Skjebner i kø, tårer og dans

Du får livet ditt i et nytt perspektiv når du daglig møter mennesker med så dramatiske skjebner som flyktningene her på Lesvos og i andre leire. Hver av dem er verdt ei bok. Og selv om man forsøker å beskytte både seg selv og dem med å ikke bli for personlig involvert, så blir menneskene og historiene deres med deg.  Og tanken er alltid der; tenk om disse menneskene hadde fått lov til å komme til et fredelig land, gjøre nytte for seg og bygge opp et nytt liv? Det er så mye ressurser, så mye vilje til å bidra! De vil så gjerne. Men Europa stenger grensene for de fleste av dem.

En av dem er afghanske Madina, som var nødt til å flykte fra familien sin og jusstudiene i Kabul. Hun gikk til fots en del av reisen fra hjemlandet. Hun satt livredd i en gummibåt sammen med andre flyktninger over havet fra Tyrkia til Lesvos. Kom seg i land med å vasse i iskaldt vann til under armene en natt i februar. Overnattet i en politibil om natta før de ble kjørt til Moria leir.

Hun snakker flytende engelsk, er en intelligent og ressurssterk kvinne som drømmer om å fortsette studiene i et annet land. Drivkraften hennes er å hjelpe andre mennesker og støtte familien hjemme økonomisk. 

Dråpen i havet har en kafé i huset vi leier i landsbyen Moria. Her får kvinnene fra leiren komme noen timer om formiddagen sammen med barna sine. De syr og reparerer tøy på de fire symaskinen som er i et rom i kafeen. Maskinene brummer uten stans i de timene kafeen er åpen. Noen hekler de mest fantastiske ting, andre lakker negler, drikker te og danser.

 Vi er tre Dråper som har vært sammen på kafen om formiddagen de siste dagene. Norske Sigrun, som er jordmor og sykepleier, og amerikanske Yenni Yang. Yenni har selv vært flyktning fra Indonesia til USA. Hun reiser rundt og er frivillige i mange ulike hjelpeorganisasjoner for seinere å anbefale dem for selskapet Global Impact, som skaffer fond for å hjelpe mennesker i en kritisk situasjon. 

Yenni finner med en gang tonen med Madina, og vi sitter alle med tårer i øynene når hun forteller om hvordan hun opplevde å være ung, kvinnelig student i Kabul. Om hvordan hun flere ganger nesten  ble voldtatt i gatene, hvordan mennene befølte henne på bussen. En skrekkens historie også for en tøff kvinne som henne, som også har politifaglig bakgrunn.

Nå er Madina en ressursperson på flere måter både for de andre i leiren og for oss andre frivillige. Men det er vanskelig og farlig å være alene kvinne i leiren. Hun har sine tunge dager, hvor alt bare er håpløst. Hun vet ingenting om framtida, selv om hun vil så mye...  

Hvordan kan vi behandle henne og andre i samme situasjon slik vi gjør? Jeg skammer meg.

Men Madina danser og ler også. På kvinnekafeen er det mye latter og moro. Vi serverer og drikker te og spiser kjeks. Ser på hverandres håndarbeid. Språket kan være problematisk, men mye kan sies med øyne og hender.

Når jeg oppdager at to av de unge kvinnene er gravide, så benytter jordmor Sigrun muligheten til en liten prat med dem. Sigrun kan dette. Hun har praktisert som jordmor i mange land etterhvert, vet når hun skal være tilbakeholden og når hun skal være litt streng. Det er ikke enkelt å være gravid i en slik situasjon som disse kvinnene er i. Men de må lære seg å være tøffe. Tåle. Lide. Kjempe, Hvis de ikke lar seg knekke av all motstanden de nå møter, vil de klare det meste.

Og er det noe vi frivillige har lært oss, så er det å minne dem om dette. At de er verdifulle mennesker som aldri må gi opp kampen for det livet de ønsker seg. Aldri.

(Ps: For ordens skyld. Har skriftlig tillatelse til å bruke bildene av de som er avbildet. Det er viktig i denne «bransjen».)

Alle disse barneøynene

Det er disse barneøynene som sitter sterkest igjen i minnet etter en lang og begivenhetsrik, første dag i arbeid for Dråpen i havet på øya Lesbos. I et par timer i kveld har jeg sittet med fingermaling og forsøkt å lage pusekatter, tigre, og batman av utallige små barneansikter. 

Noen hundre meter unna ser jeg leiren Moria, hvor de bor og lever sammen med en eller to foreldre. De sitter i en menneskelig felle etter å ha overlevd flukten fra uholdbare forhold i hjemlandet. Europa vil ikke ha dem. De lever et liv uten å vite hva neste dag eller framtida vil bringe.

Leiren er overbefolket og forholdene er umenneskelige. Nærmere 5000 mennesker bor nå i containere og telt. Hovedtyngden er afghanere. Over 40 prosent av dem er barn...  

Dråpen i havet har bare ni frivillige i arbeid her på øya, og det er nok å henge fingrene i på Drop Center, som ligger midt i den lille, gamle landsbyen Moria. Leiren ligger 15 minutters gange derfra. Mer om senteret til Dråpen seinere.

Dråpene bidrar også med mye ressurser til andre frivillige grupper, som den danske Team Humanity, med Salam Aldeen som foregangsfigur.  

 Team Humanity, som i 2015 startet med å ta imot flyktningebåtene som kom, har etterhvert skapt et senter rett ved leiren. Det heter Hope and Peace Centre.

Flyktningeleiren skimtes i bakgrunnen, like ved det danske senteret. 

