Du får livet ditt i et nytt perspektiv når du daglig møter mennesker med så dramatiske skjebner som flyktningene her på Lesvos og i andre leire. Hver av dem er verdt ei bok. Og selv om man forsøker å beskytte både seg selv og dem med å ikke bli for personlig involvert, så blir menneskene og historiene deres med deg. Og tanken er alltid der; tenk om disse menneskene hadde fått lov til å komme til et fredelig land, gjøre nytte for seg og bygge opp et nytt liv? Det er så mye ressurser, så mye vilje til å bidra! De vil så gjerne. Men Europa stenger grensene for de fleste av dem.
En av dem er afghanske Madina, som var nødt til å flykte fra familien sin og jusstudiene i Kabul. Hun gikk til fots en del av reisen fra hjemlandet. Hun satt livredd i en gummibåt sammen med andre flyktninger over havet fra Tyrkia til Lesvos. Kom seg i land med å vasse i iskaldt vann til under armene en natt i februar. Overnattet i en politibil om natta før de ble kjørt til Moria leir.
Hun snakker flytende engelsk, er en intelligent og ressurssterk kvinne som drømmer om å fortsette studiene i et annet land. Drivkraften hennes er å hjelpe andre mennesker og støtte familien hjemme økonomisk.
Dråpen i havet har en kafé i huset vi leier i landsbyen Moria. Her får kvinnene fra leiren komme noen timer om formiddagen sammen med barna sine. De syr og reparerer tøy på de fire symaskinen som er i et rom i kafeen. Maskinene brummer uten stans i de timene kafeen er åpen. Noen hekler de mest fantastiske ting, andre lakker negler, drikker te og danser.
Vi er tre Dråper som har vært sammen på kafen om formiddagen de siste dagene. Norske Sigrun, som er jordmor og sykepleier, og amerikanske Yenni Yang. Yenni har selv vært flyktning fra Indonesia til USA. Hun reiser rundt og er frivillige i mange ulike hjelpeorganisasjoner for seinere å anbefale dem for selskapet Global Impact, som skaffer fond for å hjelpe mennesker i en kritisk situasjon.
Yenni finner med en gang tonen med Madina, og vi sitter alle med tårer i øynene når hun forteller om hvordan hun opplevde å være ung, kvinnelig student i Kabul. Om hvordan hun flere ganger nesten ble voldtatt i gatene, hvordan mennene befølte henne på bussen. En skrekkens historie også for en tøff kvinne som henne, som også har politifaglig bakgrunn.
Nå er Madina en ressursperson på flere måter både for de andre i leiren og for oss andre frivillige. Men det er vanskelig og farlig å være alene kvinne i leiren. Hun har sine tunge dager, hvor alt bare er håpløst. Hun vet ingenting om framtida, selv om hun vil så mye...
Hvordan kan vi behandle henne og andre i samme situasjon slik vi gjør? Jeg skammer meg.
Men Madina danser og ler også. På kvinnekafeen er det mye latter og moro. Vi serverer og drikker te og spiser kjeks. Ser på hverandres håndarbeid. Språket kan være problematisk, men mye kan sies med øyne og hender.
Når jeg oppdager at to av de unge kvinnene er gravide, så benytter jordmor Sigrun muligheten til en liten prat med dem. Sigrun kan dette. Hun har praktisert som jordmor i mange land etterhvert, vet når hun skal være tilbakeholden og når hun skal være litt streng. Det er ikke enkelt å være gravid i en slik situasjon som disse kvinnene er i. Men de må lære seg å være tøffe. Tåle. Lide. Kjempe, Hvis de ikke lar seg knekke av all motstanden de nå møter, vil de klare det meste.
Og er det noe vi frivillige har lært oss, så er det å minne dem om dette. At de er verdifulle mennesker som aldri må gi opp kampen for det livet de ønsker seg. Aldri.
(Ps: For ordens skyld. Har skriftlig tillatelse til å bruke bildene av de som er avbildet. Det er viktig i denne «bransjen».)