Et hjertesmeltende slengkyss

Ikke helt uventet går alarmen to ganger i løpet av denne natta. Først kl. 23.11, neste kommer kl 6.53. Seinere på dagen kommer enda en til. Men da har jeg gått av vakta. Totalt nærmere 140 mennesker har klart ferden over fra Tyrkia til Chios på under ett døgn, 40 av dem er barn.

Greske Thanos og jeg får ansvaret for mennene på begge de to første landingene. Vi samarbeider godt. Thanos er rolig, hyggelig og samtidig rask. Som vanlig brukes håndflaten som notisbok. Vi går langs rekken av menn, som allerede har fått vann, juice og croissanter og spør før vi henter poser med riktige størrelser til hver enkelt. Så kommer en runde med toalettartikler og pledd. Noen har fått feil størrelser og får bytte.
Det er når jeg møter de varme, takknemlige blikkene til noen av dem at jeg totalt uventet blir veldig rørt.
Å hjelpe mennesker på flukt, samarbeide med unge og eldre mennesker av ulike nasjonaliteter og hele tida måtte snu deg rundt på hælen,kan være emosjonelt utmattende. Derfor bryter følelsene også noen ganger brått igjennom den rustningen man må ta på seg for å overleve som frivillig feltarbeider.

Den samme følelsen overvelder meg når over 30 syrere blir forsynt med det vanlige og Alpha (leder) Katja ber meg dele ut kosedyr til de 14 barna. De sitter og ligger utmattet i fanget til foreldrene langs muren på kaia hvor de er plassert av politiet , men noen stabber rundt. Noen ser skremt på meg. Jeg deler ut ett kosedyr til hver. Og så kommer smilene.
En av pappaene napper meg i ermet og peker på datteren. Med et strålende smil sender hun meg et slengkyss. Nattas kjas, mas og stress er glemt. Disse øyeblikkene er gull verdt.

To båter ble brakt til havna i Chios denne natta. Kystvakten fisker opp menneskene fra båtene ute på havet i greske farvann og har båtene på slep inn til kaia utenfor politistasjonen. Totalt blir det fire landinger på ett døgn.

Vi hører og får meg oss ulike historier om hvordan båtflyktningene blir behandlet av politiet. Det kan gå hardt for seg (får jeg noen represalier nå, tro?). Noen blir tatt for å være de personene som står for menneskesmuglingen, som jo er en stor geskjeft med store fortjenester. Det går ikke upåaktet hen. Andre i tjenesten er veldig hyggelige og omsorgsfulle, og er på lag med både flyktningene, helseteamet og oss.

En feltarbeider med stivt blikk etter ei lang natt. 😅 Nå venter morgenmøtet.

Og så kommer det to båter til. . På grunn av noen forviklinger ble jeg utkalt igjen til den foreløpig siste. selv om jeg ikke har vakt, og mange i teamet møttes på kaia for å ta imot nykommerne ikveld.
Nok av folk, viser det seg etterhvert og undertegnede drar til flyplassen for å hente en annen type nykommer her på øya. Men hun slipper å bo i telt, snike seg til å gjøre sine nødvendige ærend under oliventrærne og stå i timelange køer for å få en matbit. For hun heter Karen, har engelsk pass og er feltarbeider hos CESRT.

Stille hav… kommer båtene i natt?

Etter flere dager med mye vind og hvitskumma bølger har havet roet seg. Fra Chios kan man se over til Tyrkia. Det er omtrent seks kilometer i luftlinje. Der sitter grupper av mennesker på flukt og venter på roligere hav og mulighet til snike seg over til de greske øyene i ly av mørket. Den tyrkiske kystvakta stanser svært mange av båtene. Noen ganger med dødelig utgang.
Klarer båtene å komme seg inn i gresk farvann blir de plukket opp av den greske kystvakta som bringer dem inn til havnepolitiet i Chios, eller de strander bokstavelig hvor som helst på østkysten av øya. Det er ikke alltid like lett å finne dem. Først når politiet har gjort jobben sin, slipper de frivillige helsearbeidere i SMH til med sjekk av helsetilstanden og vi i CESRT OA kan bidra med varmelaken, klær, mat, drikke og annet. CESRT er den eneste organisasjonen på øya som får lov til å være med på landingene, og vi må alle innom politiet for sjekk før vi får ID, som vi alltid må ha rundt halsen over vesten.