I ettermiddag var over 300 barn, kvinner og menn samlet på senteret. Barna og kvinnene er absolutt i flertall. Kvinnene har sitt eget, store lokale hvor de sitter på gulvet med en tekopp, skravler og ser på en uskarp film på en stor skjerm på veggen. Innimellom runger latteren. Barn ammes, vugges. Dette er en kvinneverden.  Dette er deres sårt tiltrengte frikvarter fra det brutale livet i leiren med seksuell trakassering, voldtekter. Og en kamp for barnas kår.

Og de barna... de fleste er så små. Hva skal det bli til med deres liv? Uten skolegang, uten nødvendig trygghet, mat og klær? Hvordan klarer de å overleve i tynne telt og containere på denne forblåste øya? 

Bildet er hentet fra AlJazeeras reportasje fra innsiden av Moria leir i vinter. 

Det er mange frivillige fra flyktningeleiren som er medhjelpere på senteret. På den måten får de også meningsfulle dager.  Musikk settes på. Sola skinner denne første aprildagen. De afghanske, unge jentene leder an i dansen på den åpne plassen. Barna følger etter. Noen selvbevisste og rytmiske, andre litt nølende. Norske Sigrun, amerikanske Yenni og jeg er litt stivere i skrottene. Ungene og kvinnene ler litt av oss, men det er god underholdning. Og bra trim for oss.

 Så er det tid for ansiktsmaling. Ungene stiller i lange køer foran hver av oss som sitter med slitne malerskrin og liten kompetanse på å omskape barna til Batman, pusekatter og tigre. 

En etter en setter de seg på stolen foran meg. Noen med åpne, tillitsfulle øyne. Andre mer nølende, lett avvisende. Andre tør ikke å se på meg.  Noen har huden full av skorper, av arr etter meslinger eller noe annet. Tørr, skrukkete hud. 

Men de tror vi kan dette og er fornøyd med skakke streker og merkelige farger. Øyne lyser opp, noen knurrer litt som tigre. Vi ler sammen. Det er øyeblikk som er gull verdt og som sitter tilbake på netthinnen etter en lang dag i en ny og helt annerledes verden enn den jeg er vant til.

Med kurs for Moria leir på Lesbos

Bildet er fra avisa Aljazeera, som kom innenfor Moria Leir i fjor.

Kompasset mitt har satt ny kurs. Fortsatt til ei øy med altfor mange flyktninger i Hellas, men denne gangen blir det til Lesbos  og Dråpen i havets Drop Centre like utenfor flyktningeleiren Moria. Mye er sagt og skrevet om denne forferdelige overbefolkede leiren. Det kommer jeg garantert tilbake til. Også til det tilbudet som flyktningene får av organisasjonen der.

Åsa (Rejkestam) og jeg har vært på Chios tre ganger de to siste åra. Der har vi vært frivillige for Dråpen i havet  og for CESRT (Chios Eastern Shore respons team). Vi har vært med på nattevakter med mottak av flyktninger som kommer våte og utslitte  i gummibåter eller har blitt plukket opp av den greske kystvakta og brakt i land.

Vi har delt ut mat, klær, bleier. Trøstet og klemt.  Lyttet til hjerteskjærende beretninger. Vi har hentet barn, kvinner og menn fra leiren Vial og tatt dem med til omsorgssenteret HOPE, hvor de har fått dusjet, nye klær og toalettartikler. Vi har fjernet lus i små barnehoder, lekt med barna, danset, tegnet, ledd. . Vi har vært - og er fortsatt - med i et stort fellesskap over hele kloden. Et fellesskap hvor de som er på flukt og vi hjelperne holder kontakten.  Solidaritet, heter det visst.

Mange mener at vi opplever en solidaritetskrise, og ikke en flyktningekrise. For meg handler dette om å være medmenneske for folk i nød. Det kunne vært meg og deg! Personlig får jeg ikke gjort så mye med de menneskefiendtlige beslutningene som jeg mener blant annet norske politikere tar.  Men jeg kan ta spranget ut at mitt trygge og priveligerte liv her i Norge og inn i en helt annen verden; en verden der barn, kvinner og menn er fanget i en uholdbar situasjon i forferdelige omgivelser.  Jeg får være «en dråpe i havet» og bidra til å gi noen av mine medmennesker en utstrakt hånd. En liten stund. Jeg vet det betyr noe. Sammen gjør vi frivillige fra hele verden en forskjell. Fordi vi bryr oss.

Ved tidligere opphold og også før denne reisen, blir jeg like glad over det nettverket som frivillige og flyktninger bygger via Internett.  Med meg i kofferten har jeg sjakkutstyr, lærebøker i sjakk og norskundervisnings-bøker som andre «dråper» har bedt meg ta med i kofferten. 

Najib, som har bodd i Bodø, men nå sitter fast i Moria, vil lære mer norsk. På GIV - Glåmdal Interkommunale Voksenopplæring - har jeg fått med norskbøker, som norske Alise formidlet at  han ønsket seg.   Ane-Lene Rygh lurte på om noen kunna ta med sjakk-utstyr. Hun har sendt det til meg, og det ligger klart i kofferten.

Gleder meg til å se ansiktene deres når de mottar gavene på mandag.

Har du lyst til å gi en håndsrekning til flyktningene på Lesbos,kan du gjøre det ved å vippse meg på 93481332. Jeg handler da det Moria-beboerne trenger lokalt. Eller du kan gi et bidrag via www.drapenihavet.no. Alle kan gjøre en forskjell for noen. ❤️

Farzana Qasimi var flyktning fra Afghanistan. Nå arbeider hun ved voksenopplæringssenteret  GIV i Kongsvinger. Bøkene har hun selv hatt god nytte av. Nå får Najib i flyktningeleiren Moria bøkene i gave. Han gir ikke opp drømmen om å komme hjem til trygge Norge. 😢

 Å spille sjakk på senteret til Dråpen i havet utenfor flyktningeleiren Moria er en kjærkommen avveksling for flere av beboerne. Sjakk-klokker fantes ikke på Lesbos. Ane-Lene gir dem utstyret, som garantert vil bli gledelig mottatt. 

