Hun sitter der så konsentrert om plastperlene sine, den vesle jenta i Moria-leiren på Lesvos. Hun har plassert seg på en av sandsekkerne som skal holde kloakken under henne på plass når styrtregnet kommer, slik det ofte gjør nå i april. Skoene halvveis nedi kloakken.
Det stinker! Rundt omkring er det søppel overalt. Jeg motarbeider trangen til å begynne å rydde opp. Hun strekker en strikk med knute mot meg. Fikser ikke å få den opp selv.
Kan hun sitte der i kloakkrenna, så kan vel jeg.? Vi kjenner henne fra før. I likhet med de fleste andre ungene er hun kontaktsøkende og smilende.
Knuten blir løst opp, og som takk får jeg et strålende smil, et hjerte og to plastperler. Jeg vil ikke ta imot, men hun insisterer. Mange av barna i leiren er så gavmilde. De kommer med blomster, med klinkekuler og små sneglehus. Hjertesmeltende.
En liten gutt mister ei klinkekule i kloakken, tar den opp og tørker den på buksa. Jeg blir kvalm av kloakklukta, og Kjersti og jeg går videre.Litt lenger opp i veien leker andre smågutter med plastkorker fra vannflasker.
Kjersti Ebbing fra Oslo er ikke helt som vi andre frivillige, som er med Dråpen i Havet ved den beryktede Moria-leiren på Lesvos. For et par uker siden dro hun på egen hånd for å bli med i frivilligegruppa til lederen for Team Humanity, danske Salam Aldeen, som eneste europeiske utlending. I over ei uke har hun bodd og sovet på gulvet inne i lokalene i det populære aktivitetssenteret for kvinner og barn. Her har hun levd og arbeidet sammen med blant annet en afghansk mor og hennes fem voksne barn, som alle er frivillige ved senteret. Mannen og faren ble drept i Afghanistan. Av alle ting, har kvinnen klart å få med seg en fugl i bur på den lange flukten. Den lufter hun hver dag utenfor den store hallen. - Det er også barnet mitt, sier hun til dem som undrer seg.
Livet til mennesker på flukt byr på mange overraskelser og vi får et nytt innsyn i en verden få kjenner fra innsiden. Vi priveligerte med våre pass og frihet til å reise hvor vi vil, får bare glimt inn i den.
Kjersti og jeg er begge av det undersøkende slaget, og har foretatt et par ekskursjoner på egenhånd til leiren. Det vil si at vi stort sett har vi vært på utsiden. Det er forbudt å ta bilder inne i leiren. Bildene du ser her er på utsiden i det som populært kalles The Jungle eller Moria Olive Grove, fordi det er en oliventrelund her.
Mens de rundt 5000 flyktningene inne i leiren bor i en slags kontainere, isoboxs eller telt, så har det kommet en egen viltvoksende jungel utenfor gjerdene. Anslagsvis 200-300 mennesker bor her i de merkeligste lappverk av presenninger, plastsekker,stokker. Noen har brukt soveposer ved inngangen med glidelåsen som en slags dør.
På en solskinnsdag som denne i april, så kan det minne litt om fantasihyttene som barn lager av det materialet de får tak i og hvor katta koser seg i solskinnet.
Men når det sprutregner, søla legger seg som en tykk graut rundt teltene, vinden uler og temperaturen går ned mot null.... da er det et tøft og helsefarlig liv for både voksne og små barn i disse vaklevorne og glisne byggverkene.
En journalistkollega fra Afghanistan, som også er frivillig for Dråpen, bor i leiren. Han har blitt et viktig tidsvitne for det som skjer på innsiden. Dette er noe han postet på Facebook for noen måneder siden:
På vei litt lenger inn i Jungelen denne aprildagen, så skimter vi plutselig ei gruppe mennesker under oliventrærne, like ved et fargerikt, dekorert skur. Da vi nærmer oss, ser vi barn som sitter i gresset og maler på t-skjorter, godt hjulpet av flere voksne. »Refugees4refugees» står det på t-trøyene deres.
En amerikansk Dråpe, Yenni Yang, som har vært rundt i utrolig mange flyktningeleire i verden, sier at hun har inntrykk av at det er veldig mange nordmenn som er frivillige hjelpearbeidere overalt.
Og jammen! Den første vi hilser på viser seg å være norsk, og er en kvinne som Kjersti kjenner til, Nina Skagen. Verden er liten!
Men snart skal vi ta imot hundrevis av barn og kvinner til en hygge- og aktivitetskveld på senteret til Team Humanity ti minutters ganger unna. Kvelden der avsluttes med utdeling av varmmat fra den baskiske frivilligegruppe Zaporeak Kitchen. Kvinnene står i en kjempelang kø en time før utdelinga begynner.
Vi rekker vi en rask kaffe før vi drar igang. Den tar vi i denne bua,, kalt Kantina, utenfor leiren.
Kioskeieren tar vann fra ei flaske, fyller det i en kjele og varmer det på en primus. Litt kaffepulver i pappkruset. Og vips! Kaffe til 15 kroner kruset. Smakte utmerket!
På bussen hjem, etter noen heftige timer på aktivitetssenteret, til rommet mitt i Mytilíni, ganske «tøggen i kanta», så kjenner jeg på plasthjertet, perlene og sneglehusene jeg har i lomma. Gaver fra små venner.
Og tenker litt på et dikt av Hans Børli:
Du lever
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
