Najib løper... for livet?

Nr 633: Najib

Najib løper.

Opp fra flyktningeleiren i Moria, søppelet og stanken.

Oppover de bratte bakkene, gjennom olivenlundene og opp over høydene. Han ser det blå-grønne Middelhavet under seg. Noen få kilometer unna;  Tyrkia, som han dro fra i gummibåten for noen måneder siden.

Den slanke, senete kroppen tilhører en langdistanseløper. Her er det ikke ett gram overflødig fett. En mor eller bestemor ville nok ha forsøkt å få litt fler kilo på den veltrente kroppen.  Men Najib har ingen slektninger i leiren. Han er helt aleine, slik han var da han kom som mindreårig til Norge for noen år siden.

Sammen med han løper et par titalls unge menn fra Moria-leiren på Lesvos. Unge afghanere med lidenskap for løping og behov for å komme bort fra leiren.  De løper nesten hver dag. Holder seg i form, får bearbeidet tanker og opplevelser. Løper for å hevde seg i konkurranser.

Gruppa deltar ofte på løp og hevder seg bra. Konkurransene foregår ofte på søndager, når han normalt skal delta i engelsk-undervisningen i regi av Dråpen i havet. Ett av flere undervisningsopplegg i engelsk og gresk som organisasjonen har i lokalene sine i den smale hovedgata i landsbyen Moria.

Sist lørdag sender Najib flere meldinger til meg. - Har du nummeret til Hanne? Jeg får ikke tak i henne.

Etter flere meldinger fram og tilbake forstår jeg at det er livsviktig for ham å gi beskjed til den norske engelsklæreren at han er forhindret på søndag fordi han skal delta i «a running competition».  Forrige søndag var det også konkurranse. Timene med trening gir resultater: han ble nummer åtte. 

Men han mister engelskundervisningen og det er ikke bra.

Grunnen til at jeg møtte Najib den første dagen jeg var feltarbeider for Dråpen i Moria  heter Alise Lea. Via Dråpens interne Facebook-side for frivillige, som skal dra til Lesvos (det er en gruppe side for hver flyktningeleir) fikk jeg kontakt med Alise, som lurte på om noen kunne ta med læreboka «Ny i Norge» til Najib, som hun hadde blitt kjent med da hun selv var på Lesvos. (Et godkjent unntak fra regelen om at vi ikke skal forskjellsbehandle flyktningene.)

Den unge afghaneren smiler fra øre til øre når vi møtes utenfor senteret denne første mandagen i april. Jeg får en varm klem når jeg gir ham bøkene. Han takker på kav nordnorsk. Flere av afghanerne her nede snakker norsk med ulike dialekter. Det er like underlig og tankevekkende hver gang, så jeg må bare gjenta det. De har alle vært i landet vårt i flere år etter å ha kommet som mindreårige asylsøkende.  Så blir de bokstavelig talt revet ut av den trygge hverdagen og nybygde nettverk, venner og kjente, skoler og jobber. Fordi de visstnok ikke lenger trenger vår beskyttelse. Mange av dem bor nok engang i flyktningeleire i Europa, eller under broer i Paris.

Da de ble kastet ut ble de fulgt av norsk politi med fly til Kabul, hvor myndighetene i landet vårt mener at det er trygt. Satt av med penger for noen dager i lomma.

Snart var de på flukt igjen. Noen ble drept av bomber før de kom så langt.

Jeg har hørt disse historiene så mange ganger. Og lurer på hvor de tar dette pågangsmotet fra. Til stadig å flykte, igjen og igjen fra dette livsfarlige området. Men har de noe valg?

Mange blir sittende igjen i flyktningeleirene. Gir opp håpet, blir depressive. Noen bruker rus som flukt, driver med selvskading, andre forsøker å ta livet sitt. Noen ganger lykkes de. Blir funnet hengende i trærne ved leirene når dagslyset kommer. Brutalt å høre om? Ja. Men det er deres virkelighet. Vi kniper igjen øynene.

Najib er fortsatt energisk og full av håp for framtida. I tillegg til å lære seg engelsk og å løpe, er han også med i fotballgruppa til Dråpen i Moria. Og kanskje mer, som jeg ikke vet om.

Da jeg så ham siste gang før jeg dro hjem tirsdag, pratet vi igjen om Norge. Han bekreftet at han ikke vil prøve å komme tilbake til landet, som ikke vil ha ham. 

Men nå jobber han for å bli bedre i norsk.

Det er dette håpet. Håpet om en gang å få et godt nok liv i et land som ønsker dem velkommen. Håpet som holder dem i live.  

Najib løper.  

Perlejenta i kloakkrenna

Hun sitter der så konsentrert om plastperlene sine, den vesle jenta i Moria-leiren på Lesvos. Hun har plassert seg på en av sandsekkerne som skal holde kloakken under henne på plass når styrtregnet kommer, slik det ofte gjør nå i april. Skoene halvveis nedi kloakken. 