Frivillige fyller kraterne

(og et lite avskjedsdikt for denne gang) 

De frivillige grasrotorganisasjonene fyller ikke bare hullene, nei de fyller kraterne i hjelpearbeidet for båtflyktningene. Kratere som burde vært fylt blant annet via midler fra EU til Hellas, som ett av hovedlandene for mottaket av båtflyktninger.  

Det er en påstand jeg ikke er aleine om å komme med. Og etter tre perioder (et par uker lange hver gang,men hektiske og lærerike) blant båtflyktningene på Chios, har jeg med egne øyne sett at våre medmennesker lider fordi de ikke får nødvendig hjelp.  Hvor blir det av pengene? 

Noen vil kanskje si at hvis de frivillige organisasjonene ikke bidro, så ville også myndighetene bedre forstå hvor ille situasjonen er? Men skal vi la småbarna få verkende og væskende sår i rompa fordi foreldrene ikke får bleier nok?  

På bildet over ser du noe av det Leger uten grenser bidrar med: Ellen (Munthe-Kaas) og vi andre tar imot et varebillass med store poser som alle får første gang de kommer til CESRT’s Peoples House, HOPE. Det inneholder noen nødvendigheter for alle de som  kommer tomhendte i en gummibåt over havet.  

Bleier, bleier, bleier.... Nesten daglig pakker vi bleier til barna i flyktningeleiren Vial. På bildet er det en helg gjeng av oss som pakker ti i hver pose i alle størrelser. Plastposene stammer fra pakker som har inneholdt truser eller andre ting. Alt som er mulig å gjenbruke...

Første gang jeg hørte at vi i Chios Eastern Shore Response Team også leverte lass med bleier direkte til flyktningeleiren, så trodde jeg det var en engangsforeteelse. Men nei, takket være en belgisk hjelpeorganisasjon, så mottar vi jevnlig lass med bleier. Leirledelsen har ikke bleier nok.

Også telt leverer vi direkte til flyktningeleiren.  Så det fins få grenser hva folk i leiren mottar. Ikke bare fra CESRT, men også andre organisasjoner.

Sist, men ikke minst, er det mange av oss frivillige som har med både penger, klær, sko, leker og andre ting til folkene på flukt. Gaver fra dere gode medmenneskene i Norge, Sverige og andre land.

Åsa (Rejkestam) og jeg har to ganger samlet inn penger til flyktningene. Den første donasjonen på rundt 50000 kroner ble brukt direkte til blant annet klær, toalettartikler og andre ting (har blogget om dette tidligere).

En av de større investeringene som ble gjort forrige gang, var innkjøp av en varmtvannstank, slik at flere fikk dusjet varmt i det tidligere Childrens House i Chios by. 

Tanken ble flyttet med til det nye Peoples House HOPE, et par kilometer fra flyktningeleiren Vial. På bildet står Janne Hegna ved tanken. Både den greske opphavskvinnen for CESRT, Toula, og norske Janne er verdt å skrive bøker om. Janne har nå vært i Hellas i over to år, stått på natt og dag.  

Denne foreløpig siste gangen var også Ellen med.  Vi valgte å ikke gå så hardt ut å be om hjelp denne gangen, fordi det kort tid siden sist. Vi klarte litt over 30 000 kroner tilsammen, ikke minst takket være store bidrag fra enkeltpersoner (tidligere nevnt).

Mesteparten av beløpet gikk denne gangen direkte til CESRT, som bruker pengene til det beste for flyktningene.  Men noen nødvendigheter ble også handlet direkte av oss.  Som for eksempel en presenning til bruk over barnas lekeplass i det steikende solskinnet.  Enkelt, men utrolig virkningsfullt. 

Det å kunne gi direkte hjelp til folk i nød fra oss som har det meste, er noe av det som har beriket livet mitt mest det siste halvannet året. Har du fått bidra med hjelp en gang, så er det ikke så,lett å slutte. Livet blir enda rikere og får nye dimensjoner. 

Jeg er forresten både glad og overrasket over hvor mange som har vært innom bloggen og lest om opplevelsene våre; nær 1700 unike brukere.... 

Flere av menneskene på flukt har jeg fortsatt kontakt med. En av familiene har nå kommet til Norge. De og alle de andre menneskene jeg har truffet underveis på disse reisene er med meg i hjertet mitt. Som små sår, som gullklumper, som visdomskorn og som sinne.

 Noen møter sitter litt sterkere enn andre. Under litt tvil gjengir jeg noen ord jeg rablet ned  en dag:

Jeg ser deg, Marima

Brune øyne

vaktsomme som et rådyr

følger fem viltre døtre.

Et øyeblikk.

Livene våre møtes

Du på flukt

Jeg er hjelperen

En overraskende  fortrolighet

i et baderom

Under blusen

hullene etter granatene

På ryggen, på magen.

Splintene som gjorde barna farløse.

Flukt fra bomber.

Flukt over land.

Flukt gjennom bølger.

Ydmyk og stolt

havnet du her, Mariam.

I en forpestet flyktningeleir

i ferieparadiset Hellas.

De er så vakre,

Døtrene dine.

Sier jeg.

Tuller håndkleet

rundt en rendusjet jentekropp.

Du smiler varmt.

Jeg ser deg, Marima.

Båtene kommer... og kommer... og folk dør.... og dør.

