Ærlig talt kan det virke ganske voldsomt når 30-40 afghanske menn kommer løpende opp trappa og i løpet av sekunder fyller alle sitteplasser og hele gulvet i de små rommene i kafeen vår. Noen av dem har ventet lenge i kø utenfor kafeen og systua til Dråpen i havet i landsbyen Moria.
Jeg har aldri hatt problemer å snakke med mine medmennsker fra leiren enkeltvis eller i små grupper. Det er alltid hyggelig. Men så mange på en gang?
Lenge før de første tekoppene - med mye sukker - er servert brummer det energisk fra symaskinrommet. Fire-fem symaskiner, kjøpt inn ved hjelp av donasjoner, får kjørt seg. Så mange ønsker å sy at Moses - en frivillig fra leiren - må dele ut lapper etter et eget køsystem.
De afghanske gutta er virkelig racere ved symaskinene. De legger opp bukser, syr dem inn, gjør t-trøyer smalere og setter ermer inn i skjortene. Når de er ferdige med det, skal alt dampes og presses. Dessverre knakk strykebrettet sammen her om dagen, men Joachim (en av de frivillige) og jeg stablet det opp ved hjelp av et lite bord og en pappeske.ingen optimal løsning, men vi lærer oss å være kreative med små midler. Kanskje donerer noen penger til et nytt?
I den vesle stua hvor vi serverer te, kaffe og kjeks er gutta raskt igang med kortspill. Spillet foregår både på gulv og bord. Musikk settes på. Vinduene må raskt åpnes for utlufting. Her lukter det litt av hvert av mannfolk som ikke har mulighet til å ta en daglig runde på noe bad. Det er knapt varmt vann i leiren.
I løpet av en kveld kan 60 menn være innom, men vi har en grense for hvor mange som kan være der samtidig.
Farid - også en frivillig fra leiren og en journalistkollega - kommer bort til meg den første kvelden jeg har min tørn på kafeen. ~ Hvorfor står du her bak disken, sier han. - Gå og prat med dem! De ønsker kontakt. De ønsker å praktisere engelsk. De er nysgjerrige på deg og landet du kommer fra! Jeg tar oppvasken. (Vi må hele tida vaske opp fordi det ikke er kopper nok til 60 mann)
Ok. Jeg ser ut over «havet» av brune øyne, griper tekoppen og blokka mi og setter meg på en ledig plass i en sofa. Og blir møtt med smil og glede.
Etter mange kvelder med gutta på kafeen (den er også åpen for kvinner på kveldstid, men få kommer), så har jeg fått fortalt mye om Norge og hvordan vi har det der. Men ikke minst har jeg hørt historier som jeg aldri vil glemme. Noen ganger må jeg skjerpe meg kraftig for ikke å få tårer i øynene.
Her er det ingeniører, skreddere, journalister, studenter som alle har rømt fra forfølgelse og bombetrusler i hjemlandet. En av dem har fortsatt hånda bandasjert etter å ha blitt rammet av en selvmordsbomber i Kabul. Norge synes det er trygg å sende folk tilbake dit...
Og det er så mange mindreårige gutter. 15-, 16- og 17-åringer som både har gått på skole og jobbet i fritida for å forsørge foreldrene sine i hjemlandet. De bor i en egen avdeling i Moria-leiren, hvor Dråpen i havet har et spesielt tilbud til ei gruppe flere ganger i uka.
Blokka mi med noen få ord og uttrykk på farsi gir alltid en fin åpning på en samtale. De fleste synes jo det er gøy når noen forsøker seg på morsmålet deres, og får seg en god latter. Men det viser jo at man anstrenger seg litt for å bli kjent med dem.
Og når den gamle dama fra Norge blir invitert til å delta i dansen ute på gulvet, etter at kortspillerne er ferdig, så tør hun jammen det. TIl stor fornøyelse for gjengen.
Mange forteller at de har lyst til å dra til Norge bare de får papirene sine i orden. Erfaringsvis kan det ta måneder og år. Hva jeg tror om det? Norge må jo være et fint land?
Skal jeg la dem beholde drømmen? Eller si sannheten til disse gutta, som ganske sikkert hadde blitt en ressurs for landet vårt?
Jeg rister oftest på hodet. - De styrende politikerne i Norge ønsker å gjøre det de kan for å stenge grensene for dem. Og har de kommet seg inn, blir de raskt kastet ut. Etter mine runder på Chios og Lesvos har jeg møtt så mange afghanere som snakker klingende bergensk eller nordlending. Vi kaster dem ut i tidlig morgentimer på vei til skole eller jobb.
Vi som selv har måttet flykte i titusenvis under siste verdenskrig og tok det som en selvfølge at vi ble godt mottatt i nabolandet. Flaut. Flaut. Flaut å være norsk.