de en gang i nær eller dessverre fjern fortid forlater leiren.

Det føles ikke alltid like greit å be om pengegaver fra venner og bekjente for å hjelpe folk i nød. Men hver gang blir jeg like overrasket og glad. Denne gangen klarte Anne og jeg å få inn rundt 33 000 kroner, hvorav en donasjon fra Solidaritetsnøster på nesten halve beløpet. Det er grunn til å si en hjertelig takk til alle dere som har donert penger til flyktningene gjennom oss. Hjertelag og omtanke for andre mennesker fins overalt.

Lederen for Offene Arme, Toula, hadde laget lister over ting vi kunne handle inn. En del ble bestilt fra firmaer i Athen, på grunn av fordelaktige priser. Men en god del ble også bruk til å handle klær, sko, toalettartikler, vaskepulver, leker og annet i forretningene på øya.

Kort fortalt; vi kunne forsyne beboerne i Vial med over 350 joggebukser, 50 leggings, 50 t-skjorter, 200 truser, 90 skjørt, 50 bh’er, mer enn 200 deodoranter, sanitetsbind, vaskepulver, 10 par sko, og en god del andre ting. Dette er virkelig effektiv og direkte hjelp uten ekstra kostnader.

Joggebukser er et greit plagg å ha for folk på flukt. Helst i mørk farge, Her er Toula, Anne og jeg med en av forsendelsene, kjøpt av penger fra våre givere i Norge.

En del av innkjøpene våre ble delt ut i en såkalt Pop-up-butikk. «Lokalene» til denne spesielle gratisbutikken består av bord og stativer satt opp på en støvete sidevei ved flyktningeleiren. På bildet over er blant annet Anne bokstavelig talt i ferd med å sette et stativ på beina. Den ble fylt med skjørt, abayas og annet som kvinnene selv kunne velge mellom.

Litt lenger bort plasserte vi lekene som vi hadde kjøpt. Her kunne barna velge en ting hver. De fikk også hver sine pose med godteri. Ikke “hverdagskost” for barn på flukt…

De norske barna som ville at deres jevnaldrende i leiren skulle få en bamse hadde helt rett. De mjuke, gode bamsene forsvant først. Og å se barna med en bamse tett inntil kinnet ville ha varmet hjertet til hvem som helst. En liten trøstekompis å sovne inntil om kvelden i denne store, ukjente tilværelsen de har blitt kastet inn i.

Hjelp i rekordfart

PS : Hvor gavmilde mange er, og hvor raskt hjelpen kan nå fram fra et menneske til et annet, fikk vi et godt eksempel på etter at vi hadde kommet hjem til Norge. En pensjonist fra Kongsvinger hadde lest om vår lille hjelpeaksjon i Glåmdalen. Han tok kontakt og ønsket å bidra. Samme dag som han overførte et stort beløp til vår flyktningekonto, bestilte Toula en ladning med sko fra Athen. Hun er nøye på å velge ulike farger og utførelser slik at flyktningene ikke skal føle det som en slags uniform,

Regninga ble betalt fra banken, og under ei uke etter at pengene var gitt, sto det en ladning med 84 par gode sko foran døra til varehuset til Offene Arme på Chios. Samme dag ble en del av dem plassert ut i gratisbutikken og flere flyktninger kunne gå den time lange turen tilbake til leiren med nye sko. Om de kanskje fikk gnagsår var de nye skoene? Ikke godt å si. Men fornøyde var de sikkert uansett, takket være vår gavmilde pensjonist i Kongsvinger. Snakk om ekspress-hjelp!

Fra: Kongsvinger-pensjonist Til: Flyktninger med utslitte eller ingen sko på beina. Takk Ivar!

---

Vil du bidra til direkte hjelp til flyktningene på Chios, kan du gjøre det ved å vippse til tlf. 93481332 merket Chios, eller betale til Vera Wolds flyktningekonto: 9713 10 33439. Om ønskelig kan du velge hva gaven skal brukes til eller velge fra en liste over det som trengs.

Fotogalleri

Herlig vårfest - med bismak

-Vi lager vårfest! sier Toula på morgenmøtet vårt i varehuset på Chios. For beboerne i Vial!

Hun klapper begeistret i hendene på sin vanlige greske, entusiastiske måte. - Vi kaller det ikke ID, for vi ønsker å være religiøst nøytrale. Men vi plukker blomster, lager en pop-up-shop utenfor leiren hvor beboerne kan velge klær. Barna får leker, kvinnene og mennene klær. Og de skal få snacks!