Jeg er i en av de tre teamene som er på vakt nå. Og jeg har en sterk følelse av at det kommer flere båter i natt. Katja, flerårig veteran i CESRT, er Alpha på vakta og kjører den vaklevorne varebilen fullstappa med det vi trenger. Når båtene kommer, må vi i de to andre bilene alltid vente på henne.

Det er på morgenmøtet i eller utenfor varehuset/lageret klokka 8.30 hver morgen at alle oppgavene fordeles. Der er nok av dem. Den viktigste er å sørge for at vi alltid har det vi trenger av sekker med utstyr til kvinner, menn, tenåringer og barn i flere aldersgrupper når båtene kommer. Vi må være klar til å dra direkte fra en landing til neste. Det skjer svært ofte.

November er rett rundt hjørnet. Vindene blir sterkere, kulda siger inn. Det er flere tusen barn, kvinner og menn i flyktningeleiren her på øya som bor i tynne telt eller under åpen himmel. Noen uten sovepose, uten tepper, uten muligheter til toalett, vann, strøm. Det er til å grine av. Leiren er for ca 1500. Det bor nå minst 5000 der.
Et par ganger den siste uka har jeg vært med å plukke søppel rundt leiren. I området nærmest gjerdene rundt leiren (den er lukket for andre enn dem som bor der) er det nå flere hundre telt. De som bor der må bruke olivenlunden og jordene rundt når de skal på do. Her ligger avføring i fast og flyende form tett, sanitærbind, bleier, kondomer, plastflasker. Jeg måtte brekke meg da jeg den siste gangen plukket opp en plastpose jeg trodde var tom, men som viste seg å innholde stinkende avføring som jeg fikk utover klærne.
For mennesker på flukt er dette en situasjon så nedverdigende at jeg ikke lenger klarer å finne ord. Jeg er ikke lenger sjokkert eller overrasket over noe. Bare uendelig trist og forbannet på de europeiske landene som lar Hellas få hele problemet med flyktningestrømmen og ikke bidrar til levelige kår.

Hva kan vi frivillige feltarbeidere gjøre? Det settes nå hyppigere søkelys på frivillig innsats blant flyktninger. Og det er forsåvidt bra. Vi har ulik bakgrunn og motiver for innsatsen. Men jeg får en følelse av at det sitter en del kritiske teoretikere i sine trygge sofaer der hjemme, som ikke har noen anelse om hvordan det er å være på flukt eller hva det vil si å være ute i felten. Begrepet holidarity er lansert. Altså det å bruke en del av ferien sin til å hjelpe mennesker på flukt. Nærmest som en slags happening. Enkelte politikere kaller oss også for kriminelle.
Jeg merker at det gjør noe med meg. Dessverre. Jeg skulle ønske de mest kritiske kunne komme å se den enorme innsatsen som legges ned her i CESRT OA (Offene Arms) og andre frivillige organisasjoner. Ubetalt innsats som koster den enkelte tusenvis av kroner, søvnløse netter og beinhard jobbing på dag- og nattestid. Velkommen skal dere være!

stadig nye båtflyktninger strømmer på…og båtene blir til designprodukter.

Natt til denne fredagen tok Chios Eastern Shore Respons Team OA imot to nye grupper med flyktninger (foto fra en av aksjonene). Den ene nord for Chios ved Lagada. Den andre gruppa ble brakt inn til havna i Chios av den greske kystvakta, søkkende våte. En av våre som var med og tok imot den siste gruppa forteller at blant annet seks barn og fire kvinner var utrolig heldige. De var nær drukningsdøden da båten deres sank. Heldigvis var ikke den greske kystvakta langt unna og fikk plukket dem opp.

For amerikanske Gary, som også er rundt 70 år, er disse hendelsene dessverre blitt hverdagslige. Gary er med og tar imot båtflyktningene, forsyner dem med vann, mat, klær og mye annet. Etterpå drar oftest han og en del av oss andre på det vi kaller «beach-cleaning». Andre forsyner seg med motorene, CESRT OA tar med det menneskesmuglerne kaller redningsvester og gummibåtene.

Og så skjer det som jeg ikke helt vet hva jeg skal mene noe om. Er det makabert? Kreativt? Ressursvennlig og et godt PR-stunt for å gjøre verden mer oppmerksom på flyktningekrisen og det dødelige Middelhavet? At båtene blir skåret opp og omgjort til kostbare designprodukter i Berlin?
Båten du ser på bildet nedenfor strandet på Chios for ikke lenge siden:

Gary hentet båten og kjørte den til CESRT OA’s varehus. Der gikk han, Meryem, Nicole og jeg løs på den og to andre båter med tapetkniver og gjorde dem om til mindre deler som kunne pakkes i pappesker og sendes til Berlin.