Bildet av tre år gamle, syriske Alan Galip, som druknet sammen med moren og storebroren i september  2015  på vei til Hellas er et par år gammelt, men kunne like gjerne vært tatt i dag.  

- Kommer det egentlig flere båtflyktninger over Middelhavet? Vi hører jo aldri mer om det?  

Spørsmålet stilles ofte. Mediene er tause. Du må være spesielt interessert for å få med deg fakta om båtflyktningene.  Svaret er JA. Flyktningestrømmen  til de greske øyene er sterkt økende.   

Hittil i år har over 24 000 tatt den dødelige reisen over Middelhavet til Hellas, Italia og Spania. 609 er døde, ifølge tall fra UNHCR.(FNs høykommisær for flyktninger) Tallet vil ganske sikkert firedobles i løpet av året.

Natt til onsdag 2.mai: Alt klart til å ta imot båtflyktningene: kvinner og barn inne i hytta, mennenes esker med klær i ulike størrelser på plassen utenfor.

Den siste perioden vi var blant båtflyktningene på Chios sammen med resten av de frivillige i CESRT ((Chios Eastern Shore Respons Team) kom det bare en gummibåt med over 60 flyktninger. Flere av dem hjalp vi med dusj, toalettartikler, klær og mat i ettertid.  

Men ikke før vi hadde reist, så kom det en båt en morgen, og  tre båter i løpet av ei natt. Litt over klokka 2 natt til onsdag 2. mai gikk  alarmen. Den neste 3,5 time seinere, og den siste kl 8.45. Tilsammen 128 mennesker fra Syria, Irak, Afghanistan og noen andre land. 47 av dem var barn. 47 vettskremte unger i farlige gummibåter, som klarte å unnslippe den tyrkiske kystvakta.  Jeg orker ikke tanken på at mine egne barn eller barnebarn hadde opplevd tilsvarende situasjon.

Alle de 128 menneskene ble plukket opp fra gummibåtene i havet av den greske kystvakta og fikk medisinsk hjelp av SMH (frivillig, spansk organisasjon) før de ble fraktet til hytta til CESRT på kaia i Chios. 

Og der sto våre venner  Karen, Monika, Derrick, Janne, Martha, Antoine og Hector med flere  klar til å ta dem i mot. Tre båter på så kort tid må ha vært litt av en jobb. Jeg skulle gjerne vært der og hjulpet til...

For at de frivillige organisasjonene, som CESRT, skal kunne hjelpe, så er vi helt avhengige av donasjoner. Og det fins så utrolig mange mennesker som vil bidra, ikke minst blant Åsas, Ellens og mine venner og bekjente. I neste og trolig siste blogginnlegg i denne omgang skal du få høre mer om det. Gled deg!

Bergensk flyktning

 - Hallaien! lyder det på kav bergensk en formiddag i CESRTs hus HOPE på Chios.

Hasib Hotak, 19 år fra Bergen og Afghanistan kommer smilende inn i livene våre på en liten visitt.

Det blir ett av mange møter med enkeltmennesker på flukt. Alle disse skjebnene. Menn, kvinner og barn som ufrivillig har strandet på ei gresk øy.  Og ikke kommer et skritt videre. Vel hjemme i trygge Norge i mitt gode liv dukker de opp igjen, en etter en. En lang rekke. 

De har sine historier, sine skjebner som alle mennesker har. Og ulike veier fram til den fellesbetegnelsen eller stempelet de har fått: Flyktninger. Det virker som om det skal vare livet ut.

-  Hallaien!  Gjentar den unge mannen med de nøttebrune øynene og det hvite smilet. Og vi damene fra Molde og Kongsvinger tror ikke våre egne ører.  Bergensk? Her?

Han er jo norsk, tenker jeg, mens vi får hver vår klem. Han ER jo bergenser. Ingen tvil om at han også synes det er et hyggelig møte.

Enda en afghaner som snakker perfekt norsk, tydeligvis ressurssterk og oppegående. Som sitter stuck på denne greske øya. Vi har truffet flere.

Hasib ble pågrepet av politiet en januardag ifjor mens han var på vei fra skolen sin hjemme i Bergen med sekken full av skolebøker. Raskt og effektivt fjernet fra et velfungerende liv med kjæreste og det meste på plass, bortsett fra egen familie. Han er en av de mange såkalte Oktoberbarna.

Hanne Hoff og familien hennes fra Gjøvik har utallige ganger vært frivillige hjelpearbeidere på Chios, og har opplevd på nært hold hvordan de unge afghanske guttene som har blitt kastet ut av Norge har det i Europa. 

Hannes Fortelling om Hasib:  (Teksten er godkjent av Hasib)

«Vi norske som jobber som frivillige hjelpearbeidere på Chios opplever på nært hold hvordan de unge afghanske guttene som har blitt kastet ut av Norge har det rundt i Europa.

Som i Hasib’s tilfelle. Han bodde i Kabul etter at han ble sendt ut av Norge. Der forteller han at han alltid var redd for at en bombe skulle gå av så han døde eller ble lemlestet. Han dro derfor hjem til landsbyen sin, hvor Taliban styrer den ene halvdelen av byen hvor hans mor bor. Han torde derfor ikke oppsøke henne mens han var hjemme i Afghanistan i frykt for selv å bli drept. At Taliban presset Hasib til å fortelle hvor faren og broren oppholdt seg var grunnen til at han flyktet 1.gang. Mens Hasib var i Norge ble faren hans drept av Taliban. Broren hans, som var i regjeringsstyrkene, flyktet til Iran.