Gjengen på morgenmøtet ser litt forbauset på hverandre. - For alle beboerne? Over 450 personer? Er det mulig? Utenfor selve leiren (vi har ikke adgang inn i leiren)? På den støvete sideveien?

Den øverste sjefen i varehuset, katten “Socks” tar Toulas idee med stoisk ro. Han sitter som vanlig på bordet og overvåker oss frivillige, som drikker kaffe. Noen tar frokosten.

Så klart vi vil være med på det! Lage en vårmarkering fordelt over tre dager, slik Toula foreslår. Først kvinner og barn, deretter menn. For en oppmuntring det vil bli for den traurige tilværelsen de har i leiren. Joda, vi blir med.

Vi velger arbeidsoppgaver for dagen; jobbe i gratisbutikken, sortere brukte og innkjøpte varer, lage “landingspacks” for nyankomne fra båtene over Middelhavet, dra til flyktningeleiren med varer og mere. Alle bidrar med det som kalles gaver/gifts: ved dagens slutt skal oppvasken tas, gulv feies og vaskes, toalettet rengjøres, søppel plukkes ute og søppelkasser tømmes. Dette er en organisasjon med tingene på stell!

Anne og jeg, begge glade i blomster, påtar oss å plukke det vi finner langs veiene kvelden før vårfesten. Dagen etter bruker Toula og portugisiske Samantha mange timer på å lage over 100 vakre buketter, innpakket i glanset papir med marihøner. Litt ut på efta’n er vi klar til å kjøre inn til flyktningeleiren. Kasser med klær, leker, snackspakker og blomster lastes inn i vår lille leiebil og den store van’en som skrangler og går, men helst ikke når det blir mørkt. Frontlysene funker ikke som de skal. Det har ikke første-prioritet…

Vi passerer Vial, ser ned på containerne hvor flyktningene bor. Gjerdet rundt er høyt og med mye piggråd på toppen. Beboerne kan komme og gå som de vil gjennom hovedporten. Vi fremmede har ikke lov til å komme innenfor. Men vi hører historier om hvordan de har det der, kvinnene, barna, mennene fra flere ulike nasjoner. Maten er elendig, helsehjelpen minimal, ingen fritidssysler. Dette er en deprimerende ventehall for alle som bor der.

Vi rigger opp pop-up-butikken vår på plast. Rekkefølgen av tingene er ikke likegyldig- Først sitter italienske Diletta og noterer på pc’n hvem som kommer. Alle må vise id-kort. Alt må skje rettferdig.

Vi setter sammen de noe vaklevorne klesstativene og fyller dem med fargerike abayas, skjørt, vide sommerbukser. Snackspakkene i eskene, lekene (som Anne og jeg har handlet for penger vi har samlet inn) legges pent utover. Barna i leiren har sjelden leker. Anne har fått en donasjon fra barn hun kjenner som ville gi dem bamser. Tenk om de unge giverne kunne ha sett gleden- Vi har fått melk fra en tysk organisasjon. Mandel og soya-melk.

Vi jobber effektivt og snart er butikken klar. En av de fast ansatte inne i leiren har gitt beskjed til kvinnene. Noen dager tidligere har han fortalt meg at innsatsen til organisasjonen vår og Toula er uvurderlig. Vi er de eneste på Chios som leverer ut klær, toalettartikler. barnevogner og mye annet til flyktningene.

Jeg er glad for å ha fått oppgaven med å dele ut kølapper til kvinnene. Langsomt kommer de sigende opp bakken. De fleste er afrikanere, noen få palestinere. Nasjonalitetene har endret seg veldig siden jeg var her sist før koronaen lammet alt. Da var det afghanere og syrere som dominerte som grupper.

Kvinnene får krakker å sitte på mens de venter. Stemningen er høy, forventningene store. Barna leker slik barn pleier å gjøre. En har brukket arm, andre er veldig sjenerte. To vakre småjenter sitter i en tvillingvogn de har fått av oss.

Det som gjør sterkest inntrykk, og som fikk meg til å velge ordene “vårfest med bismak” er de menneskene vi kommer nært innpå. Svært mange av kvinnene er gravide, også de helt unge. Flere av dem er voldtatt, har vi fra sikre kilder. En legger seg tungt bakover i gresset, ruller med øynene. En palestinsk kvinne er likbleik og holder på å svime av. Et par dager seinere betaler en av våre givere ultralyd på en av de yngste. Det koster mye og det får de ikke i leiren, men kan være svært viktig for de gravide.