Det stinker! Rundt omkring er det søppel overalt. Jeg motarbeider trangen til å begynne å rydde opp. Hun strekker en strikk med knute mot meg. Fikser ikke å få den opp selv. 

Kan hun sitte der i kloakkrenna, så kan vel jeg.? Vi kjenner henne fra før. I likhet med de fleste andre ungene er hun kontaktsøkende og smilende.  

Knuten blir løst opp, og som takk får jeg et strålende smil, et hjerte og to plastperler. Jeg vil ikke ta imot, men hun insisterer. Mange av barna i leiren er så gavmilde. De kommer med blomster, med klinkekuler og små sneglehus. Hjertesmeltende. 

En liten gutt mister ei klinkekule i kloakken, tar den opp og tørker den på buksa. Jeg blir kvalm av kloakklukta, og Kjersti og jeg går videre.Litt lenger opp i veien leker andre smågutter med plastkorker fra vannflasker. 

Kjersti Ebbing fra Oslo er ikke helt som vi andre frivillige, som er med Dråpen i Havet ved den beryktede Moria-leiren på Lesvos. For et par uker siden dro hun på egen hånd for å bli med i frivilligegruppa til lederen for Team Humanity, danske Salam Aldeen, som eneste europeiske utlending. I over ei uke har hun bodd og sovet på gulvet inne i lokalene  i det populære aktivitetssenteret for kvinner og barn. Her har hun levd og arbeidet sammen med blant annet en afghansk mor og hennes fem voksne barn, som alle er frivillige ved senteret. Mannen og faren ble drept i Afghanistan. Av alle ting, har kvinnen klart å få med seg en fugl i bur på den lange flukten. Den lufter hun hver dag utenfor den store hallen. - Det er også barnet mitt, sier hun til dem som undrer seg.

Livet til mennesker på flukt byr på mange overraskelser og vi får et nytt innsyn i en verden få kjenner fra innsiden. Vi priveligerte med våre pass og frihet til å reise hvor vi vil,  får bare glimt inn i den.

Kjersti og jeg er begge av det undersøkende slaget, og har foretatt et par ekskursjoner på egenhånd til leiren. Det vil si at vi stort sett har vi vært på utsiden. Det er forbudt å ta bilder inne i leiren. Bildene du ser her er på utsiden i det som populært kalles The Jungle eller Moria Olive Grove, fordi det er en oliventrelund her. 

Mens de rundt 5000 flyktningene inne i leiren bor i en slags kontainere,  isoboxs eller telt, så har det kommet en egen viltvoksende jungel utenfor gjerdene. Anslagsvis 200-300 mennesker bor her i de merkeligste lappverk av presenninger, plastsekker,stokker. Noen har brukt soveposer ved inngangen med glidelåsen som en slags dør.

På en solskinnsdag som denne i april, så kan det minne litt om fantasihyttene som barn lager av det materialet de får tak i og hvor katta koser seg i solskinnet.

Men når det sprutregner, søla legger seg som en tykk graut  rundt teltene, vinden uler og temperaturen går ned mot null.... da er det et tøft og helsefarlig liv for både voksne og små barn i disse vaklevorne og glisne byggverkene. 

En journalistkollega fra Afghanistan, som også er frivillig for Dråpen, bor i leiren. Han har blitt et viktig tidsvitne for det som skjer på innsiden. Dette er noe han postet på Facebook for noen måneder siden: 

På vei litt lenger inn i Jungelen denne aprildagen, så skimter vi plutselig ei gruppe mennesker under oliventrærne, like ved et fargerikt, dekorert skur. Da vi nærmer oss, ser vi barn som sitter i gresset og maler på t-skjorter, godt hjulpet av flere voksne. »Refugees4refugees» står det på t-trøyene deres.

En amerikansk Dråpe, Yenni Yang, som har vært rundt i utrolig mange flyktningeleire i verden, sier at hun har inntrykk av at det er veldig mange nordmenn som er frivillige hjelpearbeidere overalt. 

Og jammen! Den første vi hilser på viser seg å være norsk, og er en kvinne som Kjersti kjenner til, Nina Skagen. Verden er liten! 

Men snart skal vi ta imot hundrevis av barn og kvinner til en hygge- og aktivitetskveld på senteret til Team Humanity ti minutters ganger unna. Kvelden der avsluttes med utdeling av varmmat fra den baskiske frivilligegruppe Zaporeak Kitchen. Kvinnene står i en kjempelang kø en time før utdelinga begynner.

Vi rekker vi en rask kaffe før vi drar igang. Den tar vi i denne bua,, kalt Kantina, utenfor leiren.

Kioskeieren tar vann fra ei flaske, fyller det i en kjele og varmer det på en primus. Litt kaffepulver i pappkruset. Og vips! Kaffe til 15 kroner kruset. Smakte utmerket! 

På bussen hjem, etter noen heftige timer på aktivitetssenteret, til rommet mitt i Mytilíni, ganske «tøggen i kanta», så kjenner jeg på plasthjertet, perlene og sneglehusene jeg har i lomma. Gaver fra små venner.

