Hun er så vakker i brudekjolen sin, den unge afghanske kvinnen. Elise og jeg sitter sammen med tre andre kvinner og ser på bilder på mobilen hennes før ungene strømmer til på plassen til Team Humanity ved Moria-leiren denne søndagen.
Hun hadde to brudekjoler på den store dagen, vakkert oppsatt hår og sminket i sikkert mange timer. Så stolt hun er av mannen sin! I likhet med henne er han også frivillig medhjelper på dette populære fristedet for kvinner og barn fra leiren. Idag er han syk. Men imorgen får vi sikkert sett ham. Barn? Så klart, bare de kommer seg videre.
-Hvor bor dere nå?
Spørsmålet er stilt før jeg får tenkt meg om og kan trekke det tilbake.
Det glade ansiktet får et alvorlig drag. - Moria Camp, kommer det.
Her er det lite glamour og festligheter. Flere timer i kø for elendig mat tre ganger om dagen, oftest bare kaldt vann i krana. Bråk, krangel og rus. Mange med store traumer. Kalde netter i telt og containere. Mange kvinner bruker bind om natta og tisser i det for å slippe å gå på toalettet når det er mørkt. Risikoen for å bli voldtatt er alltid til stede.
Men seansen med å beundre bilder av brudeparet og familiene deres fortsetter. Latteren og gleden vender tilbake.
Utenfor hallen hvor vi sitter, ser vi en stadig større flokk samle seg på den åpne plassen. Også de med en mobil i sentrum. Noen hopper i været med armene løftet og skriker høyt, andre ler høyt av glede. Her skjer det gledelige ting!
- Europa har åpnet grensene! En konvoi med flyktninger er på vei i Nord-Hellas. Store menneskemengder, svært mange kvinner og barn, er på vei mot grensa. Endelig skal de få drømmen sin oppfylt.
Kvinnene rundt mobilen med bryllupsbilder får med seg det som skjer. De blir så glade og ivrige.
Nå skjer det de har ventet og håpet på siden de kom til den fryktelige, overbefolka leiren.
Men takket være mitt flyktninge- og frivilligenettverk på Facebook så vet jeg at den åpne grensa fortsatt bare er en drøm. Mange flyktninger har trodd på ryktet som har spredd seg, stadig flere har satt kurs mot grensa. Der møtes de av store politistyrker og tåregass. Situasjonen er livsfarlig for de svakeste. Dem er det mange av. Noen har gjort direkteopptak fra situasjonen. Det er ikke vakkert å se på.
Kvinnene på benken ser vantro på meg. Det kan ikke være sant!
Elise kjenner knepene med mobilen bedre enn meg, og når jeg finner teksten, som forteller en del av sannheten om det som skjer, så får hun den oversatt til farsi på et blunk.
Raskt leser en av dem teksten for de andre. Det blir dagens sterkeste øyeblikk. Brudens øyne fylles av tårer. Elise og jeg klarer knapt å se på hverandre, men forsøker å trøste. De andre blir mørke i ansiktet.
Nok et håp er knust.