Flere av kvinnene har utslett med skorper i ansiktet og på hendene. Det er trolig en hud-infeksjon. Vi har alltid pakker klare med tøy i varehuset. slik at de kan skifte klær når de får behandling,

Noen ler og danser, vil gjerne prate. Noen kjenner jeg fra tidligere utdeling og butikken i varehuset. Andre føler kanskje mer skam over å ha kommet i en slik situasjon; å være offer og mottaker av hjelp fra oss. Slår blikket ned, vil ikke hilse.

Over 100 kvinner og barn klarer vi å gi en liten oppkvikker denne kvelden. Noen takker så det nesten blir flaut, de danser avgårde langs grusveien ned mor leiren med blomstene viftende i lufta. En minneverdig opplevelse i alt dette triste.

Og vi - pensjonistene fra Norge og alle disse freske, unge og aktive jentene fra mange land - vi pakker sammen, tar en selfie og sover litt bedre den natta.

Tilbakeblikk Souda flyktningeleir januar 2017

Souda flyktningeleir januar 2017; Åsa Rejkestam og jeg får vårt første møte med båtflyktningene på øya Chios. Det er iskaldt, vi har leilighet med leiren som nærmeste nabo. Det er surt og rått, vi hutrer og fryser. Tar på oss ull og alt vi har av tøy. Fra vinduet vårt ser vi ned på teltene og containerne i det pøsende regnværet nede i vollgraven mellom den gamle middelalderborgen og bymuren der båtflyktningene bor. Med vann rennende under teltene; folk på flukt fra Afghanistan, Syria og andre land. Fra krig og elendighet. Vi ser det ankommer nye flyktninger på vår første natt i leiligheten. De står hutrende ute i regnet mens teltene settes opp. Vi har fire vegger og tak over hodet.

April 2023: teltene og containerne er for lengst borte. Vollgrava er forandret til en tørr, støvete parkeringsplass. Når vi går gjennom det som engang var en leir, kjenner jeg sterkt på følelsen av alle disse menneskene som tilbrakte dager, uker og måneder av sine liv der. I påvente av et bedre liv etter en farefull ferd i gummibåter over fra Tyrkia. Vi hørte historier om båtmotorer som sluttet å virke, farefulle svømmeturer, barn og voksne som drukner. I løpet av ei uke fant de tre unge menn hengende i trærne ved leiren. De klarte ikke mer. Jeg glemmer det aldri.

Og båtene fortsetter å komme, dersom ikke kystvakta skyver dem tilbake (pushbacks) fra kysten til en uviss skjebne. Det får lite oppmerksomhet.

Sterkt inntrykk gjorde det også å møtt flere afghanere som snakket flytende norsk og som var blitt kastet ut av Norge. Blant dem var denne mannen, som jeg dessverre har mistet navnet til. Med kone og tre barn ville han igjen forsøke å komme tilbake til Norge hvor han hadde hatt en trygg jobb, før han ble kastet ut.. I Souda leir sto han hver dag i kø for å få mat til seg og familien. Og vi bodde i våre rom i nabobygget med våre røde pass og kunne dra akkurat hvor vi ville. Hvor er rettferdigheten?

Trude Jakobsen i Dråpen var den direkte årsaken til at Åsa og jeg dro til Chios første gang i januar 2017. I november (?) 2016 ble Trude intervjuet av Anne Lindmo og sitt engasjement for båtflyktningene. Et sterkt engasjement som seinere har fått tusenvis av frivillige fra flere land til å dra til Hellas, Etter sendinga hadde jeg bestemt meg; jeg ville også dra. Og Åsa ble med.

Det har jeg aldri angret på. Nå er det min sjette runde til leirene på Chios og Lesvos. Det har gjort noe med meg, slik det gjør med alle som forsøker å hjelpe folk på flukt. Perspektiver endres, vi endres. Til dere som undrer på om dere vil gjøre det samme: Hopp i det! Hjelpeorganisasjonene har trygge og gjennomtenkte opplegg. Den beste kvalifikasjonen i mange hjelpeorganisasjoner er å bry seg om andre mennesker og være villig til å gjøre en forskjell for folk på flukt. Bare gjør det! Lurer du på noe, så ta kontakt!

Og om du selv ikke vil dra; vit at alle organisasjonene trenger tilskudd for å drive sitt hjelpearbeid. Det er lite eller ingen offentlig støtte å få. Anne Høstad With og jeg er nå på Chios hvor vi jobber i organisasjonen Offene Arme, ledet av greske Toula. Føler du for det, kan du støtte arbeidet her. Dråpen i havet trenger også støtte. Sjekk nettsiden deres.

Vi har allerede samlet inn over 30 000 kroner. Alt er brukt opp. Det vil senere komme oversikt over alt vi har handlet til beboerne i flyktningeleiren Vial her på Chios. Vi ser det gjør en forskjell.

