Høydeskrekk? Det har neppe denne unge afghaneren som balanserer på en smal metallbjelke høyt oppunder taket i den gamle industrihallen, like ved Moria leir på Lesvos. Under ham er det betonggulv og ikke noe annet.
Unggutten hjelper til å henge opp heklede tepper, laget av frivillige over hele Europa. De skal gjøre flyktningebarnas lekeområde koseligere.
Men først går sjefen, Salam Aldeen, foran med et «godt» eksempel. Flere menn balanserer en lang stige oppå et bord, slik at den når opp til metallbjelken. Så støtter flere av dem stigen, slik at Salam kan klatre opp med teppene.
Giverne av teppene, og mange andre gaver, er Project Keep Dreaming fra Holland. To av mennene fra organisasjonen har vært på Salams Senter - Team Humanity - i flere dager.
Dråpen i havet bidrar med to-tre-fire frivillige hver kveld for å være med å gjøre senteret hyggelig for barna med mødre fra Moria leir, som ligger fem minutters gange unna. Det er en spesiell oppgave å være med å ta hånd om kanskje 300 barn i alle aldre.
Italienske Giulia (til venstre), norske Elise og norske Shafa (ikke på bildet) er klar for kveldens innsats. (Moria leir i bakgrunnen, Team Humanity-senteret til venstre.) Vi er etterhvert blitt vant til alle barna. De elsker oppmerksomhet, vil klemme, gjerne kysse, holde hender, snurres rundt. De kommer løpende mot oss når vi kommer, og vinker energisk når vi går. De hungrer etter å bli sett. Og vi forsøker å se hver enkelt av dem så godt det lar seg gjøre. Noen er lett gjenkjennelige, andre vanskelig å skille fra hverandre. De fleste har utseendet med seg og lett å bli sjarmerte av.
Regnet har bokstavelig talt bøttet ned de siste dagene. For oss som har et rom innendørs å gå til, spiller gjennombløte klær og sko liten rolle. Det er verre for dem som bor i leiren. Noen opplever at skoene går opp i liminga. Det er kanskje det minste problemet... En mor med flere barn på slep kommer gående i en sko med sålen hengende på sida. Hun får et par tøfler (!!) som noen har hatt liggende. Fint å ha i den stinkende søla i leiren.... Det er langt fra den greske drømmen om sol, varme og hvite strender.
Jeg blir stadig overrasket over hvor utrolig mange ulike, mindre frivillige hjelpeorganisasjoner som kommer for å hjelpe og støtte flyktningene så godt de kan. Bare ikveld er vi tre ulike organisasjoner i senteret i tillegg til Team Humanity. Den siste gruppa, som jeg ikke husker navnet på, aktiviserer ungene med dans og lek. Etterpå må alle barna sette seg på gulvet mens de blir filmet. Teppegiverne trenger mange glade barneansikter for å skaffe flere donasjoner til organisasjonen. Jeg kjenner på en bismak når jeg ser det. Men dessverre er det slik det best fungerer for å skaffe penger til det gode formålet. Ansikter og gripende enkeltskjebner åpner lommebøkene. Og hjelpen kommer fram. De små organisasjonene, som Dråpen i havet, har nesten ingen administrasjonskostnader. Nesten alle donasjoner blir brukt direkte til flyktningene.
Langs den ene veggen i hallen samler mange kvinner og ungjenter seg om en av de frivillige. En dame fra Østerrike har med seg garn i mange vakre farger, noen pappskiver og kunnskap om hvordan det går an å bruke disse enkle midlene til å lage fargerike bånd.
Og snart er vi mange igang. Det skaper et godt fellesskap. Språkkunnskaper er unødvendig når vi kan sitte side ved side, lære hverandre teknikken og stolt se hvordan vakre bånd vokser fram under pappskiva.
Den teknikken skal jeg bringe videre på håndarbeidskafeen for kvinner, som Dråpen har i landsbyen Moria i morgen formiddag! Slik folk har brakt kunnskap videre i evig tid.
«Det fins ingen de andre. Det er bare oss.»