Maling og tegning, dans, sport og andre uttrykksformer gir mennesker på flukt mulighet til å uttrykke seg uavhengig av språkproblemer og grenser. Her på Lesvos fins det flere tilbud for beboerne i Moria-leiren blant annet til å male og tegne. Nylig startet Dråpen i havet en egen malegruppe, som har blitt veldig populær.
Bildene ovenfor er malt av beboerne i Moria-leiren og utstilt i atelieret til The Hope Project, som ble startet av det amerikanske ekteparet Eric og Philippa Kempson. Utgangspunktet for prosjektet var at ekteparet begynte å hjelpe titusenvis av flyktninger som strandet utenfor hjemmet deres på den greske øya i 2015.
Nedenfor ser du åtte år gamle Maten og pappa Nazer Razul fra Afghanistan, som også bor i leiren. De stortrives blant et titalls andre flyktninger.
Afhanske AliReza er leder av atelieret, hvor kunsten kan kjøpes direkte, eller via en nettside. At Ali har spesielle evner blir vel tydeliggjort gjennom tegningene han viser fram?
Sjelden har jeg sett noen som var så fornøyd og stolt over tegningen sin som en kvinne som nettopp hadde hatt sin første time i «painting class» til Dråpen i havet. Hva det betyr for henne å bli bedre i å uttrykke seg kunstnerisk? Smilet fortalte sitt. Men ingen kan vel helt ut forstå hva slags personlig terapi det ligger i disse timene.
Små og store får være med på maletimene. Flere av de frivillige er med i gruppa, hvor det hersker en lun og hyggelig stemning.
For en senior-frivillig fra Norge er det helt utrolig å se hva de tre unge og energiske koordinatorene Angelica, Christos og Babak får til ved hjelp av alle de korttidsfrivillige som hele tida kommer og reiser. Det siste er et eget tilbud til mindreårige inne i Moria Camp. Noen av dem er så redde at de ikke tør å forlate rommet de bor på. Og slett ikke bevege seg inn til Dråpens senter i Moria landsby, et kvarters gange fra leiren. Fire Dråper kommer nå inn i leiren flere ganger i uka.
For ikke lenge siden ble det også startet ei kjempepopulær sjakkgruppe og det er fotballtrening. I tillegg til all undervisningen i engelsk og gresk, kafeer med håndarbeid for både kvinner og menn, og selvfølgelig Team Humanitys tilbud til barn og kvinner rett ved leiren.
Selv om mange av flyktningene griper muligheten til å skaffe seg utdanning og adspredelse fra livet i leiren, så er det en tanke som ikke helt slipper taket i meg. Hva med alle dem vi aldri ser, som knapt har ressurser eller tiltak til å komme seg ut av leiren? De som kanskje trenger det mest?
Det er rundt 5000 mennesker i leiren....Vi ser en brøkdel av dem.
Men man får trøste seg med Mor Theresas ord: Hvis du ikke kan hjelpe alle, så hjelp bare en.
Vi vet at vi gjør en forskjell.