Vipps 93481332 (Vera), 91698346 (Anne)

Bankkonto 9713 10 33439

Flyktningene gjør jobben vår

For et par dager siden sto de passive i kø utenfor flyktningeleiren Vial. Med en kølapp i hånda ventet de på å få en gave; ei lita pakke med vaskepulver for kaldt vann og sanitetsbind.. Nå, noen dager seinere, står de i en annen kø på gårdsplassen utenfor gratisbutikken vår i Offene Arme her på Chios. De som nettopp har klart ferden over havet fra Tyrkia skal få et sett med gode klær, toalettartikler og sko.

Gjengen har fått stoler og krakker å sitte på. Flere av kvinnene lener seg tungt gravide mot en containervegg. Verdens søteste, lille gutt på ni måneder sitter på fanget til moren. Hun ser sliten og apatisk ut. Hvilket liv har en enslig mor med en baby i en flyktningeleir? Hvordan skal det gå med dem?

Etterhvert kommer det over 70 kvinner og menn. Etter en times marsj i utslitte sko fra leiren til butikken vår får de ei flaske med vann og en liten kjeks. Jeg kjenner flere av dem igjen fra vaskepulverutdelinga ved leiren nylig. Vi hilser og prater. De fleste er gode i engelsk.

Offene Arme er helt avhengig av donasjoner, og får mye fra Tyskland. Mesteparten er brukt og skal sorteres i løpet av endeløse timer inne i varehuset. Puttes i riktige pappesker etter størrelser, alder og kjønn. En kjedelig jobb, men veldig viktig. Så henges en del av det ut i gratisbutikken, hvor flyktningene får velge klærne selv, men kun et bestemt antall plagg. På den måten bestreber vi oss på å gi dem en følelse av å shoppe i en vanlig butikk. De får ikke bare en pose med klær utdelt.

Men så skjer det noe. En lastebil rygger inn på gårdsplassen. På lasteplanet åpenbarer det seg et stort antall esker på paller. Det er nye donasjoner. Vi frivillige skjønner at her er det mye jobb som venter.

Men før vi vet ordet av det, er mennene på gårdsplassen i full sving med å sjaue og bære kassene inn i varehuset. De er så effektive og kjappe at vi frivillige nærmest bare blir stående å glo. Og når vi selv insisterer på å bære en eske, så er de raske med å ta den fra oss og fullføre jobben, svettende og blide. Jeg blir imponert. Makan til innsats!

Reglene for å gratishandle i butikken er bygget på strenge rettferdighetsprinsipper. Alle skal og må behandles likt. Alle registreres. Og klærne de får med seg skal være rene, hele og fine. Mange av tingene de kan forsyne seg med har Anne og jeg handlet av penger vi har samler inn.

Det kjennes utrolig godt å kunne se med egne øyne at den solidariteten som donorene våre viser gir så synlige resultater. Og det varmer et hjerte når en mann på flukt smilende vinker farvel iført ei fin t-trøye og et par nye sko som vi har handlet i den kinesiske butikken borte i gata.

«Om du ikke kan hjelpe tusen, så hjelp bare en.»

Nye opplevelser på uventede fridager

At det var påske i gresk-ortodokse Hellas og fridager kom som en liten overraskelse på to hjelpearbeidere fra Kongsvinger. I stedenfor å være med båtflyktningene slik vi ønsker, ble det noen blanke fridager hvor alle feirer påske. En ny opplevelse.

Å havne i en kveldsmesse i en av de lokale kirkene ligger egentlig litt langt fra mine vanlige beskjeftigelser. Men lederen av Offene Arme, Toula, hadde laget et fantastisk blomsterarrangement (bak italienske Diletta og meg på bildet). Det måtte vi se.

Med en smule skepsis og en høy grad nysgjerrighet gikk vi innenfor den store kirkedøra og kom inn kirkerommet fylt av levende lys og mange alvorlige menn.

Litt seint oppdaget vi at alle rundt oss var menn. Vi hadde satt oss i det som tydeligvis var mennenes benkerader. Kvinnene satt lengre bak, de fleste svartkledde. Litt småflaut, syntes vi. Bare fint, mente Toula seint samme kveld da vi hygget oss ved et restaurantbord med flere greske retter på deling. En skikkelig gresk festkveld. En kveld å huske med glede i den elendigheten vi vet at menneskene i leiren Vial opplever noen kilometer unna. Verden er ikke rettferdig…

Lørdag kjørte vi innover på øya til middelalderbyen Pyrgi og Chios Mastikk museum. Mastikk-treet vokser kun på øya her og har i alle år gitt levebrød til tusenvis av øyboere. Mastikk har en helsebringende effekt og er svært ettertraktet. Museet ligger på en høyde utenfor Pyrgi (sees i bakgrunnen på bilder), omgitt av Mastikk-trær. Et interessant og lærerikt besøk.