Og i Berlin gjør navnesøster Vera og gjengen hennes om delene fra gummibåtene til disse produktene:

Nylig ble denne artikkelen gjengitt på hjemmesiden deres. Den forteller om hvordan de to gründerne ønsket å bruke søppel (båtene) til et meningsfylt produkt, hvor fortjenesten går tilbake til folk på flukt. Samtidig får tidligere båtflyktninger i Berlin arbeid.

Men personlig må jeg vel si at jeg neppe vil kjøpe et par sneakers til 9000 kroner, selv om jeg kanskje har skjært opp båten de stammer fra….

De frivillige kommer fra hele verden til Chios Eastern Shore Respons Team Offene Arms, Dråpen i havet og en rekke andre frivillige organisasjoner som holdes igang takket være en utrolig dugnadsånd. Nå har jeg vært i de to nevnte organisasjonene fem ganger de tre siste åra og sett folk komme og dra. Alle er vi opptatt av det samme, vi har de samme tankene om menneskeverd og (u)rettferdighet. Alle vil bidra, og noen er ekstra kreative, slik som de tyske kvinnene som startet firmaet Mimycri etter å ha vært feltarbeider med Toula her på Chios.
Toula - den greske kvinnen som startet bistandsarbeidet i 2015 da flyktningene kom i tusenvis til øya- holder fortsatt på. Og ser oss andre komme og gå.

I dag skjulte Toula tårene bak solbrillene, og ga meg en ekstra klem etter morgenmøtet. En mangeårig medhjelper, Ariane og hennes venninne Monique, hadde sin siste dag i CESRT. For denne gang…

For denne fantastiske greske dama betyr det mye at en del av oss stadig vender tilbake. Og selv om det til tider kan virke fullstendig kaotisk og være fryktelig slitsomt, så klarer vi ikke å la være. Sånn er det bare.
På bildet er hun fotomodell med kjærligheter på pinne. Innkjøpt til barna når de skrekkslagne kommer i land fra båtene, som en liten trøst. Og innkjøpet? Handlet inn av meg for pengene gitt av en Kongsvingermann som ønsket at donasjonen hans skulle brukes til noe som kunne glede barna litt ekstra.

Etter en liten debatt blant oss feltarbeidere om det var riktig å kjøpe søtsaker til barna (som oftest får veldig dårlige tenner etter å ha vært på flukt og bodd kanskje årevis i leirene), så ble det kjærligheten(e) som vant.
PS ❤️ Vipps til 93481332 eller betal inn til Vera Wolds Chioskonto 9801 48 47650, så handler jeg inn direkte til flyktningene her på øya.

Klamrende barnehender

De kjemper om å få holde meg i hånda.

To små barn fra flyktningeleiren Vial griper tak i den ledige hånda mi når vi danner er ring for å leke med dem på fortballbanen på utsiden av leiren. De begynner nesten å sloss. Ingen vil gi slipp. De får en finger hver.

Tre ganger i uka er frivillige fra gruppa mi, CESRT, der for å leke med barna. Og de er så sultne på voksenkontakt, oppmerksomhet og lek. Denne onsdagskvelden er det ikke så mange barn som vanlig på fotballbanen. Det pleier å være rundt hundre. Teamleder mener det kanskje skyldes at det tidligere på dagen har vært uroligheter i leiren. Politiet er der med mange folk.

Noen mener det nå bor 6000 i leiren og utenfor. Vial har egentlig har en kapasitet på 1500. Også leiren her, i likhet med blant annet Moria-leiren på Lesvos er tikkende bomber. Tallet på mennesker som bor i skrøpelige telt utenfor leiren bare øker og øker. Det er nesten umulig å beskrive forholdene folk må leve under. Og nå kommer vinteren.
Tallet på båter som kommer har økt sterkt den siste tida. Men det siste døgnet har det ikke kommet noen. Jeg har gått på mitt andre døgn med 24-timers vakt. Det kommer neppe noen i natt heller, vinden er for sterk, bølgene for høye. Men mange er desperate, så man vet aldri.
Dagene går derfor med til å sortere og pakke klær i varehuset. Kjedelig og slitsomt, varmt og krevende. Men det må til. Alt må være klart for nye mennesker på flukt som kommer til øya. I dag har vi sortert en god del av de 7000 varmelongsene som er donert av et firma.
Den lille jenta du ser på bildet er datteren til varehusansvarlige Kathy. Hun er på besøk og er alles maskot. Jeg tenker ofte på hvilken lærdom hun får med seg herfra.

