Bildet av tre år gamle, syriske Alan Galip, som druknet sammen med moren og storebroren i september 2015 på vei til Hellas er et par år gammelt, men kunne like gjerne vært tatt i dag.
Spørsmålet stilles ofte. Mediene er tause. Du må være spesielt interessert for å få med deg fakta om båtflyktningene. Svaret er JA. Flyktningestrømmen til de greske øyene er sterkt økende.
Hittil i år har over 24 000 tatt den dødelige reisen over Middelhavet til Hellas, Italia og Spania. 609 er døde, ifølge tall fra UNHCR.(FNs høykommisær for flyktninger) Tallet vil ganske sikkert firedobles i løpet av året.
Natt til onsdag 2.mai: Alt klart til å ta imot båtflyktningene: kvinner og barn inne i hytta, mennenes esker med klær i ulike størrelser på plassen utenfor.
Den siste perioden vi var blant båtflyktningene på Chios sammen med resten av de frivillige i CESRT ((Chios Eastern Shore Respons Team) kom det bare en gummibåt med over 60 flyktninger. Flere av dem hjalp vi med dusj, toalettartikler, klær og mat i ettertid.
Men ikke før vi hadde reist, så kom det en båt en morgen, og tre båter i løpet av ei natt. Litt over klokka 2 natt til onsdag 2. mai gikk alarmen. Den neste 3,5 time seinere, og den siste kl 8.45. Tilsammen 128 mennesker fra Syria, Irak, Afghanistan og noen andre land. 47 av dem var barn. 47 vettskremte unger i farlige gummibåter, som klarte å unnslippe den tyrkiske kystvakta. Jeg orker ikke tanken på at mine egne barn eller barnebarn hadde opplevd tilsvarende situasjon.
Alle de 128 menneskene ble plukket opp fra gummibåtene i havet av den greske kystvakta og fikk medisinsk hjelp av SMH (frivillig, spansk organisasjon) før de ble fraktet til hytta til CESRT på kaia i Chios.
Og der sto våre venner Karen, Monika, Derrick, Janne, Martha, Antoine og Hector med flere klar til å ta dem i mot. Tre båter på så kort tid må ha vært litt av en jobb. Jeg skulle gjerne vært der og hjulpet til...
For at de frivillige organisasjonene, som CESRT, skal kunne hjelpe, så er vi helt avhengige av donasjoner. Og det fins så utrolig mange mennesker som vil bidra, ikke minst blant Åsas, Ellens og mine venner og bekjente. I neste og trolig siste blogginnlegg i denne omgang skal du få høre mer om det. Gled deg!