Dagen som turist ble avsluttet i de smale gatene i Pyrgi blant vinterkledde folk. Ikke mye sommertemperaturer, nei. Norske, tynne klær egnet seg lite for denne dagen…

Pyrgi er en middelalderby og et kjent turistmål. Storparten av bygningene i sentrum har fasader dekorert med geometriske og naturlige motiv. Gatene er smale, brosteinsbelagte og omgitt av gamle steinhus. Også her var det feiring av påsken i dag, men lastebiler fullastet med trær på hamle lastebiler og folk som laget øredøvende støy og moro i gatene. I kveld fortsetter grekerne påskefeiringen med kraftige fyrverkeri, mens vi tar en rolig hjemmekveld.

PS Sommerklær er ikke alltid beste valg på Chios i april…

100 mennesker i kø for ei vaskepulverpakke

De står tålmodig i solsteiken og venter i kø. På ei lita pakke vaskepulver beregnet på å vaske tøy for hånd i kaldt vann. Rundt 100 mennesker på flukt står og venter på en sidevei et stykke unna flyktningeleiren Vial på øya Chios i Hellas. På ei lita pakke vaskepulver. Kvinnene får også utdelt en grå pose. Inni den er det sanitetsbind, som også er mangelvare i leiren.

En av veteranene i hjelpearbeid, Gary fra Texas, har kjørt den store kassebilen fra varehuset til Organisasjonen Offene Arme (tidligere Chios Eastern Shore Respons Team), til flyktningeleiren. Bilen har skranglet seg av gårde til Vial på svingete, humpete veier fram mot målet med noe som virker som kollisjonsnære møter med biler imot.. I tillegg til Anne (Høstad With) og meg er det fire yngre hjelpearbeidere med. Iført oransje vester og med idmerke med foto rundt halsen gjør vi oss klar til utdeling av varene.

Bilen parkeres, bord og plastkrakker settes ut langs veigrøfta. Oppgaver fordeles. Alt er gjennomtenkt og velorganisert. Jeg får i oppgave å dele ut kølapper til dem som kommer. Italienske Diletta og Mathilde har pc med oversikt over hvem som har fått vaskepulver og sanitetsbind tidligere. Alt må være likt og rettferdig. Alt registreres etterhvert som kvinnene, mennene og barna kommer.

Men hvor blir de av? Kommer det ingen? Men så kommer en lang rekke med mennesker gående oppover mot oss. Over 40 av dem kom i en gummibåt over fra Tyrkia dagen før. Den minste av dem er en liten gutt på 9 måneder, som nå henger i en fatle på ryggen av moren sin. Flere av kvinnene er synlige gravide, de vagger avgårde på den støvete veien.

Allerede i går var noen fra Offene Arme i leiren og ga nykommerne «landingpacks» fordelt i store, blå plastposer merket med nødvendig info for riktig fordeling. I posene er det sett med tøy og toalettartikler. Førstehjelp til slitne, kanskje våte og frosne mennesker på flukt I leiren er det ingen selvfølge å få det de trenger.

Min oppgave under utdelingen er å fordele kølapper, og det er en hyggelig jobb. Enklere å slå av en prat med dem som kommer. De fleste snakker engelsk, en del fransk. De fleste er blide, noen synlige slitne og med tomme blikk. Barna leker som unger pleier.

Etter noe over to timer har rundt 100 kvinner, barn og menn vandret tilbake til leiren med den lille pakka med vaskepulver. Og kvinnene med en liten, grå pose i tillegg.

Kanskje er det dagens eneste happening? I leiren med flere hundre beboere skjer det lite, eller ingenting. Livet består av venting på svar på søknader om å få opphold i Europa, det forgjettede «land» Det kan ta nerveslitende lang tid.

Og vi står tilbake med en litt flau følelse av at vi er velstående mennesker fra den vestlige verden som deler ut almisser mens mottakerne takker og bukker.

Anne og jeg har vært så heldige å få inn endel penger fra snille venner og bekjente, og i dag fikk vi noen av varene som trengtes; T-skjorter, skjørt, undertøy, sanitetsbind, deodoranter og mange par sko. Noe er bestilt i større kvanta fra Athen, mens vi selv var i butikker her på øya og handlet. Da får øyboerne på Chios også noe igjen for å måtte ta imot båtflyktningene.