Og tenker litt på  et dikt av Hans Børli:

Du lever

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

Mannfolk

 Ærlig talt kan det virke ganske voldsomt når 30-40 afghanske menn kommer løpende opp trappa og i løpet av sekunder fyller alle sitteplasser og hele gulvet i de små rommene i kafeen vår. Noen av dem har ventet lenge i kø utenfor kafeen og systua til Dråpen i havet i landsbyen Moria.  

Jeg har aldri hatt problemer å snakke med mine medmennsker fra leiren enkeltvis eller i små grupper.  Det er alltid hyggelig. Men så mange på en gang? 

Lenge før de første tekoppene - med mye sukker - er servert brummer det energisk fra symaskinrommet. Fire-fem symaskiner, kjøpt inn ved hjelp av donasjoner, får kjørt seg. Så mange ønsker å sy at Moses - en frivillig fra leiren -  må dele ut lapper etter et eget køsystem.

De afghanske gutta er virkelig racere ved symaskinene. De legger opp bukser, syr dem inn, gjør t-trøyer smalere og setter ermer inn i skjortene. Når de er ferdige med det, skal alt dampes og presses. Dessverre knakk strykebrettet sammen her om dagen, men Joachim (en av de frivillige) og jeg stablet det opp ved hjelp av et lite bord og en pappeske.ingen optimal løsning, men vi lærer oss å være kreative med små midler. Kanskje donerer noen penger til et nytt? 

I den vesle stua hvor vi serverer te, kaffe og kjeks er gutta raskt igang med kortspill. Spillet foregår både på gulv og bord. Musikk settes på. Vinduene må raskt åpnes for utlufting. Her lukter det litt av hvert av mannfolk som ikke har mulighet til å ta en daglig runde på noe bad. Det er knapt varmt vann i leiren.

I løpet av en kveld kan 60 menn være innom, men vi har en grense for hvor mange som kan være der samtidig.

Farid - også en frivillig fra leiren og en journalistkollega - kommer bort til meg den første kvelden jeg har min tørn på kafeen. ~ Hvorfor står du her bak disken, sier han. - Gå og prat med dem! De ønsker kontakt. De ønsker å praktisere engelsk. De er nysgjerrige på deg og landet du kommer fra! Jeg tar oppvasken. (Vi må hele tida vaske opp fordi det ikke er kopper nok til 60 mann)

Ok. Jeg ser ut over «havet» av brune øyne, griper tekoppen og blokka mi og setter meg på en ledig plass i en sofa. Og blir møtt med smil og glede. 

Etter mange kvelder med gutta på kafeen (den er også åpen for kvinner på kveldstid, men få kommer), så har jeg fått fortalt mye om Norge og hvordan vi har det der. Men ikke minst har jeg hørt historier som jeg aldri vil glemme. Noen ganger må jeg skjerpe meg kraftig for ikke å få tårer i øynene. 

Her er det ingeniører, skreddere, journalister, studenter som alle har rømt fra forfølgelse og bombetrusler i hjemlandet. En av dem har fortsatt hånda bandasjert etter å ha blitt rammet av en selvmordsbomber i Kabul. Norge synes det er trygg å sende folk tilbake dit...

Og det er så mange mindreårige gutter. 15-, 16- og 17-åringer som både har gått på skole og jobbet i fritida for å forsørge foreldrene sine i hjemlandet. De bor i en egen avdeling i Moria-leiren, hvor Dråpen i havet har et spesielt tilbud til ei gruppe flere ganger i uka.

Blokka mi med noen få ord og uttrykk på farsi gir alltid en fin åpning på en samtale. De fleste synes jo det er gøy når noen forsøker seg på morsmålet deres, og får seg en god latter. Men det viser jo at man anstrenger seg litt for å bli kjent med dem.

Og når den gamle dama fra Norge blir invitert til å delta i dansen ute på gulvet, etter at kortspillerne er ferdig, så tør hun jammen det. TIl stor fornøyelse for gjengen.

Mange forteller at de har lyst til å dra til Norge bare de får papirene sine i orden. Erfaringsvis kan det ta måneder og år.  Hva jeg tror om det? Norge må jo være et fint land? 

Skal jeg la dem beholde drømmen? Eller si sannheten til disse gutta,  som ganske sikkert hadde blitt en ressurs for landet vårt?  

Jeg rister oftest på hodet. - De styrende politikerne i Norge ønsker å gjøre det de kan for å stenge grensene for dem.  Og har de kommet seg inn, blir de raskt kastet ut. Etter mine runder på Chios og Lesvos har jeg møtt så mange afghanere som snakker klingende bergensk eller nordlending. Vi kaster dem ut i tidlig morgentimer på vei til skole eller jobb.

Vi som selv har måttet flykte i titusenvis under siste verdenskrig og tok det som en selvfølge at vi ble godt mottatt i nabolandet. Flaut. Flaut. Flaut å være norsk. 