Mens Hasib var i hjembyen etter utsendelsen, mottak han et brev fra en fra lokalbefolkningen. Brevet var fra Taliban og var blitt levert til den lokale  moskeen og ble bragt videre til ham. I brevet sto det at hvis han ikke tilsluttet seg Taliban ville han bli drept slik faren hans hadde blitt. Hasib kunne derfor ikke være i hjembyen lenger. Han dro tilbake til Kabul og bodde på gata før han flyktet til Tyrkia igjen, jobbet der til han hadde spart opp penger og flyktet så på nytt. Hans største ønske er å komme tilbake til Norge, hvor han var så godt i gang med det nye livet sitt.

(Bildet viser Hasib mens han lager mat til andre på Chios) 

Hva blir så fremtiden til Oktoberbarnet Hasib. Enn så lenge jobber han som frivillig hjelpearbeider på Chios, hvor han er en stor ressurs som tolk og med sin empatiske væremåte overfor alle mennesker, uavhengig av hvilke land eller kultur de kommer fra. For Hasib er de alle ett folk.

En frivillig norsk hjelpearbeider (jeg) er i kontakt med advokaten hans i Norge. Advokaten hans har søkt om at asylsaken hans  i Norge blir gjenopptatt og håper på et positivt svar.

Det er hjerterått å se hva norske myndigheter gjør mot disse unge afghanske guttene. Og i mangel på steder å være oppholder de seg langs Seinen i Paris, eller som Hasib, i en flyktningeleir på Chios.»

Det skriver altså Hanne Hoff. Takk!

Ett av mange tilfeldige møter

Åsa, Ellen og jeg - vi norske pensjonistene - møter altså Hasib en aprildag mens han jobber for den greske gruppa Feox på Chios. 

Og det er når han følger noen til HOPE at han plutselig dukker opp i våre liv med sitt strålende smil. Han er veldig opptatt av å være en god hjelper, så vi får ikke pratet ordentlig sammen.

Så gleden er stor når vi en kveld spiser middag på en fortausrestaurant nede på havna i Chios og han kommer gående forbi. Vi lytter hoderystende til historien hans. Nok en gang er det flaut å være norsk. Være en del av et samfunn styrt av politikere som behandler folk i nød på den måten. Vi som rømte til Sverige i titusenvis under andre verdenskrig, og innvandret til Amerika i hundretusenvis. Og er stolte av det.

Kabul er trygt? Hæ? Hvor mange bomber har gått av det siste året? Hvor mange mennesker er forfulgt eller drept? Hvor mange av de unge som har flyktet har tatt livet sitt fordi de ikke orker mer? Det kommer til å bli en mørk del av norsk historie i ettertid.

Den greske kveldslufta er mild. Havet er stille denne kvelden, månen gul og rund. Vi nyter litt vin og en pizza. Kommer det nye båter i natt? Jeg er på utrykningsvakt, og klarer ikke helt å koble ut tankene på at det kan komme en båt. Det er en stund siden sist. Kjentfolk sier det skyldes at tyrkerne har en militærøvelse.

Hasib følger med på mobilen sin. Han skal treffe noen kamerater, og må stikke. Kameratene er de som holder ham oppe.

Jeg spør om jeg kan skrive om ham på bloggen min og ta bilde. - Så klart! Flere norske aviser har skrevet om meg, forteller han. Men hva hjelper det?

Han kjenner også flere andre norske frivillige godt, blant annet Hanne Hoff og familien fra Gjøvik, som han som nevnt av Hanna arbeider sammen med hver gang de er på Chios. (19 ganger?)

- Hvordan klarer du å være så blid og hyggelig? Jeg skjønner ikke at du klarer, sier Åsa. (På bildet)

- Det er bare utenpå, svarer han.

Peker på hjertet sitt.

- Inni her er jeg bare trist og lei meg.

Klemmene vi utveksler blir litt ekstra langvarige.

Så forsvinner 19-åringen inn i folkemengden på fortauet igjen. På vei videre i livet. Men hvor?

Og vi sitter rådville, skamfulle og rasende igjen. I vår overflod og vår endeløse frihet. Med et steintungt hjerte.

(Steiner fra strendene på Chios, hvor både gummibåter og døde båtflyktninger  lander.)

Krigsbarna våre

Hun har et skremt blikk, den lille jenta fra et krigsherjet land. Vi har hentet henne og resten av familien i flyktningeleiren og gått med dem til huset vårt, HOPE. Vel framme  slenger hun leker rundt seg, banker løs på husker, dokker og lekehus. Skriker som en gal og tramper beina i bakken hvis hun ikke øyeblikkelig får det som hun vil.

Bortskjemt drittunge, er min første tanke. Men etterhvert forstår jeg. Hun har levd i  en krigssone, -  en opplevelse vi aldri skulle tillatt henne å få. Hva har hun og søsknene opplevd av traumer?

Jeg nærmer meg forsiktig, får kontakt og etterhvert blir hun med meg bort til bordet hvor vi lager perlekjeder og armbånd. Jeg får lov til å ta henne på fanget og merker at hun roer seg. Hun trives tydeligvis med det. Jeg roser henne, og får strålende smil tilbake. 

Men så plutselig stivner kroppen og hun skriker til. Noen går opp trappa ved siden av oss og det dundrer når de går på gulvet på loftet over oss.  Hver gang noen går opp eller ned trappa får hun panikk.  Vil hun noensinne slippe fri fra opplevelsene sine?

Det er veldig mange barn både på formiddags- og ettermiddagsskiftet denne mandagen. En familie fra Afghanistan har åtte barn, en annen familie fra Irak seks.  Det blir ganske heftig, for å si det mildt...