Alle varene fikk øyeblikkelig plass i den gratis butikken vår i varehuset på Chios. Om kort tid vil beboerne i leiren gå den en times lange turen fra leiren til butikken for å motta noe av det der. De får selv velge et visst antall plagg.

Det gir en følelse av takknemlighet og glede å kunne se at gavene tas i bruk, uten fordyrende mellomledd.

Er det noen som ønsker å bidra til å hjelpe våre medmennesker på flukt, kan beløp (små er like velkomne som større) via Vipps til

Anne : 91 69 83 46

Vera 93 48 13 32

Eller bankoverføring 9713 10 04498

Vi ser det gjør en forskjell.

Ferdig med utdeling av vaskepulver, gitt av solidariske mennesker i Tyskland. Halvlunkent vann smaker himmelsk!

Gjensyn med Toula og gjengen på Chios

En lastebil er klar med klær, sko, toalettartikler og annet utstyr til flyktningene i leiren Vial på Chios. Bildet er tatt i 2019 under mitt forrige besøk,

Sist gang jeg var på Chios for å bistå Toula organisasjonen Offene Arme (tidligere CESRT - Chios Eastern Shore Respons Team) i arbeidet med å hjelpe folk på flukt var høsten 2019. Våren 2020 satte Covid’n en stopper for den planlagte sjette turen. Etter en del overveielser - i forhold til økonomi og egne krefter - setter jeg kursen for Chios igjen 11. april. Denne gangen med Anne, et nytt og hyggelig reisefølge for meg.

Jeg skal forsøke å holde denne bloggen oppdatert i den tida vi er der. Håpet er å kunne bidra til større forståelse for hvordan folk på flukt har det. Vi har et stort og positivt fokus på flyktningene fra Ukraina, og glemmer lett de som kjemper en annen kamp for livet, for trygghet, for et harmonisk liv.

Mye har endret seg på Chios i forhold de andre gangene jeg har vært der. Tidligere var vi på vakt døgnet rundt for å ta imot de synkeferdige båtene som kom over fra Tyrkia. Det er ikke lov nå. Går du imot forbudet, risikerer du å bli tiltalt for blant annet menneskesmugling og havne i fengsel.

Både antall mennesker på flukt, bosatt i leiren Vial, og antall hjelpearbeidere har sunket. På Chios er Offene Arme i dag den eneste frivillige organisasjonen som hjelper flyktningene. For dem som bor i leiren er denne hjelpen livsviktig. Jeg kommer nærmere tilbake til virksomheten seinere og også til forholdene på de andre øyene.

Mange har inntrykk av at det nesten bare er menn som kommer i båtene. Det er ikke tilfelle. (Kanskje skapes inntrykket av bildene tatt av båtene som viser mennene som sitter på kanten av båten, mens kvinner og barn sitter mer beskyttet nederst.) I Vial er det i dag 51 prosent kvinner og barn og 49 prosent menn. Hver femte er barn, flere av dem uten voksne og ned i 10-årsalder. Sånn er det. Tenk deg din egen sønn, datter eller barnebarn på flukt alene. En tanke som ikke er til å holde ut.

Vil du bidra til innkjøp av bleier, klær (spesielt undertøy), toalettartikler eller andre ting beboerne i flyktningeleiren Vial trenger, så gjør du en forskjell i de strevsomme livene deres. Pengene bruker Anne Høstad With og jeg til å handle varene i Hellas uten fordyrende mellomledd.

Vipps 93 48 13 32 (Vera) Bankkonto 9713 10 33439

eller 916 98 346 (Anne)

30 mars kom 36 nye flyktninger i gummibåt over Middelhavet til Chios og ble fraktet til leiren Vial, våte og forfrosne. Her laster lederen for Offene Arme, Toula, og en medhjelper såkalte « landingpacks» med viktig innhold inn i lastebilen for utdeling til de nyankomne.

Sorgen, gleden og solidariteten

Ca 25 000 mennesker har druknet i Middelhavet siden 2014. (Tall fra FN)

Er det ikke trist og leit? Å se alle disse menneskene i en så vanskelig situasjon? Hvordan orker du? Mange spør når jeg er hjemme fra feltarbeidet blant båtflyktningene i Hellas.

