Hun har en evig angst for jentene sine, den afghanske kvinnen. Det er mange grådige blikk som følger de 10-12 år gamle jentene i flyktningeleiren. Alt kan skje. Og det skjer. I likhet med storebroren sin er de to jentene høyreiste og vakre. De virker eldre enn de er.
Kvinnesamling utenfor flyktningeleiren, (ansiktene er sladdet pga reglene i CESRT om ikke å identifisere mennesker på flukt)
Kvinnen har også med seg ei lita jente på fire år. Hun er aleine med de fire barna. Mannen er igjen i Afghanistan. Hun sier ikke hvorfor han ble igjen. Og jeg spør heller ikke.
Våre veier krysses i dusj- og klesavdelingen i CERST sitt hus HOPE en formiddag denne uka. Jeg holder styr på hvem som skal ha hva av toalettartikler, leverer håndklær, føner hår. Kvinnen har en bekymret rynke mellom brynene, trekker stadig litt nervøst i skjerfet. Sønnen snakker godt engelsk, og oversetter det hun sier.
Han starter alle setningene med «my mother says...» mens moren står ved siden av og nikker. Hun er så stolt av ham. Det stråler av henne. Som mor og bestemor er det lett å identifisere seg.Jeg er ganske sikker på at hun verken forstår eller snakker engelsk.
Men så tar jeg grundig feil. Nok engang. For det viser seg stadig at hvis man gir seg litt tid, er vennlig og har smil i øynene og rundt munnen, så slapper de fleste av. Og alt glir lettere. De kommer fra en møkkete, overbefolket leir hvor det er en kamp om det meste. Hvor de får et minimum av det de trenger.
Hos oss blir det et nytt møte med en fremmed verden hvor flesteparten er nord- eller vest-europeere. Vil vi dem virkelig vel?
Ærlig talt så er jeg litt kje denne formiddagen, som vi sier i mitt distrikt. En stakkars kvinne i rullestol har kommet med tre jenter. Alle med hodelus. Det er ingen enkel jobb når langt, tykt hår skal behandles med lusemiddel.
Tre tykke, vakre, mørkebrune manker på rekke og rad. En av dem har store, hårløse, runde flekker flere steder i hodebunnen. Det går med et par flasker med lusemiddel til de tre. Gjør jeg det grundig nok?
Det har blitt mange runder med lusemiddel den siste uka. Noen ganger synes jeg det kravler litt i egen nakke. Men i den store sammenheng er lus bare en bagatell. Da vi var her forrige runde, lusebehandlet jeg eget hår før jeg dro hjem. Men det var nok mer egne tanker som klødde enn de ekle krapylene...
Ingen av barna til kvinnen fra Kabul har lus. Moren har helt andre og større bekymringer.
Etter at jentene er ferdigdusjet, vakkert flettet, med nye hårstrikker, og sønnen har forsvunnet inn i dusjen, så begynner vi å forstå hverandre bedre. Hun slapper av. Øynene blir vennlige. Hun kan jo litt engelsk, og skjønner veldig mye. Vi er begge stolte mødre som forteller om barna våre. Vi vil det beste for dem! Hun forteller at hun begynte å lære engelsk hjemme i Kabul, men så kom barna på rekke og rad og skolen ble utsatt.
Jeg råder henne til å forsøke å lære seg mer engelsk. Språket er den viktigste døråpneren til et samfunn, mener jeg. Øynene hennes flakker litt, - Jeg klarer ikke å konsentrere meg i leiren, det er helt umulig,
Hun bekymrer seg. Med rette. Familien har klart den lange flukten fra Afghanistan, og også turen over havet uten at noen av dem mistet livet. Men hva nå?
Nå bor hun og de fire barna sammen med tre andre, store familier i et lite telt, forklarer hun. Hun er så engstelig for at det skal skje noe med dem.
Eldstegutten får rollen som reservepappa, tolk og beskytter. Men hva kan en tolvåring stille opp med i en tøff flyktningehverdag?
En stadig større andel kvinner og barn har kommet over havet til Chios det siste året. Nærmere 40 prosent er barn. Og studier som Refugee Rights Data Project har gjennomført blant 300 kvinner og frivillige i ni leire i Hellas, viser at kvinnene opplever vold, voldtekt, seksuell trakassering, trafikking. Noen tvinges til prostitusjon. Nærmere halvparten av kvinnene føler seg utrygge i flyktningeleiren. Mange tør ikke gå på toalettet når det er mørkt. I leiren her på Chios fins det heller ingen egne toalett eller dusjer for kvinner.
Det er denne tilværelsen politikerne i dag tilbyr kvinner og barn på flukt. Stengte grenser, et fornedrende liv i redsel og avmakt. Kan vi virkelig leve med det?
Vipps 93481332. Bankkonto 9801 55 90572. Direkte hjelp til flyktningene på Chios.