Hjælp! Unger over, under og på siden. 🤪

Det startet med ei hyggelig, rolig jente som ville være med å lage vennskapsbånd. Og endte med fullstendig kaos med unger over, under og på siden av Giulia og meg der vi satt på en pall ute på plassen foran Team Humanitys lokaler like ved Moria flyktningeleir her på Lesvos. Hjælp!

Takket være donasjoner fra venner, kjente og ukjente har jeg kunnet handle direkte til flyktningene her på øya. Det trenger handelsstanden,  for Hellas er et fattig land. Og skal jeg tro drosjesjåførene har alle båtflyktningene som har strandet her bidratt til at turisttrafikken har gått ned. (Men de må jo samtidig innrømme at de tjener på flyktningene om vinteren når de som beskjeftiger seg med dem bruker tjenestene deres.)

En del av pengene jeg har fått har gått til ulike aktiviteter, men jeg har også vært i lokale butikker og handlet materiale; ansiktsmaling, stoffer til håndarbeid i kvinnekafeen og sist, men ikke minst: garn og ei stor papp-plate.  Av den har jeg klippet til små rundinger, som blir en form for vev. Det billige og enkle materialer til å lage vennskapsbånd ble en suksess. 

Fire år gamle Zainab (foto gjengitt med morens tillatelse) forsøkte seg også på å lage armbånd da hun besøkte kvinne- og håndarbeidskafeen til Dråpen i havet i landsbyen Moria i formiddag. Mamma’n hennes, de andre mødrene fra leiren og vi frivillige ble også hektet på den enkle og morsomme teknikken:

Det blir en utrolig hyggelig atmosfære når vi sitter sånn sammen, kvinner fra mange land. Noen reparerer tøy eller syr veske av ei gammel bukse, andre broderer eller hekler. Vi drikker te, danser sammen til afghansk eller europeisk musikk. Ungene sitter på gulvet og leker (eller skriker), driftige kvinner ammer mens de hekler.

Det er godt å være menneske både for oss frivillige og for dem som bor i telt eller containere i ubeskrivelige forhold i leiren. 

Også flere av de frivillige gutta fra leiren blir hekta på å veve bånd.  

Da jeg tok med pappskivene og garnet til lekeområder til Team Humanity i ettermiddag var jeg fullstendig klar over at dette kunne ende med kaos, slik det blir med ansiktsmaling. Det gikk så fint i begynnelsen, men etter en stund har det kommet hundrevis av barn og de frivillige fra leiren klarer ikke å holde orden i køen av barn som vil lage bånd. 

Mange er veldig pågående, mødre dytter fram barna sine, hender strekkes fram, andre prikker deg på skulderen. Ungene skriker til hverandre. Det er vanskelig å høre hva Giuilia ved siden av meg sier.

Jeg må le litt når jeg tenker på det. Merkelig nok går det fint an å beholde roen og konsentrere seg om det ene barnet som sitter foran deg og får velge sine egne farger til båndet. Øynene stråler når de har skjønt teknikken og kan overlate plassen til nestemann.  

Stråler gjør også norske Shafa (bildet over og under) når hun leker med barna.  

Shafa kan blant annet farsi, og er ekstra god å ha når det oppstår språkvansker. Ungene merker godt at hun trives med dem, og flokker seg rundt henne. Det gjør de også med oss andre frivillige, som de har blitt litt bedre kjent med (før vi forsvinner igjen, i likhet med andre korttidsfrivillige). 

De kommer hoppende mot deg fra alle kanter, de elsker å bli danset med, løftet i været og svingt rundt. De kommer med blomsterbuketter, tar deg i hånda og kysser deg på kinnet.  - I love you, har også noen lært seg å si.

Kort sagt; de er underernært på kontakt, på aktiviteter,. De blir en generasjon preget av krig, traumer, flukt, flyktningeleire, manglende skolegang og foreldre som kanskje ikke klarer å ta seg ordentlig av dem på grunn av egne problemer. 

Det er barna politikerne og alle vi andre svikter. Barna vi snur ryggen til, mens vi er opptatt av hva slags bilmodell vi skal velge eller hvilket land ferien skal gå til i år.

Kunst og mennesker på flukt

Maling og tegning, dans, sport og andre uttrykksformer  gir mennesker på flukt mulighet til å uttrykke seg uavhengig av språkproblemer og grenser. Her på Lesvos fins det flere tilbud for beboerne i Moria-leiren  blant annet til å male og tegne. Nylig startet Dråpen i havet en egen malegruppe, som har blitt veldig populær. 

Bildene ovenfor er malt av beboerne i Moria-leiren og utstilt i atelieret til The Hope Project, som ble startet av det amerikanske ekteparet Eric og Philippa Kempson. Utgangspunktet for prosjektet var at ekteparet begynte å hjelpe titusenvis av flyktninger som strandet utenfor hjemmet deres på den greske øya i 2015.

Nedenfor ser du åtte år gamle Maten og pappa Nazer Razul fra Afghanistan, som også bor i leiren. De stortrives blant et titalls andre flyktninger. 