Gleden og solidariteten, omtanken, varmen, fellesskapet og takknemligheten er like stor som sinnet, frustrasjonen og tristheten over den situasjonen så mange mennesker på flukt befinner seg i. Heldigvis. Og vi får gleden av å bli kjent med mennesker fra andre land, som har mye å gi, selv om de er på flukt. Det er ressurssterke mennesker, de fortjener ikke å bli kalt de svakeste blant oss. De har bare havnet i en håpløs sktuasjn. Vi lærer hverandre så mye! Derfor returnerer jeg igjen og igjen.
Etter å ha vært ved flyktningeleirene på Lesvos og Chios har jeg sett så mange eksempler på mennesker og organisasjoner som gir, gir, gir. Den sterkeste drivkraften er å hjelpe medmennesker i nød. Jeg skal ikke bruke tid her på å fordele skyld. Men vi som bidrar ved fysisk nærvær ser de katastrofale resultatene av politikernes manglende vilje og handlekraft.

Organisasjonen CESRT (Chios Eastern Shore Respons Team) som ledes av Toula sørger ikke bare for drikke, mat og klær til alle dem som kommer i gummibåtene fra Tyrkia. På bildet over ser du Toula med en lastebil fra flyktningeleiren Vial, som CESRT jevnlig forsyner med telt, soveposer, bleier og alt mulig annet.

Sortere, sortere, sortere. Alt skal i poser med kjønn , størrelse og alder klar til utdeling når båtene kommer.

CESRT får utstyr fra organisasjoner i mange land, et samarbeid som Toula har klart å opparbeide seg gjennom mange år siden de første flyktningene havnet på stranda nedenfor det vesle hotellet hennes. Soveposer og telt etterlatt av festivaldeltakere i England er ett eksempel. De samles, vaskes og sendes til Chios.

CESRT bidrar også til flyktningeleiren Moria på Lesvos, til flyktninger som er hos politiet og flere andre steder.

Det er et utrolig stort og fargerikt solidaritetsarbeid på tvers av landegrenser og områder i Hellas.

Flere organisasjoner med folk fra mange land lager mat til flyktningene i leiren, de leker med barna, gir dem undervisning, har egne hus for kvinner.

Norske Janne Hegna (til venstre på bildet over sammen med to italienske kvinner fra organisasjonen Stay Human) fortjener en medalje for sin etterhvert mangeårige innsats for flyktningene på Chios. Janne har sin egen organisasjon, Iris Center, som blant annet også forsyner folk i Vial med det de trenger.
Gerd Leonora Forseng og mannen (på bildet) som jeg traff på Chios er to av mange nordmenn som stadig kommer tilbake for å bidra.

«One family - no borders» bestående av Hanne Hoff, Kjetil Haga, og datteren Andrea gjør også en utrolig innsats for flyktningene på Chios.

Egentlig skulle dette blogginnlegget være et slags regnskap for dere som har donert penger til innkjøp på Chios. Men de ble litt mer..😂

Katja Weber med litt av croissantene.

Over 12000 kroner på har mine blogglesere gitt denne gangen! Det er et utrolig flott bidrag! Jeg har sett de vi har tatt imot på stranda og kaia i Chios bli så takknemlige og overrasket over det de får. Å se hvordan de sluker croissantene, vannet og undersøker posene med klær og toalettartikler gjør noe med deg.De kommer jo helt tomhendte, ofte kalde og våte. Det kunne vært deg eller meg…
Men også for oss feltarbeidere betyr gavene mye. Det gir en moralsk støtte som betyr VELDIG mye! Vi er ikke aleine om å ville gjøre en forskjell, mange ønsker å bidra på sin måte. Og takk for det! ❤️
Det meste av pengene denne gangen er brukt til handle inn mat, drikke og klær hos lokale kjøpmenn på Chios.; 1300 croissanter, 700 vannflasker, 170 juicekartonger, 30 pakker med riskaker (for diabetikerne), 220 herre- og dametruser, 20 bokser med bleiekrem og 40 kjærligheter på pinne. (Et ønske fra en som spesielt ville glede barna)

Ny runde med innkjøp av croissanter

Spanske Arnau med bleiekrem til såre babyrumper.

Tyske Ellen med dametruser innkjøpt av blogg-donasjonene,

Noe av nær 700 flasker med vann….

Hvordan situasjonen på Chios, Lesvos og Samos blir i framtida er umulig å si. Den greske regjeringen har sagt de skal stenge leirene og sende alle til lukkede, store leire på fastlandet. 5000 personer i hver. Det blir neppe bedre for de som må bo der. Det må jo bli som et fengsel? Men folk vil ganske sikkert fortsette å flykte over havet til d greske øyene. Toula og teamet får neppe mindre å gjøre i framtida.

