Moria på Lesvos? Er det ikke dit hovedstrømmen av båtflyktningene til Hellas har kommet siden 2015? Joda, men Moria er også en liten, helt spesiell landsby. Her har Dråpen i havet sitt senter i den smale hovedgata, hvor bilene subber skotuppene hvis du sitter på benken utenfor, slik afghanske Medína og jeg gjør denne formiddagen. I denne gamle byen lever også landsbyens innbyggere tett på flyktningene.
På kafeen like ved Dråpe-senteret kreker de gamle mennene seg såvidt over dørstokken. Gjennomsnittsalderen i småbyen er visstnok 60 år. Og de gamle er konservative, blir vi fortalt.
Men livat kan det bli når noe skal feires, musikken settes på maks, den yngste i forsamlingen på rundt 60 år inntar rollen som en Zorbas midt på gulvet, ouzo’n flyter fritt og forsamlingen viser sin begeistring med å slenge askebegerne i gulvet med høye smell.
Litt seinere slenges et bord fullt av glass i full fart ut gjennom døra og havner ute i gata, ifølge et øyenvitne.
Jeg motstår fristelsen til ta imot både et breddfullt glass med ouzo og en dans denne formiddagen. Tross alt er jeg på «jobb». Arbeidsdagen starter først etter klokka 10, men er sjelden slutt før klokka 20.30. Vi fordeler oss på to skift, med en god pause imellom midt på dagen. Noen underviser i engelsk på unike nivåer, andre i gresk, barn har en egen klasse. Flyktningene får også timer i data, sjakk, maling. I tillegg er det kafé med håndarbeid for kvinner og barn på formiddagen, kafé for alle på ettermiddagen og deltakelse på flere aktiviteter med barn på kvelden. Kanskje har jeg glemt noe. Det er imponerende hva Dråpen har fått til av tilbud med såpass få frivillige.
Formiddagspausen i dag har jeg brukt til en liten oppdagelsestur i landsbyen, og har unngått de få severdighetene som er. Pittoresk heter det vel når bygningene holder på å falle sammen. Dem er det nok av overalt:
Hvem bodde her? Hvor ble de av?
Oftest er det flere katter og hunder å se i de smale gatene enn mennesker.
Og flere katter skal det bli. Mulig at fotografen sørget for at avbrudd i å få et fruktbart resultat av dette greske dramaet på toppen av søppelcontainerne, Men det kom vel flere sjanser.
Denne pjuskete vennen møter oss fast på grensen av sitt revier utenfor kafeterian i nabolandsbyen, hvor vi ofte spiser. Han beskytter oss ved å bjeffe til alle som passerer på fortauet, men bevilger seg også en formiddagslur under bordet. Får han en matbit? Hm....
Området hvor Moria ligger er svært fruktbart, og byr på oaser av grønne vekster, duftende blomster, trær med sitroner og appelsiner. Det gjelder bare å lukke øynene for alt søppelet som flyter...
Dette lille hverdagsglimtet er også en del av livet til oss frivillige i landsbyen Moria, 15 minutters gange fra flyktningeleiren, hvor gjennomsnittsalderen ligger mange tiår under den i landsbyen.