Som det øverste bildet viser, så har vi igjen holdt på med søppelplukking utenfor leiren. Det er bokstavelig talt en drittjobb, hvor vi finner det meste. Det stinker. Vi bruker dobbelt lag med gummihansker. Men i løpet av kort tid har vi klart å rydde deler av en stor olivenlund utenfor leiren. Hva tenker de som bor i leiren om det vi gjør? At vi er gale som er opptatt av søppel mens de ikke får oppfylt sine mest primære behov?

En mann står og ser på mens vi plukker søppel. Han sier ingenting, men jeg ser han ønsker kontakt. Faktisk blir jeg ikke overrasket når han snakker norsk. Jeg vet ikke hvor mange afghanere jeg har truffet fra leirene på Chios og Lesvos som snakker flytende norsk. Like flaut og trist hver gang å være en representant for Norge, som har kastet dem ut. Men for Muhammed, som han heter, er det hyggelig å snakke norsk igjen. Og han vil så gjerne hjelpe til. Han kan ta med seg flere. Dagene er lange, uvirksomme og deprimerende. I morgen håper jeg å se ham igjen.

Men der er alltid disse barna som gjør sterkest inntrykk. Også i Vial denne onsdagskvelden. (Foto fra CESRTs Facebook-side fra landing nylig). Rundt 40 prosent av de som kommer til øya er barn. Hvilke krefter og overskudd har foreldrene til å gi dem en brukbar oppvekst under så krevende forhold, der de selv kanskje har nok med å overleve?

Så det blir så veldig åpenbart når teamet ankommer fotballbanen fot å leke med barna. Vi skal behandle dem likt, ikke favorisere noen og prøve å få med de passive i leken. Men alltid er det noen som klamrer seg til deg. Som ikke vil gi slipp på en eneste finger. Som ser stumt på deg med store øyne, en finger i munnen eller i nesa. Uttrykksløse i ansiktet.
Hva har de opplevd? Hvor mange barn får en så tøff start på barndommen at de er skadet for livet?
Det er en uutholdelig tanke å ta med seg videre.

Det eneste sikre; alt endres på et blunk! Hver dag.

Dagene hos CERST er fulle av oppgaver. Denne mandagen for eksempel: Noen plukket søppel utenfor gjerdene i den lukkede flyktningeleiren, andre hjalp mennesker i nød på en øde strand en times kjøring nord for Chios by. Jeg havnet i oppvasktjeneste, sorterte klær til de neste landingene i varehuset vårt og sjauet hauger med pappkartonger fulle av donasjoner til flyktningene.

Egentlig ligger det en slags trygghet i å vite at hverdagen som frivillig med Chios Eastern Shore Respons team oftest endres på et blunk. Jeg liker det. Landingene og menneskene som kommer har alltid første prioritet. På morgenmøtet i dag hadde jeg planen klar for hva jeg helst ville gjøre: være på en ny 24-timersvakt med nye landinger, bli med teamet på søppelplukking rundt den utrolig forsøplende flyktningeleiren, sortere klær i poser til de neste landingene og så dra til Vial igjen i ettermiddag for å leke med barna. Men det ble med planene…

Mange ønsket 24-timersvakta, og noen måtte ofre seg for å hjelpe til i Peoples Street Kitchen, som lager 250 middagsporsjoner fire dager i uka. Mange av flyktningene som bor i rom og leiligheter i Chios får gratis mat, Kjøkkenet leverer mat til Womans House og mindreårige i Vial-leiren får også middag fra kjøkkenet.

Så slovakiske Daniela og jeg havner ved oppvaskbenken til syriske J., som har vært på Chios i tre år siden han kom hit i gummibåten. Han ønsker verken sin historie eller bilde i bloggen, forståelig nok. J. ordner med maten, vi vasker. Greit. Italienske Fransesca fra organisasjonen Stay Human er også med på kjøkkentjeneste. Det er et utall av frivillige organisasjoner som forsøker å hjelpe flyktningene. Alle driver med sitt. Utenforstående kan nok tenke at de kunne gå sammen, men det er ikke noe tema.

