Tolken Ali og jeg går sammen med en flokk mennesker langs veien fra flyktningeleiren Vial mot vårt Peoples House, HOPE,. To ganger daglig henter vi familier og går sammen med dem til huset vårt. Jeg bruker den 20 minutter lange gåturen til å bli kjent med en eritreer, som kommer med en kommentar jeg ikke kan glemme.
- You satisfy your heart! (Du tilfredsstiller hjertet ditt)
Han sier det etter at vi blant annet har pratet om flukten deres, og hvorfor jeg og de andre frivillige er på Chios. Han synes nok det er litt merkelig at vi betaler reise og opphold selv. Og heller ikke får noen godtgjørelse. Bare for å hjelpe de som kommer over havet. Det må være hjertene våre vi vil tilfredsstille, slår han fast.
Selv er han veldig opptatt av at verden må få vite hvordan det oppleves å være flyktning. Mens kona og han venter på å komme i dusjen og få nye klær etter ankomsten til HOPE, setter han seg ved bordet og begynner å tegne. Først en sommerfugl, som fritt flyr opp i lufta. Så gjenskaper han den tre timer lange nattlige båtturen fra Tyrkia til Chios, som forgikk sammen med 60 andre mennesker for ei uke siden. Han kjenner meg igjen fra utdelingen vår av vann og mat da de ventet på bussen som skulle kjøre dem til Vial, sier han.
Jeg får se en video han tok opp under den nattlige reisa i en båt fylt til randen av mennesker. Minst dobbelt så mange som den er beregnet på. Motoren har ikke mange hestekrefter, og med den tunge lasten tar den seks kilometer lange overfarten over tre timer. Få av dem har redningsvester, mange står i båten. Det er flere babyer med, mange barn.
- Men jeg hadde da lue, smiler han skjevt.
Kvinnene ombord ser forskremte ut, flere av dem er gravide, noen av mennene smiler. Endelig skal de komme fram til målet sitt: Europa! Med så mange muligheter til et nytt liv! De ønsker seg utdanning, jobb, et sted å bo. Alt godt for flokken sin, slik vi alle gjør. Og så havner de i flyktningeleiren Vial. La håpet leve, tenker jeg.
Den risikable båtturen over til Chios er bare en liten, liten del av fluktruten fra Eritrea. De fem kilometerne kostet hver av dem rundt 5000 kroner. Men prisen varierer.
Målet er Athen, hvor han vil skaffe seg utdanning og så en god jobb, ha et godt liv med kona og barna de vil ha etterhvert. Når de endelig har nådd målet sitt, så vil han lage en bok med tegninger av alle de bildene han sliter med på netthinnen etter flukten. Skrive om livet som flyktning. Folk aner ikke hvordan det oppleves.
Flere av dem Ali og jeg har vandret sammen med fra Vial til HOPE i formiddag er gravide. Når jeg plukker fram strikker og perler til å lage smykker med, er de er ikke seine om å komme til bordet og sette igang. En av dem er så rask med strikkene at hun lager armbånd til både Åsa, Ellen og meg før det er hennes og mannens tur til å gå i dusjen.
Når hun kommer ut av kles- og dusjavdelingen, er hun rask med å fortsette produksjonen. Hun er ustoppelig, og lite lysten på å forlate HOPE å gå tilbake til Vial. Etter en klemme- og kysserunde med oss, vinker hun motvillig farvel. Men både hun og vi fikk en litt annen farge på dagen, takket være Chios Eastern Shore Respons Team.
Takk til Toula som ikke klarte å la være å hjelpe da flyktningebølgen skyllet over Hellas i 2015 og startet grasrotbevegelsen som etterhvert har hatt flere tusen medhjelpere fra hele verden.
Denne greske kvinnen fra Chios med det store hjertet, som ikke klarte å la være å hjelpe. Nylig postet hun dette bildet på sin Facebook side:
Vil du bidra direkte til flyktningene på Chios? Vipps 93481332 eller til konto 9801 55 90572 (Veras private Chios-konto) Vi handler det flyktningene trenger her på øya, også til glede for folk her.