Det tar alltid litt tid å få samlet alle utenfor leiren før vi går til HOPE. Alle skal ha blitt skrevet opp på en liste på forhånd.Tolkene og medhjelperne våre snakker arabisk, farsi og dari. Uten deres hjelp hadde oppgaven med å få sjekket navnene og komme avgårde aldri gått. Politiet følger med fra sidelinja, vi må alltid ha vestene våre med CERST-emblemet og ID-kortet rundt halsen. Fotografering er forbudt. 

I bakken ned fra leiren sitter alltid dem vi kaller «the locals» - lokalbefolkningen i landsbyen tett ved, som protesterer mot leiren. De har sperret adkomsten til leiren når nye containere, som fungerer som boliger, skal bli kjørt fram. De har bedrevet hærverk på vogner og gjenstander som tilhører frivillige grupper.  Noen ganger roper de skjellsord og hytter med nevene når vi passerer med gjestene våre.  

Det virker ganske skremmende. Men vi serverer falske smil og hilser goddag.  

Formiddagsturen fra Vial til Hope består av mange barn. En av dem sitter på skulderen til faren sin. Ved siden av går kona, tynn, blek, sliten. Vi spør om hun vil kjøres, men hun insisterer på å gå. Etterhvert får jeg kommunisert med henne via en eritreer jeg kjenner fra før. 

Hun har vært syk lenge, vært hos doktor, men ikke blitt noe bedre. 20 år er hun, ikledd svart, fotsid kjole og skaut. Hun sover ikke om natta, verken her eller i millionbyen hun kommer fra i Syria. 

Hun tar armen jeg byr henne, hånda henger slapt ned. Fingrene er livløse. 

- De bombet hvert sekund, sier hun med et plaget ansikt. Vi fikk aldri fred.

I HOPE prater vår sveitsiske lege med henne, men kan lite gjøre.... Det er et komplisert tilfelle uten en enkel løsning.  

Men hun kvikner litt til etter å ha pratet med ham.  

Hver dag ser vi traumatiserte og skadede barn og voksne. En lang rekke av ofre fra disse håpløse konfliktene, som ingen ende tar.

Vi prøver å muntre dem opp, gir omsorg og støtte. De takker. Og takker.

På bildet er er gjengen med frivillige på vei til Vial på ettermiddagen. Foran i bilen: sveitsiske Dominique og spanske Martha. I baksetet norske Vera, irakiske Ali og tyske Karen.

Ettermiddagsskiftet fra Vial til HOPE består av store barnefamilier, og spesielt mange viltre gutter (se øverste bildet). Den beste strekningen er å gå en sti forbi både stinkende grisefjøs, kuer bundet til påler og et par hester. Ute på veien må barna pent finne seg i å gå i lang rekke mens de holder i et tau. Veien er smal, trafikken og farten  stor i begge retninger. En risiko både for barn og voksne.

Gutta vil som vanlig gå først, og er ikke så lette å holde styr på. Men så får jeg dem til å telle på engelsk. Dermed er marsjtakten gitt. Ungeflokken teller til over 100 på engelsk. Når de har gjort det et par ganger, ber jeg dem telle på arabisk. Artig, 

En annen av mange gode opplevelser denne dagen er en lokal mann som kommer kjørende i motsatt retning  når vi kommer i lang, lang rekke langs veien. I farta strekker han en eske ut av vinduet og rekker mot meg. En bombe? Det er min første tanke. Men til ellevill jubel fra ungeflokken viser esken seg å være full av deilige kaker! 

Det er heftig å  beskjeftige en gjeng med unger når vi ikke kan språket deres. Men mange er veldig flinke i engelsk, og hører på det vi ber dem om. Hvis vi sier det et par ganger. 

Belønninga etter en økt med ungene er hjertevarmende. Ei jente lager et perlekjede som hun legger rundt halsen min. En annen klipper hjerter, som hun sier betyr I love you, og overrekker med stolt smil. Andre griper hånda mi, gir meg kyss på kinnet. De er så takknemlige!

Det er min siste dag med ungene og foreldrene deres. I morgen drar jeg hjem

Når jeg skal si til en tenåringsjente at jeg  ønsker henne alt god, så bærer ikke stemmen helt.

Det blir for tøft.

»It takes a village to raise a child» sier et afrikansk ordspråk. Er vi klar for det? 

I evig angst for døtrene

Hun har en evig angst for jentene sine, den afghanske kvinnen.  Det er mange grådige blikk som følger de 10-12 år gamle jentene i flyktningeleiren. Alt kan skje. Og det skjer.  I likhet med storebroren sin er de to jentene høyreiste og vakre. De virker eldre enn de er.

 Kvinnesamling utenfor flyktningeleiren, (ansiktene er sladdet pga reglene i CESRT om ikke å identifisere mennesker på flukt)

Kvinnen har også med seg ei lita jente på fire år. Hun er aleine med de fire barna. Mannen er igjen i Afghanistan. Hun sier ikke hvorfor han ble igjen.  Og jeg spør heller ikke.

Våre veier krysses i dusj- og klesavdelingen i CERST sitt hus HOPE en formiddag denne uka. Jeg holder styr på hvem som skal ha hva av toalettartikler, leverer håndklær, føner hår. Kvinnen har en bekymret rynke mellom brynene, trekker stadig litt nervøst i skjerfet. Sønnen snakker godt engelsk, og oversetter det hun sier.  

Han starter alle setningene med «my mother says...» mens moren står ved siden av og nikker. Hun er så stolt av ham. Det stråler av henne. Som mor og bestemor er det lett å identifisere seg.Jeg er ganske sikker på at hun verken forstår eller snakker engelsk.