Den varme maten helles over i plastbakker, og lastes inn i bilen min. Etter en kaffekopp med vår syriske og italienske venn, drar vi rundt og leverer maten til dem som fordeler den videre. Catering på ukjent nivå…

Det gjelder bare å finne fram til adressene i sterkt trafikkerte, smale og ofte enveiskjørte gater. Mye tuting, hoing og vågale forbikjøringer. En gammel dame fra Kongsvinger kan bli svett av mindre.

Men Google, Daniela og jeg fikser det… på vår måte.
Tilbake i hovedkvarteret får vi høre om den utfordrende landingen på Giosonas beach. 42 utslitte mennesker fra Somalia, Irak, Kuwait og Iran, 20 av dem barn, kom tidlig om morgenen og blir tatt hånd om. Mange sov på stranda da Ben og teamet kom.

Hvordan det ble med leking med barna i leiren denne ettermiddagen? Avlyst på et blunk. En ny gruppe med mennesker på flukt har ankommet, det samme har en lastebil full av donasjoner som må bringes i sikkerhet inn i varehuset før natta.

Kanskje blir det lek med ungene i leiren om noen dager?
Spanske Arnau og jeg er enige: Que sera, sera. (Det som skjer, det skjer.) Ingen som vet.

106 nye flyktninger på ett døgn

De sitter og venter på muren utenfor havnepolitiet på kaia i Chios. SMH (det spanske helseteamet) og vi i CESRT er klar for tredje runde av båtlandinger med mennesker på flukt i løpet av ett døgn.

Vi var sammen for under en time siden, like ved Agia Emilianos hvor 22 syrere og egyptere fikk en medisinsk sjekk, mat, drikke, klær osv av oss. Lørdag formiddag var jeg også med dem.

Alpha (vaktsjefen vår) bruker en spesiell alarm på mobilen og en pin på kartet for å vise hvor landingen er. Klokka er 7.45 på denne søndagen, og jeg skal gå av 24-timersvakta om kort tid. Ei landing var det lørdag formiddag. Jammen skal jeg få med to til før søndagsfri. Det går rimelig fort på smale og svingete veier mot den lille landsbyen mens Googe-damen forteller meg hvor jeg skal kjøre. Det er tidlig søndag og lite trafikk.
Da jeg kommer fram sitter ti barn, to kvinner og ti menn i grøftekanten, omgitt av politi og hjelpere. De ser ut til å være slitne, men i brukbar form.

Før vi får gjort oss ferdige ved Emilianos, kommer melding om en ny gruppe mennesker på vei inn mot havna i Chios. De er plukket opp av GNR - en del av den portugisiske kystvakta. (Håper denne betegnelsen ble riktig. Iallfall er de en del av Frontex, EUs grensepoliti i Middelhavet)

Det bærer i full fart tilbake til varehuset, hvor ferdigpakka ladninger til nye landinger ligger klar. Sekkene med resterende poser fra forrige landing tas ut, og nye lastes inn. Alt har sin bestemte plass i bilen. Her er det system!
Størrelsene må være riktige, alle får sin pose med nødvendige klær.

Når vi kjører inn ved havnepolitiet og får tatt ut alt utstyret av den noe vaklevorne bilen, viser det seg at det fortsatt er en halvtime før den nye gruppa med båtflyktninger kommer. Alpha- Ben sender oss avgårde for å ta en kaffe. Anna, Meryem, Zac (som bare er 19 år) og jeg benytter sjansen;

Etter noen få slurker av kaffen på kaikanten, vendes alle blikkene mot det spesielle følget som fosser inn mot kaia.

Jeg får assosiasjoner til cowboyer når jeg ser de sortkledde, uniformerte politimennene med sine bredbremmede hatter stå der i båten, omgitt av 43 flyktninger, noen av dem med hvite munnbind. På slep har de en gummibåt fylt av bilringer. Seinere på dagen tar jeg bilde av den:

Alle er klar på kaia: politiet,helsepersonellet og vi i CESRT med seks personer. SMH må først få tid og ro til å sjekke helsetilstanden. Her er 13 barn i alle aldre, 12 kvinner og 18 menn. Flere er gamle og skrøpelige og klarer såvidt å sitte på murkanten der de blir plassert og holdt under oppsikt Det er afghanere, somaliere, syrere og irakere.
Mange unge jenter. De er lette å få kontakt med når de får velge hver sin hijab fra sekken jeg holder fram. Vanskelig å velge. Det er som å være i en butikk hjemme. Jenter er jenter! Godt å se.