Afhanske AliReza er leder av atelieret, hvor kunsten kan kjøpes direkte, eller via en nettside. At Ali har spesielle evner blir vel tydeliggjort gjennom tegningene han viser fram?

 Sjelden har jeg sett noen som var så fornøyd og stolt over tegningen sin som en kvinne som nettopp hadde hatt sin første time i «painting class» til Dråpen i havet. Hva det betyr for henne å bli bedre i å uttrykke seg kunstnerisk? Smilet fortalte sitt. Men ingen kan vel helt ut forstå hva slags personlig terapi det ligger i disse timene. 

Små og store får være med på maletimene. Flere av de frivillige er med i gruppa, hvor det hersker en lun og hyggelig stemning. 

For en senior-frivillig fra Norge er det helt utrolig å se hva de tre unge og energiske koordinatorene Angelica, Christos og Babak får til ved hjelp av alle de korttidsfrivillige som hele tida kommer og reiser. Det siste er et eget tilbud til mindreårige  inne i Moria Camp. Noen av dem er så redde at de ikke tør å forlate rommet de bor på. Og slett ikke bevege seg inn til Dråpens senter i Moria landsby, et kvarters gange fra leiren. Fire Dråper kommer nå inn i leiren flere ganger i uka.

For ikke lenge siden ble det også startet ei kjempepopulær sjakkgruppe og det er fotballtrening. I tillegg til all undervisningen i engelsk og gresk, kafeer med håndarbeid for både kvinner og menn, og selvfølgelig Team Humanitys tilbud til barn og kvinner rett ved leiren.

Selv om mange av flyktningene griper muligheten til å skaffe seg utdanning og adspredelse fra livet i leiren, så er det en tanke som ikke helt slipper taket i meg. Hva med alle dem vi aldri ser, som knapt har ressurser eller tiltak til å komme seg ut av leiren? De som kanskje trenger det mest? 

Det er rundt 5000 mennesker i leiren....Vi ser en brøkdel av dem.

Men man får trøste seg med Mor Theresas ord: Hvis du ikke kan hjelpe alle, så hjelp bare en. 

Vi vet at vi gjør en forskjell. 

Halsbrekkende innsats for hyggens skyld

Høydeskrekk? Det har neppe denne  unge afghaneren som balanserer på en smal metallbjelke  høyt oppunder taket i den gamle industrihallen, like ved Moria leir på Lesvos. Under ham er det betonggulv og ikke noe annet.

Unggutten hjelper til å henge opp heklede tepper, laget av frivillige over hele Europa. De skal gjøre flyktningebarnas lekeområde koseligere. 

Men først går sjefen, Salam Aldeen, foran med et «godt» eksempel. Flere menn balanserer en lang stige oppå et bord, slik at den når opp til metallbjelken. Så støtter flere av dem stigen, slik at Salam kan klatre opp med teppene.

Giverne av teppene, og mange andre gaver, er Project Keep Dreaming fra Holland. To av mennene fra organisasjonen har vært på Salams Senter  - Team Humanity - i flere dager.  

Dråpen i havet bidrar med to-tre-fire frivillige hver kveld for å være med å gjøre senteret hyggelig for barna med mødre fra Moria leir, som ligger fem minutters gange unna.  Det er en spesiell oppgave å være med å ta hånd om kanskje 300 barn i alle aldre. 

Italienske Giulia (til venstre), norske Elise og norske Shafa (ikke på bildet) er klar for kveldens innsats. (Moria leir i bakgrunnen, Team Humanity-senteret til venstre.) Vi er etterhvert blitt vant til alle barna. De elsker oppmerksomhet, vil klemme, gjerne kysse, holde hender, snurres rundt. De kommer løpende mot oss når vi kommer, og vinker energisk når vi går. De hungrer etter å bli sett. Og vi forsøker å se hver enkelt av dem så godt det lar seg gjøre. Noen er lett gjenkjennelige, andre vanskelig å skille fra hverandre. De fleste har utseendet med seg og lett å bli sjarmerte av.

​Regnet har bokstavelig talt bøttet ned de siste dagene. For oss som har et rom innendørs å gå til, spiller gjennombløte klær og sko liten rolle. Det er verre for dem som bor i leiren. Noen  opplever at skoene går opp i liminga. Det er kanskje det minste problemet... En mor med flere barn på slep kommer gående i en sko med sålen hengende på sida. Hun får et par tøfler (!!) som noen har hatt liggende. Fint å ha i den stinkende søla i leiren.... Det er langt fra den greske drømmen om sol, varme og hvite strender.

