Nr 633: Najib
Najib løper.
Opp fra flyktningeleiren i Moria, søppelet og stanken.
Oppover de bratte bakkene, gjennom olivenlundene og opp over høydene. Han ser det blå-grønne Middelhavet under seg. Noen få kilometer unna; Tyrkia, som han dro fra i gummibåten for noen måneder siden.
Den slanke, senete kroppen tilhører en langdistanseløper. Her er det ikke ett gram overflødig fett. En mor eller bestemor ville nok ha forsøkt å få litt fler kilo på den veltrente kroppen. Men Najib har ingen slektninger i leiren. Han er helt aleine, slik han var da han kom som mindreårig til Norge for noen år siden.
Sammen med han løper et par titalls unge menn fra Moria-leiren på Lesvos. Unge afghanere med lidenskap for løping og behov for å komme bort fra leiren. De løper nesten hver dag. Holder seg i form, får bearbeidet tanker og opplevelser. Løper for å hevde seg i konkurranser.
Gruppa deltar ofte på løp og hevder seg bra. Konkurransene foregår ofte på søndager, når han normalt skal delta i engelsk-undervisningen i regi av Dråpen i havet. Ett av flere undervisningsopplegg i engelsk og gresk som organisasjonen har i lokalene sine i den smale hovedgata i landsbyen Moria.
Sist lørdag sender Najib flere meldinger til meg. - Har du nummeret til Hanne? Jeg får ikke tak i henne.
Etter flere meldinger fram og tilbake forstår jeg at det er livsviktig for ham å gi beskjed til den norske engelsklæreren at han er forhindret på søndag fordi han skal delta i «a running competition». Forrige søndag var det også konkurranse. Timene med trening gir resultater: han ble nummer åtte.
Men han mister engelskundervisningen og det er ikke bra.
Grunnen til at jeg møtte Najib den første dagen jeg var feltarbeider for Dråpen i Moria heter Alise Lea. Via Dråpens interne Facebook-side for frivillige, som skal dra til Lesvos (det er en gruppe side for hver flyktningeleir) fikk jeg kontakt med Alise, som lurte på om noen kunne ta med læreboka «Ny i Norge» til Najib, som hun hadde blitt kjent med da hun selv var på Lesvos. (Et godkjent unntak fra regelen om at vi ikke skal forskjellsbehandle flyktningene.)
Den unge afghaneren smiler fra øre til øre når vi møtes utenfor senteret denne første mandagen i april. Jeg får en varm klem når jeg gir ham bøkene. Han takker på kav nordnorsk. Flere av afghanerne her nede snakker norsk med ulike dialekter. Det er like underlig og tankevekkende hver gang, så jeg må bare gjenta det. De har alle vært i landet vårt i flere år etter å ha kommet som mindreårige asylsøkende. Så blir de bokstavelig talt revet ut av den trygge hverdagen og nybygde nettverk, venner og kjente, skoler og jobber. Fordi de visstnok ikke lenger trenger vår beskyttelse. Mange av dem bor nok engang i flyktningeleire i Europa, eller under broer i Paris.
Da de ble kastet ut ble de fulgt av norsk politi med fly til Kabul, hvor myndighetene i landet vårt mener at det er trygt. Satt av med penger for noen dager i lomma.
Snart var de på flukt igjen. Noen ble drept av bomber før de kom så langt.
Jeg har hørt disse historiene så mange ganger. Og lurer på hvor de tar dette pågangsmotet fra. Til stadig å flykte, igjen og igjen fra dette livsfarlige området. Men har de noe valg?
Mange blir sittende igjen i flyktningeleirene. Gir opp håpet, blir depressive. Noen bruker rus som flukt, driver med selvskading, andre forsøker å ta livet sitt. Noen ganger lykkes de. Blir funnet hengende i trærne ved leirene når dagslyset kommer. Brutalt å høre om? Ja. Men det er deres virkelighet. Vi kniper igjen øynene.
Najib er fortsatt energisk og full av håp for framtida. I tillegg til å lære seg engelsk og å løpe, er han også med i fotballgruppa til Dråpen i Moria. Og kanskje mer, som jeg ikke vet om.
Da jeg så ham siste gang før jeg dro hjem tirsdag, pratet vi igjen om Norge. Han bekreftet at han ikke vil prøve å komme tilbake til landet, som ikke vil ha ham.
Men nå jobber han for å bli bedre i norsk.
Det er dette håpet. Håpet om en gang å få et godt nok liv i et land som ønsker dem velkommen. Håpet som holder dem i live.
Najib løper.
