Det er disse barneøynene som sitter sterkest igjen i minnet etter en lang og begivenhetsrik, første dag i arbeid for Dråpen i havet på øya Lesbos. I et par timer i kveld har jeg sittet med fingermaling og forsøkt å lage pusekatter, tigre, og batman av utallige små barneansikter.
Noen hundre meter unna ser jeg leiren Moria, hvor de bor og lever sammen med en eller to foreldre. De sitter i en menneskelig felle etter å ha overlevd flukten fra uholdbare forhold i hjemlandet. Europa vil ikke ha dem. De lever et liv uten å vite hva neste dag eller framtida vil bringe.
Leiren er overbefolket og forholdene er umenneskelige. Nærmere 5000 mennesker bor nå i containere og telt. Hovedtyngden er afghanere. Over 40 prosent av dem er barn...
Dråpen i havet har bare ni frivillige i arbeid her på øya, og det er nok å henge fingrene i på Drop Center, som ligger midt i den lille, gamle landsbyen Moria. Leiren ligger 15 minutters gange derfra. Mer om senteret til Dråpen seinere.
Dråpene bidrar også med mye ressurser til andre frivillige grupper, som den danske Team Humanity, med Salam Aldeen som foregangsfigur.
Team Humanity, som i 2015 startet med å ta imot flyktningebåtene som kom, har etterhvert skapt et senter rett ved leiren. Det heter Hope and Peace Centre.
Flyktningeleiren skimtes i bakgrunnen, like ved det danske senteret.
I ettermiddag var over 300 barn, kvinner og menn samlet på senteret. Barna og kvinnene er absolutt i flertall. Kvinnene har sitt eget, store lokale hvor de sitter på gulvet med en tekopp, skravler og ser på en uskarp film på en stor skjerm på veggen. Innimellom runger latteren. Barn ammes, vugges. Dette er en kvinneverden. Dette er deres sårt tiltrengte frikvarter fra det brutale livet i leiren med seksuell trakassering, voldtekter. Og en kamp for barnas kår.
Og de barna... de fleste er så små. Hva skal det bli til med deres liv? Uten skolegang, uten nødvendig trygghet, mat og klær? Hvordan klarer de å overleve i tynne telt og containere på denne forblåste øya?
Bildet er hentet fra AlJazeeras reportasje fra innsiden av Moria leir i vinter.
Det er mange frivillige fra flyktningeleiren som er medhjelpere på senteret. På den måten får de også meningsfulle dager. Musikk settes på. Sola skinner denne første aprildagen. De afghanske, unge jentene leder an i dansen på den åpne plassen. Barna følger etter. Noen selvbevisste og rytmiske, andre litt nølende. Norske Sigrun, amerikanske Yenni og jeg er litt stivere i skrottene. Ungene og kvinnene ler litt av oss, men det er god underholdning. Og bra trim for oss.
Så er det tid for ansiktsmaling. Ungene stiller i lange køer foran hver av oss som sitter med slitne malerskrin og liten kompetanse på å omskape barna til Batman, pusekatter og tigre.
En etter en setter de seg på stolen foran meg. Noen med åpne, tillitsfulle øyne. Andre mer nølende, lett avvisende. Andre tør ikke å se på meg. Noen har huden full av skorper, av arr etter meslinger eller noe annet. Tørr, skrukkete hud.
Men de tror vi kan dette og er fornøyd med skakke streker og merkelige farger. Øyne lyser opp, noen knurrer litt som tigre. Vi ler sammen. Det er øyeblikk som er gull verdt og som sitter tilbake på netthinnen etter en lang dag i en ny og helt annerledes verden enn den jeg er vant til.