Jeg blir bedt om å være med et par av ungjentene til et sted hvor de kan få gått på do. Mens de setter seg ned bak muren mot havet, holder jeg vakt. (Her er det ikke mange som blir bært på gullstol, Listhaug!)

De vet det kanskje ikke, men det de får av oss, teppene, klærne og toalettartikler vil komme godt med når de kommer til flyktningeleiren. Der er det ikke mye å få… og forholdene er svært kummerlige.

Ekstra godt er det forøvrig å dele ut croissanter og vann som jeg dagen før har kjøpt i butikken her for donasjoner fra mine givere (Vipps 93481332 ❤️😉). Direkte bistand til folk i nød, uten mellomledd. Det er pur glede!
Seinere denne søndagen skal det komme flere båter med slitne mennesker på flukt til Chios og de andre øyene. Da har jeg gått av vakt fram til i morgen.
Antallet øker sterkt igjen. Leirene er overfylte. Dette er så uverdig behandling av mennesker i nød! Hva gjør politikerne? Noen kaller oss frivillige for forbrytere. Ettertida får dømme.

Alarmen går

Alarmen går. - There has been a landing!
På med vester og id-kort rundt halsen. Kvart på 11 i formiddag sitter tre team i tre biler på vei mot en ny gruppe mennesker på flukt, som har kommet seg over havet fra Tyrkia til Chios. De har kommet til havna ved politistasjonen, trolig plukket opp av kystvakta ute på havet i gresk farvann.

Ben kjører varebilen stappfull av det vi kan dele ut av klær, mat, drikke osv. Myriam og jeg kommer oss først avgårde. Underveis får vi beskjed om at vi skal møtes ved varebilen til Ben på kaia. Alt er velorganisert. Ben tar god ledelse, gir klare ordre. Vi er igang. CESRT er den eneste gruppa av frivillige på øya som har tillatelse til dette redningsarbeidet.

Politiet er på plass og det medisinske personellet fra SMH (et spansk team). Fotografering er strengt forbudt. Dette er en «crime scene», hvor politiet har all kontroll. Her kan ingen gjøre noen bommerter.
De sitter og ligger der ved steinmuren utenfor politistasjonen. 41 forkomne mennesker fra Syria og Egypt. 10 av dem barn. Noen halvsover, blikkene er tomme, noen er våte, en har et sår under foten. En gravid kvinne må legges på bakken og får medisinsk hjelp. En mann uten ben blir spesielt tatt vare på. Myriam, som kan arabisk, er til uvurderlig hjelp.

Teamet vårt deler ut vann, juice, croissanter (de trenger sukker etter påkjenningen, sier fagfolk), de får hver sin pose med klær i riktig størrelse, toalettartikler, bleier og babypakker, hijaber til dem som ønsker det Og alle de ti barna får hver sin kosebamse. Alle får også overlevelseslaken og teppe for å klare kalde netter som venter i «pop-up-telt» i leiren Vial. Den er overfylt med rundt 5000 mennesker, og et par hundre telt utenfor leiren.

Mange våkner til liv. Smiler. Takker. Jeg merker at følelsene strømmer på, men klarer å holde maska. Være rolig, hyggelig, avslappet… men ikke bli for nær verken fysisk eller psykisk. Ikke stille spørsmål. Det er regelen. Greit å huske.

En time etterpå har vi fullført oppgaven og drar tilbake til CESRT sitt hjerte, varehuset, for sortering av klær til de neste landingene. Trolig kommer det flere i natt. Eller kanskje ikke? Ingen vet. Vi må være klar uansett. Jeg er på 24 timers vakt fram til søndag formiddag.

CESRT, med Toula i spissen, har så mange ulike prosjekter igang i forbindelse med flyktningene at det er vanskelig å få med seg alt. En av oppgavene vi påtar oss er å rydde strendene etter landingene. Gummibåtene skjæres opp, sendes videre og blir til vesker og andre ting.