Jeg lar bildet av Toula med kjærlighetene avslutte bloggen for denne gangen. Sjelden har jeg møtt et menneske som henne! ❤️
(Og så får jeg bare se om Toula har behov for hjelp til våren igjen…)

En Flodbølge av mennesker i nød. Da er teamet på sitt beste!

Intetanende sover jeg dypt og lenge denne onsdagsnatta etter et slitsomt døgn. Jeg dusjer og gleder meg til frokost. Så en kaffe i bilen mens jeg kjører for å plukke opp to andre på vei til varehuset. Det har blitt en hyggelig rutine de to ukene jeg nå har vært på Chios. Jeg gruer og gleder meg til å dra hjem torsdag.

Da tikker beskjeden fra leder Toula inn på mobilen.Klokka er 7.06:

Alle må komme til varehuset så snart som mulig!
Hva har skjedd? Ingen vits i å nøle. Her er det bare å hive seg i bilen. Jeg river med meg ei brødskive på vei ut og klarer å kline alt syltetøyet utover bilsetet. Blodpumpa dundrer i vei.

Pierre og Arnau er grå i ansiktet, gnir søvnen ut av øya når jeg plukker dem opp ti minutter seinere. Men spanjolen Arnau klarer å få opp humøret på hele gjengen. Når vi ankommer varehuset har de fleste andre kommet og er i full gang med «restock», det vil si å pakke klær i poser til nye landinger.
Det har vært mange landinger i løpet av natta. Teamene som har vært ute er grå i ansiktene, stive i blikket og svette i panna. Hvor mange landinger de har vært med på? - Husker ikke, er svaret. Sju, åtte? Og båtene har vært stappfulle av folk. Mange små barn. (40 prosent av de som kommer er barm, de fleste små)

Jeg drar tilbake til kaia for å hente Agnes og Nicole, som ikke har fått plass i bilene hjem til varehuset. De vinker begeistret når jeg kommer. Snart skal de få sove litt etter ei natt uten søvn. Det er først når jeg snur bilen at jeg får øye på dem som ikke blir hentet av en leiebil, men venter på en møkkete buss og et forferdelig og uverdig liv i flyktningeleiren. Men akkurat nå er nok de fleste bare glade over å ha overlevd flukten over havet. Og vet de hva som venter??

De ligner på sammenkrøpne fugler på et fuglefjell der de sitter og ligger i skyggen på baksiden av politistasjonen. Fordi det har kommet så mange på kort tid, må de vente i timesvis før bussen kommer Noen i CESRT-teamet har dratt tilbake til varehuset og kommer tilbake med te og en ny runde med croissanter (kjøpt av donasjoner fra noen av dere som leser denne bloggen ❤️).

Nok en gang blir jeg mektig imponert over alle disse unge og eldre mennesker i teamet. Alle står på til de stuper! Og i løpet av kort tid er en drøss med nye poser med klær klar til de som garantert kommer i natt.
Å dra fra dem akkurat nå som det tydeligvis er en bølge av båter føles helt feil. Men jeg må.
Men det føles godt å kunne bidra med nye innkjøp fra det siste jeg har av donasjoner når Toula roper: Vera, you are our first aid! How many money have you left?
We need juice and ricecakes!

Da er det bare å ta bilen og ta en ny runde med innkjøp. Lagrene i varehuset tømmes raskt. Sånn er hverdagen her nå.

Tre av oss har siste dag med teamet i dag; amerikanske Gary og Nicole og jeg. Det blir et tårevått innlegg fra meg, mens Gary på sitt vanlige, lett, brautende vis holder seg på den humoristiske sida. Og Nicole, som har vært ute i felten hele natta, klarer ikke å finne så mange ord. Hun er helt i svima.

Vi tre som reiser rekker mye før dagen er omme. Gary og jeg, vi er de eldste i teamet, blir sendt ut for å hente gummibåtene som har strandet på øya. Det mangler en båt på sendinga som skal gå til Tyskland hvor de omgjøres til designprodukter.

Gary er litt skeptisk til om det er plass til en båt i den lille leiebilen min. Dessuten mener han at den vil bli full av skitt og møkk. Ikke så lurt når jeg snart skal reise. Vil jeg virkelig ta jobben med å gjøre ren bilen etterpå?
Vi speider og leter etter båten som kom til Karfas. Ingen båt å se. Andre er raske til å plukke dem opp. De andre er for langt unna akkurat nå.

Så ble det ikke råmateriale til vesker og annet av gummi denne gangen. Men etter nok ei natt med rolig hav blir det dessverre garantert flere båter og flere muligheter.
Som Toula sier, med sorg i blikket mens vi gir hverandre en klem: Dette tar jo aldri slutt!