Jeg blir stadig overrasket over hvor utrolig mange ulike, mindre frivillige hjelpeorganisasjoner som kommer for å hjelpe og støtte flyktningene så godt de kan. Bare ikveld er vi tre ulike organisasjoner i senteret i tillegg til Team Humanity.  Den siste gruppa, som jeg ikke husker navnet på, aktiviserer ungene med dans og lek. Etterpå må alle barna sette seg på gulvet mens de blir filmet. Teppegiverne trenger mange glade barneansikter for å skaffe flere donasjoner til organisasjonen. Jeg kjenner på en bismak når jeg ser det. Men dessverre er det slik det best fungerer for å skaffe penger til det gode formålet.  Ansikter og gripende enkeltskjebner åpner lommebøkene. Og hjelpen kommer fram. De små organisasjonene, som Dråpen i havet, har nesten ingen administrasjonskostnader. Nesten alle donasjoner blir brukt direkte til flyktningene. 

Langs den ene veggen i hallen samler mange kvinner og ungjenter seg om en av de frivillige. En dame fra  Østerrike har med seg garn i mange vakre farger, noen pappskiver og kunnskap om hvordan det går an å bruke disse enkle midlene til å lage fargerike bånd.

Og snart er vi mange igang. Det skaper et godt fellesskap. Språkkunnskaper er unødvendig når vi kan sitte side ved side, lære hverandre teknikken og stolt se hvordan vakre bånd vokser fram under pappskiva. 

Den teknikken skal jeg bringe videre på håndarbeidskafeen for kvinner, som Dråpen har i landsbyen Moria i morgen formiddag! Slik folk har brakt kunnskap videre i evig tid.  

«Det fins ingen de andre. Det er bare oss.» 

Moria - de gamles by

Moria på Lesvos? Er det ikke dit hovedstrømmen av båtflyktningene til Hellas har kommet siden 2015?  Joda, men Moria er også en liten, helt spesiell landsby. Her har Dråpen i havet sitt senter i den smale hovedgata, hvor bilene subber skotuppene hvis du sitter på benken utenfor, slik afghanske Medína og jeg gjør denne formiddagen. I denne gamle byen lever også landsbyens innbyggere tett på flyktningene. 

På kafeen like ved Dråpe-senteret kreker de gamle mennene seg såvidt over dørstokken. Gjennomsnittsalderen i småbyen er visstnok 60 år. Og de gamle er konservative, blir vi fortalt. 

Men livat kan det bli når noe skal feires, musikken settes på maks, den yngste i forsamlingen på rundt 60 år inntar rollen som en Zorbas midt på gulvet, ouzo’n flyter fritt og forsamlingen viser sin begeistring med å slenge askebegerne i gulvet med høye smell.  

Litt seinere slenges et bord fullt av glass i full fart ut gjennom døra og havner ute i gata, ifølge et øyenvitne.  

Jeg motstår fristelsen til ta imot både et breddfullt glass med ouzo og en dans denne formiddagen. Tross alt er jeg på «jobb».  Arbeidsdagen starter først etter klokka 10, men er sjelden slutt før klokka 20.30. Vi fordeler oss på to skift, med en god pause imellom midt på dagen. Noen underviser i engelsk på unike nivåer, andre i gresk, barn har en egen klasse. Flyktningene får også timer i data, sjakk, maling. I tillegg er det kafé med håndarbeid for kvinner og barn på formiddagen, kafé for alle på ettermiddagen og deltakelse på flere aktiviteter med barn på kvelden. Kanskje har jeg glemt noe. Det er imponerende hva Dråpen har fått til av tilbud med såpass få frivillige.

 Formiddagspausen i dag har jeg brukt til en liten oppdagelsestur i landsbyen, og har unngått de få severdighetene som er. Pittoresk heter det vel når bygningene holder på å falle sammen.  Dem er det nok av overalt:

Hvem bodde her? Hvor ble de av?

Oftest er det flere katter og hunder å se i de smale gatene enn mennesker.

Og flere katter skal det bli. Mulig at fotografen sørget for at avbrudd i å få et fruktbart resultat av dette greske dramaet på toppen av søppelcontainerne, Men det kom vel flere sjanser.

Denne pjuskete vennen møter oss fast på grensen av sitt revier utenfor kafeterian i nabolandsbyen, hvor vi ofte spiser. Han beskytter oss ved å bjeffe til alle som passerer på fortauet, men bevilger seg også en formiddagslur under bordet. Får han en matbit? Hm....

Området hvor Moria ligger er svært fruktbart, og byr på oaser av grønne vekster, duftende blomster, trær med sitroner og appelsiner. Det gjelder bare å lukke øynene for alt søppelet som flyter... 

Dette lille hverdagsglimtet er også en del av livet til oss frivillige i landsbyen Moria, 15 minutters gange fra flyktningeleiren, hvor gjennomsnittsalderen ligger mange tiår under den i landsbyen.

Gledesutbrudd og tårer

Hun er så vakker i brudekjolen sin, den unge afghanske kvinnen. Elise og jeg sitter sammen med tre andre kvinner og ser på bilder på mobilen hennes før ungene strømmer til på plassen til Team Humanity ved Moria-leiren denne søndagen.