Amerikanske Gary leder an i oppryddingen på stranda i dag. På bildet sammen med Nicole og esken med nødvendig utstyr. Han får med seg fire av oss damene, og vi drar på leting. Gary vet hvor båtene, redningsvestene (tildels latterlig ubrukelige) og annet utstyr ligger.
Men så viser det seg at to greske menn, den ene en jeg kjenner fra tidligere, allerede har gjort jobben med den første båten:

Litt utstyr ligger det fortsatt igjen blant de spisse steinene i sjøkanten nederst i en bratt skråning:

Agnes får med seg en redningsvest, barnevester i tynn lekeplast og litt annet:

Fortsatt er det mange oppgaver som venter på teamet, som virker ustoppelig. Etter diverse andre gjøremål denne lørdagen gjør Anna klar til servering av te utenfor Vial klokka 17 til 19.
Men da melder denne bloggeren pass. Sola, varmen, alle hendelsene og gjøremålene fra morgenen, tusen ulike beskjeder og snakking på engelsk og tysk, gjør at hodet føles som et vepsebol. Kursen settes hjem til leiligheten i Chios når klokka nærmer seg 17. Jeg er sjakk matt. Mens de yngre snart er klar for lørdagskvelden.
Noen ganger er det greit å overlate oppgavene til yngre krefter…

Og hvem vet hva som venter i løpet av natta?

En gledens hage

Ikke langt fra flyktningeleiren Vial på Chios har Chios Eastern Shore Respons Team sitt engelsksenter, omgitt av en vakker hage. Her kan menneskene som bor i leiren komme å lære seg engelsk, og arbeide i hagen. Her er Claire (bildet over) en vennlig, med bestemt leder.
Det er så stille, så vakkert… en fredelig plett på jorda langt unna den forferdelige bosituasjonen studentene har i leiren.
Som vanlig blir jeg møtt med så mye velvilje og interesse de timene jeg kan være her denne dagen. Mennene (for det er dessverre ingen kvinnelige studenter der) serverer meg te, og er tørste etter kontakt og ette å praktisere engelsk. Her treffer jeg en iransk sivilingeniør som leter på Finn.no etter å få leie et værelse i Oslo eller en annen norsk by. Han er en av de heldige som nå slipper ut av Hellas og kan starte et nytt liv i Norge. Det viser seg at vi har flere felles kjente fra forrige gang jeg var på Chios.

Her blir jeg vist rundt i grønnsakshagen av Khaled som har måttet flykte fra sin egen lille gård i hjemlandet. Vi vandrer rundt i varmen, smaker på umodne, bitre oliven og grønn paprika, lukter på rosmarin og og undrer oss over at den har en skikkelig sterk, krokete stamme. Vi tar bilder, som jeg etterpå får vite at jeg slett ikke hadde tillatelse til, så de kommer ikke her. CERST er svært opptatt av å beskytte flyktningene på alle måter, også når det gjelder fotografering. Fort gjort å glemme for en gammel journalist…

Seinere blir jeg sittende lenge å snakke med en palestiner, som er birøkter. Utrolig spennende for en honningelsker å lære om dronningen i bikuben, arbeiderne hennes og se bilder fra kubene han hadde hjemme i Palestina. I likhet med de andre studentene har han blitt mye flinkere til å snakke engelsk i de månedene han har vært ved senteret. Han er tørst etter kunnskap og komme seg videre fra den situasjonen han er tvunget inn i i dag.
Kanskje finner han en kvinne han vil gifte seg med en vakker dag, dersom begge får sine foreldres velsignelse. Håper han. Og så… så skal han skaffe seg mange bikuber igjen.
Bienes liv er hans liv.

🐝

(PS: Vipps bidrag direkte til innkjøp av det båtflyktningene trenger nå: 93481332. CERST og jeg gleder oss stort over stadig flere bidrag! ❤️)

babyen i gummibåten

De aller fleste gummibåtene med flyktninger kommer inn til Chios, Lesvos, Samos eller en av de andre greske øyene i nattemørket. Da er de skjult for den tyrkiske kystvakta, som stopper svært mange båter før de er ute av tyrkisk farvann. De aller fleste båtflyktningene har flere forsøk før de lykkes. Det er derfor ganske overraskende når teamet i ettermiddag blir utkalt til to «landinger» i løpet av et par timer.
I den første båten er det 19 mennesker, hvorav 10 barn. Seks av barna tilhører samme familie, den yngste er en baby. Motoren på båten ble trolig ødelagt, og de har drevet med havstrømmen i 20 timer før de strandet på Chios.
Teamet som kommer tilbake fra de to landingene har også ryddet opp på stranda etterpå. Håpløst ubrukelige og farlige «redningsvester» går i søppelcontainerne.

Båten du ser bildet av over strandet i den lille byen Karfas et par timer seinere. 10 syrere, hvorav 3 barn, fikk det CERST (Chios Eastern Shore respons team) gir til dem som kommer; rene klær i riktig størrelse, bleier, litt å spise og drikke. Og et kosedyr til barna. Det gjør underverker.