Men så tar jeg grundig feil. Nok engang. For det viser seg stadig at hvis man gir seg litt tid, er vennlig og har smil i øynene og rundt munnen, så slapper de fleste av. Og alt glir lettere. De kommer fra en møkkete, overbefolket leir hvor det er en kamp om det meste. Hvor de får et minimum av det de trenger.   

Hos oss blir det et nytt møte med en fremmed verden hvor flesteparten er nord- eller vest-europeere. Vil vi dem virkelig vel?

Ærlig talt så er jeg litt kje denne formiddagen, som vi sier i mitt distrikt. En stakkars kvinne i rullestol har kommet med tre jenter. Alle med hodelus. Det er ingen enkel jobb når langt, tykt hår skal behandles med lusemiddel.  

Tre tykke, vakre, mørkebrune  manker på rekke og rad. En av dem har store, hårløse, runde flekker flere steder i hodebunnen. Det går med et par flasker med lusemiddel til de tre. Gjør jeg det grundig nok?

Det har blitt mange runder med lusemiddel den siste uka. Noen ganger synes jeg det kravler litt i egen nakke. Men i den store sammenheng er lus bare en bagatell. Da vi var her forrige runde, lusebehandlet jeg eget hår før jeg dro hjem. Men det var nok mer egne tanker som klødde enn de ekle krapylene...

Ingen av barna til kvinnen fra Kabul har lus. Moren har helt andre og større bekymringer.

Etter at jentene er ferdigdusjet, vakkert flettet, med nye hårstrikker, og sønnen har forsvunnet inn i dusjen, så begynner vi å forstå hverandre bedre.  Hun slapper av. Øynene blir vennlige. Hun kan jo litt engelsk, og skjønner veldig mye. Vi er begge stolte mødre som forteller om barna våre. Vi vil det beste for dem! Hun forteller at hun begynte å lære engelsk hjemme i Kabul, men så kom barna på rekke og rad og skolen ble utsatt.

Jeg råder henne til å forsøke å lære seg mer engelsk. Språket er den viktigste døråpneren til et samfunn, mener jeg.  Øynene hennes flakker litt,  - Jeg klarer ikke å konsentrere meg i leiren, det er helt umulig,

Hun bekymrer seg. Med rette. Familien har klart den lange flukten fra Afghanistan, og også turen over havet uten at noen av dem mistet livet. Men hva nå?  

Nå bor hun og de fire barna sammen med tre andre, store familier i et lite telt, forklarer hun. Hun er så engstelig for at det skal skje noe med dem.

Eldstegutten får rollen som reservepappa, tolk og beskytter. Men hva kan en tolvåring stille opp med i en tøff flyktningehverdag?

En stadig større andel kvinner og barn har kommet over havet til Chios det siste året. Nærmere 40 prosent er barn. Og studier som Refugee Rights Data Project har gjennomført blant 300 kvinner og frivillige i ni leire i Hellas, viser at kvinnene opplever vold, voldtekt, seksuell trakassering, trafikking. Noen tvinges til prostitusjon. Nærmere halvparten av kvinnene føler seg utrygge i flyktningeleiren. Mange tør ikke gå på toalettet når det er mørkt. I leiren her på Chios fins det heller ingen egne toalett eller dusjer for kvinner. 

Det er denne tilværelsen politikerne i dag tilbyr kvinner og barn på flukt. Stengte grenser, et fornedrende liv i redsel og avmakt. Kan vi virkelig leve med det?

Vipps 93481332. Bankkonto 9801 55 90572. Direkte hjelp til flyktningene på Chios.

Unge og eldre rundt et leirbål

Det er rene ungdomskilden for oss pensjonistene fra Norge å være frivillig blant båtflyktningene på Chios. Bare den pensjonerte legen Dominique fra Sveits er eldre enn oss, ellers er det mest unge fra Sveits, Tyskland, England, Amerika, Irland, Spania, Libanon, Irak, Syria, Afghanistan, Frankrike, Hellas og Italia.

Tyske Paula (på bildet) og kjæresten er to av mange ivrige som står på natt og dag for fellesskapet. Å legge opp jeans til shorts for flyktningene er en av mange oppgaver de aldri sier nei til. 

Det blir et helt spesielt og inkluderende fellesskap, som smitter over på flyktningene når de kommer til Peoples House, HOPE.   Etter en stund føler de seg hjemme. Vi drikker te sammen, vi spiller musikk de liker, noen danser kanskje eller synger.  Vi leker med ungene deres, mens de får slappet av blant myke puter på gulvet. Nydusjete, med nye klær og toalettartikler i de blå plastposene. De som er nykommere i flyktningeleiren får en spesiell pose med diverse ting fra Leger uten grenser. De får to sett med klær og ekstra toalettartikler.  Det varmer hjertet å se de fornøyde smilene når de har fått en varm dusj (en sjeldenhet i flyktningeleiren), har iført seg rene, nye klær.

I disse korte øyeblikkene i våre liv møtes vi som likeverdige. De får varme seg en liten stakket stund ved leirbålet, som vi bygger sammen, før de de vender tilbake til den overbefolkede leiren. Etter mange  måneder med venting skal de kanskje videre ut i kalde Europa. Og vi vender tilbake til våre priveligerte liv, mens minnene om deres fortellinger langsomt blekner og vi faller tilbake til hverdagens trivialiteter og små bekymringer...

Jeg tror vi frivillige er de som får mest ut av dette samværet. Det gir livet en ny dimensjon og gjemmes i hjertet som en kjær skatt. 