Hun hadde to brudekjoler på den store dagen, vakkert oppsatt hår og sminket i sikkert mange timer.  Så stolt hun er av mannen sin! I likhet med henne er han også frivillig medhjelper på dette  populære fristedet for kvinner og barn fra leiren. Idag er han syk. Men imorgen får vi sikkert sett ham. Barn? Så klart, bare de kommer seg videre. 

-Hvor bor dere nå?  

Spørsmålet er stilt før jeg får tenkt meg om og kan trekke det tilbake. 

Det glade ansiktet får et alvorlig drag. - Moria Camp, kommer det.

Her er det lite glamour og festligheter. Flere timer i kø for elendig mat tre ganger om dagen, oftest bare kaldt vann i krana. Bråk, krangel og rus. Mange med store traumer. Kalde netter i telt og containere. Mange kvinner bruker bind om natta og tisser i det for å slippe å gå på toalettet når det er mørkt. Risikoen for å bli voldtatt er alltid til stede.

Men seansen med å beundre bilder av brudeparet og familiene deres fortsetter. Latteren og gleden vender tilbake.

Utenfor hallen hvor vi sitter, ser vi en stadig større flokk samle seg på den åpne plassen. Også de med en mobil i sentrum. Noen hopper i været med armene løftet og skriker høyt, andre ler høyt av glede.  Her skjer det gledelige ting!

- Europa har åpnet grensene! En konvoi med flyktninger er på vei i Nord-Hellas. Store menneskemengder, svært mange kvinner og barn, er på vei mot grensa. Endelig skal de få drømmen sin oppfylt. 

Kvinnene rundt mobilen med bryllupsbilder får med seg det som skjer. De blir så glade og ivrige.

Nå skjer det de har ventet og håpet på siden de kom til den fryktelige, overbefolka leiren.

Men takket være mitt flyktninge- og frivilligenettverk på Facebook så vet jeg at den åpne grensa fortsatt bare er en drøm. Mange flyktninger har trodd på ryktet som har spredd seg, stadig flere har satt kurs mot grensa. Der møtes de av store politistyrker og tåregass. Situasjonen er livsfarlig for de svakeste. Dem er det mange av.  Noen har gjort direkteopptak fra situasjonen. Det er ikke vakkert å se på. 

Kvinnene på benken ser vantro på meg. Det kan ikke være sant! 

Elise kjenner knepene med mobilen bedre enn meg, og når jeg finner teksten, som forteller en del av sannheten om det som skjer, så får hun den oversatt til farsi på et blunk. 

Raskt leser en av dem teksten for de andre. Det blir dagens sterkeste øyeblikk. Brudens øyne fylles av tårer. Elise og jeg klarer knapt å se på hverandre, men forsøker å trøste.  De andre blir mørke i ansiktet. 

Nok et håp er knust. 

Den livsfarlige reisen..... til hva?

 352 barn, kvinner og menn har hittil i år (1.4.2019) mistet livet i Middelhavet. De hadde betalt dyrt for den farefulle ferden i elendige gummibåter og farkoster til det de trodde skulle bli et bedre liv. Visste du det? Det vil si gjennomsnittlig 4 hvert døgn... For ikke lenge siden fløt et lite, hodeløst barn iland på en strand. Få bryr seg.

Antall døde og savnede i Middelhavet bare hittil i år er en større katastrofe enn da de to Boeing-flyene styrtet i Javasjøen og i Etiopia.  Men flyulykkene angår oss mer, ikke sant? Det kunne jo vært meg eller deg på vei til et reisemål med våre norske pass i lomma. Og noen nordmenn mistet jo også livet. (Selvfølgelig en tragedie for dem som rammes.) Nordmenn er viktige. Da trer tradisjonelle nyhetsmekanismer i kraft i norske medier. Jeg har selv vært med på vurderingene i redaksjonene.

Men flyktningene fortsetter å komme, selv om risikoen for å miste livet har blitt stadig større. Prosentvis dør flere. Vaktholdet som EU har ute i Middelhavet har blitt forsterket og smuglerne tar større sjanser. 

Denne uka har 17 båter med 654 mennesker forsøkt å komme fra Tyrkia til de greske øyene, men den greske kystvakta har klart å stanse mesteparten. Bare seks båter med 180 personer, svært mange av dem barn, nådde Hellas. De fleste andre endte med å bli arrestert av tyrkerne. (Info fra Aegan boat report)

Her kan du se hvordan flyktningestrømmen over Middelhavet har vært i år fram til nå (Info fra UNHCR FNs høykommisjonær for flyktninger)  De fleste som kommer til Hellas strander på Lesvos, men nå ser Samos ut til å bli et stadig hyppigere mål.

Farid er en av mange som har forsøkt å komme seg over til Hellas via Tyrkia og Middelhavet. To ganger ble gummibåten han var med i stanset, tredje gangen klarte han det. Nå har han vært i flyktningeleiren Moria her på Lesvos i 7-8 måneder.  

Han var så optimistisk da han hadde klart det. 25 år gammel, ressurssterk, universitetutdannet journalist med flere års praksis i radio. Europa måtte da være klar for ta imot ham? 

