- Hallaien! lyder det på kav bergensk en formiddag i CESRTs hus HOPE på Chios.
Hasib Hotak, 19 år fra Bergen og Afghanistan kommer smilende inn i livene våre på en liten visitt.
Det blir ett av mange møter med enkeltmennesker på flukt. Alle disse skjebnene. Menn, kvinner og barn som ufrivillig har strandet på ei gresk øy. Og ikke kommer et skritt videre. Vel hjemme i trygge Norge i mitt gode liv dukker de opp igjen, en etter en. En lang rekke.
De har sine historier, sine skjebner som alle mennesker har. Og ulike veier fram til den fellesbetegnelsen eller stempelet de har fått: Flyktninger. Det virker som om det skal vare livet ut.
- Hallaien! Gjentar den unge mannen med de nøttebrune øynene og det hvite smilet. Og vi damene fra Molde og Kongsvinger tror ikke våre egne ører. Bergensk? Her?
Han er jo norsk, tenker jeg, mens vi får hver vår klem. Han ER jo bergenser. Ingen tvil om at han også synes det er et hyggelig møte.
Enda en afghaner som snakker perfekt norsk, tydeligvis ressurssterk og oppegående. Som sitter stuck på denne greske øya. Vi har truffet flere.
Hasib ble pågrepet av politiet en januardag ifjor mens han var på vei fra skolen sin hjemme i Bergen med sekken full av skolebøker. Raskt og effektivt fjernet fra et velfungerende liv med kjæreste og det meste på plass, bortsett fra egen familie. Han er en av de mange såkalte Oktoberbarna.
Hanne Hoff og familien hennes fra Gjøvik har utallige ganger vært frivillige hjelpearbeidere på Chios, og har opplevd på nært hold hvordan de unge afghanske guttene som har blitt kastet ut av Norge har det i Europa.
Hannes Fortelling om Hasib: (Teksten er godkjent av Hasib)
«Vi norske som jobber som frivillige hjelpearbeidere på Chios opplever på nært hold hvordan de unge afghanske guttene som har blitt kastet ut av Norge har det rundt i Europa.
Som i Hasib’s tilfelle. Han bodde i Kabul etter at han ble sendt ut av Norge. Der forteller han at han alltid var redd for at en bombe skulle gå av så han døde eller ble lemlestet. Han dro derfor hjem til landsbyen sin, hvor Taliban styrer den ene halvdelen av byen hvor hans mor bor. Han torde derfor ikke oppsøke henne mens han var hjemme i Afghanistan i frykt for selv å bli drept. At Taliban presset Hasib til å fortelle hvor faren og broren oppholdt seg var grunnen til at han flyktet 1.gang. Mens Hasib var i Norge ble faren hans drept av Taliban. Broren hans, som var i regjeringsstyrkene, flyktet til Iran.
Mens Hasib var i hjembyen etter utsendelsen, mottak han et brev fra en fra lokalbefolkningen. Brevet var fra Taliban og var blitt levert til den lokale moskeen og ble bragt videre til ham. I brevet sto det at hvis han ikke tilsluttet seg Taliban ville han bli drept slik faren hans hadde blitt. Hasib kunne derfor ikke være i hjembyen lenger. Han dro tilbake til Kabul og bodde på gata før han flyktet til Tyrkia igjen, jobbet der til han hadde spart opp penger og flyktet så på nytt. Hans største ønske er å komme tilbake til Norge, hvor han var så godt i gang med det nye livet sitt.
(Bildet viser Hasib mens han lager mat til andre på Chios)
Hva blir så fremtiden til Oktoberbarnet Hasib. Enn så lenge jobber han som frivillig hjelpearbeider på Chios, hvor han er en stor ressurs som tolk og med sin empatiske væremåte overfor alle mennesker, uavhengig av hvilke land eller kultur de kommer fra. For Hasib er de alle ett folk.
En frivillig norsk hjelpearbeider (jeg) er i kontakt med advokaten hans i Norge. Advokaten hans har søkt om at asylsaken hans i Norge blir gjenopptatt og håper på et positivt svar.
Det er hjerterått å se hva norske myndigheter gjør mot disse unge afghanske guttene. Og i mangel på steder å være oppholder de seg langs Seinen i Paris, eller som Hasib, i en flyktningeleir på Chios.»
Det skriver altså Hanne Hoff. Takk!
Ett av mange tilfeldige møter
Åsa, Ellen og jeg - vi norske pensjonistene - møter altså Hasib en aprildag mens han jobber for den greske gruppa Feox på Chios.
Og det er når han følger noen til HOPE at han plutselig dukker opp i våre liv med sitt strålende smil. Han er veldig opptatt av å være en god hjelper, så vi får ikke pratet ordentlig sammen.
Så gleden er stor når vi en kveld spiser middag på en fortausrestaurant nede på havna i Chios og han kommer gående forbi. Vi lytter hoderystende til historien hans. Nok en gang er det flaut å være norsk. Være en del av et samfunn styrt av politikere som behandler folk i nød på den måten. Vi som rømte til Sverige i titusenvis under andre verdenskrig, og innvandret til Amerika i hundretusenvis. Og er stolte av det.
Kabul er trygt? Hæ? Hvor mange bomber har gått av det siste året? Hvor mange mennesker er forfulgt eller drept? Hvor mange av de unge som har flyktet har tatt livet sitt fordi de ikke orker mer? Det kommer til å bli en mørk del av norsk historie i ettertid.
Den greske kveldslufta er mild. Havet er stille denne kvelden, månen gul og rund. Vi nyter litt vin og en pizza. Kommer det nye båter i natt? Jeg er på utrykningsvakt, og klarer ikke helt å koble ut tankene på at det kan komme en båt. Det er en stund siden sist. Kjentfolk sier det skyldes at tyrkerne har en militærøvelse.
Hasib følger med på mobilen sin. Han skal treffe noen kamerater, og må stikke. Kameratene er de som holder ham oppe.
Jeg spør om jeg kan skrive om ham på bloggen min og ta bilde. - Så klart! Flere norske aviser har skrevet om meg, forteller han. Men hva hjelper det?
Han kjenner også flere andre norske frivillige godt, blant annet Hanne Hoff og familien fra Gjøvik, som han som nevnt av Hanna arbeider sammen med hver gang de er på Chios. (19 ganger?)
- Hvordan klarer du å være så blid og hyggelig? Jeg skjønner ikke at du klarer, sier Åsa. (På bildet)
- Det er bare utenpå, svarer han.
Peker på hjertet sitt.
- Inni her er jeg bare trist og lei meg.
Klemmene vi utveksler blir litt ekstra langvarige.
Så forsvinner 19-åringen inn i folkemengden på fortauet igjen. På vei videre i livet. Men hvor?
Og vi sitter rådville, skamfulle og rasende igjen. I vår overflod og vår endeløse frihet. Med et steintungt hjerte.
(Steiner fra strendene på Chios, hvor både gummibåter og døde båtflyktninger lander.)