Ingen dag på HOPE er lik. I dag slo jeg følge med en syrisk familie som vi hentet i flyktningeleiren og fulgte til stedet vårt. Den nestyngste i den store søskenflokken er femten år, en kjekk gutt som snakker godt engelsk. Han oversetter mine spørsmål for søsknene og faren. Når samtalen kommer inn på det tidligere hjemmet deres i Al-Hasakah blir de alle litt ivrige.  Hjemmet deres er bombet. Kanskje noe som er vist på norske fjernsynsskjermer eller nett...

Nå er det plutselig så nært for oss også. Det viser seg at Saddam, som gutten heter, er litt av en lærer. Han skriver navnene våre på arabisk, mens han forklarer hvordan hver enkelt bokstav ser ut. Vera ser ut som en vakker, liten tegning. 

Ungguttene som er med denne formiddagen er stort sett fra Afghanistan. Jeg lærer en av søstrene deres å lage armbånd av småstrikk, mens vi får en hyggelig prat, hun og jeg. Engelsken hennes er perfekt. Etter en kort stund er bordet vårt med perler, strikker og annet formingsmateriale fylt med ivrige jente- og guttehender.  Og jeg blir et armbånd rikere når lillesøsteren til Saddam knytter sammen  perler på ei snor.

Dominique og en gjeng gutter spiller Amerikaner.  Vi drikker te. Jeg lar en av gutta velge musikk fra mobilen min og så fylles lokalet med heftig, moderne, afghansk popmusikk.  Etter en del oppfordringer starter en av gutta å danse til taktfast klapping blant annet av en stolt mor. 

Det er godt å være menneske i denne lille boblen noen timer en dag i april 2018. 

Vil du bidra med penger direkte til båtflyktningene på Chios? Vipps 93481332 eller betal et beløp til Chios-konto 9801 55 90572

- You satisfy your heart!

Tolken Ali og jeg går sammen med en flokk mennesker langs veien fra flyktningeleiren Vial mot vårt Peoples House, HOPE,. To ganger daglig henter vi familier og går sammen med dem til huset vårt. Jeg bruker den 20 minutter lange gåturen til å bli kjent med en eritreer, som kommer med en kommentar jeg ikke kan glemme. 

- You satisfy your heart! (Du tilfredsstiller hjertet ditt)

Han sier det etter at vi blant annet har pratet om flukten deres, og hvorfor jeg og de andre frivillige er på Chios. Han synes nok det er litt merkelig at vi betaler reise og opphold selv. Og heller ikke får noen godtgjørelse.  Bare for å hjelpe de som kommer over havet. Det må være hjertene våre vi vil tilfredsstille, slår han fast. 

Selv er han veldig opptatt av at verden må få vite hvordan det oppleves å være flyktning. Mens kona og han venter på å komme i dusjen og få nye klær etter ankomsten til HOPE, setter han seg ved bordet og begynner å tegne. Først en sommerfugl, som fritt flyr opp i lufta. Så gjenskaper han den tre timer lange nattlige båtturen fra Tyrkia til Chios, som forgikk sammen med 60 andre mennesker for ei uke siden. Han kjenner meg igjen fra utdelingen vår av vann og mat da de ventet på bussen som skulle kjøre dem til Vial, sier han.

Jeg får se en video han tok opp under den nattlige reisa i en båt fylt til randen av mennesker. Minst dobbelt så mange som den er beregnet på.  Motoren har ikke mange hestekrefter, og med den tunge lasten tar den seks kilometer lange overfarten over tre timer. Få av dem har redningsvester, mange står i båten. Det er flere babyer med, mange barn.

- Men jeg hadde da lue, smiler han skjevt.  

Kvinnene ombord ser forskremte ut, flere av dem er gravide, noen av mennene smiler. Endelig skal de komme fram til målet sitt: Europa! Med så mange muligheter til et nytt liv! De ønsker seg utdanning, jobb, et sted å bo. Alt godt for flokken sin, slik vi alle gjør.  Og så havner de i flyktningeleiren Vial. La håpet leve, tenker jeg.

Den risikable båtturen over til Chios er bare en liten, liten del av fluktruten fra Eritrea. De fem kilometerne kostet hver av dem rundt 5000 kroner. Men prisen varierer. 

Målet er Athen, hvor han vil skaffe seg utdanning og så en god jobb, ha et godt liv med kona og barna de vil ha etterhvert. Når de endelig har nådd målet sitt, så vil han lage en bok med tegninger av alle de bildene han sliter med på netthinnen etter flukten. Skrive om livet som flyktning. Folk aner ikke hvordan det oppleves.

Flere av dem Ali og jeg har vandret sammen med fra Vial til HOPE i formiddag er gravide. Når jeg  plukker fram strikker og perler til å lage smykker med, er de er ikke seine om å komme til bordet og sette igang. En av dem er så rask med strikkene at hun lager armbånd til både Åsa, Ellen og meg før det er hennes og mannens tur til å gå i dusjen. 

Når hun kommer ut av kles- og dusjavdelingen, er hun rask med å fortsette produksjonen. Hun er ustoppelig, og lite lysten på å forlate HOPE å gå tilbake til Vial. Etter en klemme- og kysserunde med oss, vinker hun motvillig farvel. Men både hun og vi fikk en litt annen farge på  dagen, takket være Chios Eastern Shore Respons Team.

Takk til Toula som ikke klarte å la være å hjelpe da flyktningebølgen skyllet over Hellas i 2015 og startet grasrotbevegelsen som etterhvert har hatt flere tusen medhjelpere fra hele verden.

Denne greske kvinnen fra Chios med det store hjertet, som ikke klarte å la være å hjelpe. Nylig postet hun dette bildet på sin Facebook side: 

Vil du bidra direkte til flyktningene på Chios? Vipps 93481332 eller til konto 9801 55 90572 (Veras private Chios-konto) Vi handler det flyktningene trenger her på øya, også til glede for folk her.