Etter noen måneder forsto han at det ikke var så enkelt. Han har jobbet aktivt for å få de riktige stemplene i papirene for å komme videre. Men stanger hodet i veggen. Han har blitt motløs og sliter med å holde humøret oppe. Sier at det er mye verre å bo i leiren enn å være på flukt. 

For Dråpen i havet har han blitt en viktig ressurs. Språkmektig som han er, fungerer han som en god tolk. Han bidrar også ellers i arbeidet, ikke minst på kafeen, hvor han tar i et tak med det meste. 

Som journalist rapporterer han også på Facebook fra innsiden av Morialeiren og gir oss andre et innblikk i de forferdelige forholdene der.

Men han sliter. Det hjelper lite å innprente ham at han er så ung, så ressurssterk og har framtida for seg, bare han ikke gir opp.  Han nikker høflig, men ser ut i lufta og rister på hodet. Det blir bare ord. Ord fra enda en av de utenlandske frivillige som har sine pass i lomma og kan gjøre som de vil mens han stanger hodet i EU-muren som ikke vil åpne seg.

Brød, sirkus og frivillige fra mange land

Lyden av latteren til en stor flokk barn fyller lufta over senteret til det danske Team Humanity like ved flyktningeleiren Moria.  Det er norske klovner som på kort tid får de mange alvorlige barneansiktene til å sprekke opp i strålende smil. Sirkus er gøy! Og de tre klovnene fra Sirkus Sol bruker ikke lang tid på å få barna til å glemme hverdagen i leiren og bli med i ellevill lek. Vi voksne frivillige fra Norge, Danmark og Afghanistan blir med på leken, noe ungene synes er ekstra gøy.

Når jeg ser den innsatsen som frivillige fra mange land legger i det å bringe litt lys inn i den mørke tilværelsen flyktningene lever i, så blir troen på det gode i mennesket forsterket. Og ikke minst bidrar flyktningene selv til positive tiltak for sine medmennesker. Svært mange afghanske unge kvinner og menn er med på tilbudet til barn og voksne i senteret til Team Humanity hver ettermiddag og kveld. Og de omfavner oss som kommer inn i denne hjelpevirksomheten for kortere eller lengre perioder.

 Her er tre Dråpen i havet fra USA og Norge, sammen med tre frivillige fra Afghanistan i kvinnesenteret til Team Humanity rett ved flyktningeleiren. De hekla teppene på veggene er laget av frivillige fra hele Europa!

Når kvelden med ungene og de voksne nærmer seg slutten i 19.30-tida og fjeset kjennes stivt etter alle smilene og forsøkene på å gjøre seg forståelig, er det tid for varmmat. Mens 25 frivillige, afghanske menn i oransje jakker står langs veien for å gjøre veien hjem til leiren trygg for deltakerne, så ruller det inn en stor hvit van. Appelsiner og epler i store kasser settes på bord klar til utdeling. Varmmat i foliekledde esker gjøres klar.

Dette virker da veldig kjent? Joda! Der ser jeg to kjente ansikter fra flyktningeleiren Souda på Chios, hvor jeg var i januar 2017! Utrolig... Det blir en varm gjensynsklem med de baskiske mennene i Saporeak Kitchen. Den baskiske gruppa har laget mat til flyktninger på Chios, i Athen og nå på Lesvos fra starten av flyktningekrisa. 1300 porsjoner lager de hver dag her på Lesvos. En av de blide gutta ser du nedenfor med litt av flyktningeleiren i bakgrunnen.

Ekstra morsomt var det å samarbeide med Zaporeak-gruppa på Chios fordi vi Dråper fikk lov til å være med på å lage maten. Det var en eksotisk og morsom opplevelse. Vi rørte i grytene, fylte porsjonsbegrene med mat og de to bordene hvor maten ble pakket, konkurrerte om å være raskest. Høy spansk musikk fylte rommet, vi danset og drakk litt vin i pausen. Kanskje kan jeg være med igjen her på Lesvos? Tiden vil vise. 

Frivillig arbeid er ikke bare meningsfylt, det er fullt av overraskelser og nye opplevelser. Det er spennende og utviklende. Og du gjør en forskjell!

(Har du lyst til å bidra på andre måter enn som frivillig, kan du f eks gjøre det med  økonomiske bidrag. Direkte via websiden drapenihavet.no eller til min konto 9801 48 47650 eller vipps 93481332. Da går pengene direkte til flyktningene her på Lesvos) 

Les mer om den baskiske gruppa her: https://zaporeak.eus.  

Den norske gruppa Sirkus Sol finner du på Facebook. Klovnene reiser rundt til barn i unntaksstand i flyktningeområder og leire. De samarbeider med hjelpeorganisasjoner og enkeltindivider i områder hvor barn lever i en vanskelig situasjon. Deres visjon er en verden med lek, livslyst og latter. En verden der alle mennesker skal ha mulighet til å drømme og utvikle seg, og hvor det er håp selv i de vanskeligste situasjoner. ❤️👏🏻