Jeg ser teamet som er på «on call» 24 timer i døgnet er slitne. Det har vært en hard belastning på de frivillige med opptil 5 båter på ei natt. Ingen klager. Og ingen tar seg en pause dagen etter ei beintøff natt. Alle stiller på morgenmøtet i varehuset - gruppas «hjerte» med lager av det flyktningene trenger - om morgenen klokka 8.30.

Det er en fin blanding av unge og eldre som møtes rundt bordet hver morgen. De kommer fra Sveits, USA, Irland, Tyskland, England, Marokko… I dag er det jeg som er nykomling, og det er ikke vanskelig å følge seg velkommen. Lederen og grunnleggeren av CERST, Toula, og jeg utveksler en varm klem. Og sveitsiske Katja og jeg er også gamle kjenninger. Godt å være hjemme igjen.

I likhet med alle dager i denne redningsgruppa, som er den eneste på øya som har tillatelse til å ta imot båtene, blir denne første dagen min veldig kaotisk. Jeg skal ikke gå i detalj. Det eneste som er sikkert er at i denne formen for feltarbeid er at alt kan endre seg veldig raskt. Ikke så fjernt fra min hverdag som tidligere reporter. Jeg liker det.

Så når teamet blir klar over at lageret med croissanter snart er tomt på grunn av alle landingene, så får jeg spørsmålet fra Toula:

- Vera, du sa du hadde fått inn donasjoner på 300 Euro. Kan du dra å kjøpe croissanter (som alle de sultne flyktningene får når de ankommer) så vi har til de neste landingene?
Og dermed skjer det som jeg synes er så fantastisk med dette feltarbeidet; penger som noen har vippset meg i forrige uke (vipps til 93481332 😉❤️) går til direkte innkjøp i butikkene her, til glede for lokale kjøpmenn. Og flyktningene, som trolig kommer i natt, kan nyte godt av det. Ingen fordyrende mellomledd her.
Marokkanske Myriam og jeg handler 480 croissanter, som blir pakket og gjort klar til nattas båter.
Leve solidariteten!

«Hjem» til Toula og redningsteamet På Chios

Foto: infoMigrants

Likposene legges i kistene. Fem barn og to kvinner på vei over havet fra Tyrkia til Chios druknet for to uker siden. Båten de satt i var overbelastet. 12 reddet livet. Hadde de kommet seg i land, hadde Chios Eastern Shore Respons Team (CESRT) stått klar med mat, drikke, tørre klær, en kosebamse til barna.
Nå er jeg igjen klar for å være en del av redningsteamet. Jeg klarer ikke å la være, selv om det koster både krefter og penger. Om ei uke er jeg på plass igjen.
Målet med denne bloggen er å fortelle om det som virkelig skjer, så nært som mulig til de berørte. Jeg ønsker å bidra som et slags tidsvitne fra en ubarmhjertig virkelighet så fjernt fra vår egen trygge hverdag.

Disse sju døde, som du ser i posene og kistene på bildet over, er «bare» en liten del av alle båtflyktningene som også i år har druknet på vei til Hellas, Spania eller Italia. Nærmere 1100 har betalt med livet bare hittil i år. Det er farligere enn noen gang å krysse Middelhavet på vei mot EU.
Den siste tida har antall båter til Chios økt. CERST-Teamet har være ute og tatt imot opptil fem ganger om natta. Om dagen jobbes det med å gjøre klar nye ladninger med klær og utstyr. Det er hardkjør…

Jeg følger teamet på Facebook og teller opp hvor mange de har tatt imot de siste ti dagene: 16 båter med 510 mennesker. Flere nasjonaliteter, men flest afghanere og syrere.
Og det er så mange barn! Over 40 prosent! 216 barn sammenklemt i små, livsfarlige gummibåter bare disse ti dagene i bølgene i stummende mørke. Våte og kalde når de kommer til land.
En av båtene som strandet i Lefkonia natt til 10. Oktober hadde 17 barn ombord. (Sammen med seks kvinner og åtte menn, alle afghanere)

(Bildene av båtene er tatt av CESRT-teamet denne uka.)

Jeg forbereder meg så godt jeg kan på forhånd. Har leid samme leilighet som de tre siste gangene hos de hyggelige foreldrene til Stamatios. Der føler jeg meg trygg og hjemme. Utleier Vassilakis billigste bil er leid og skal stå klar på flyplassen. Den skal etterhvert stappes full av søppelsekker med tøy og utstyr.

Selv om telefonen og google maps er de viktigste arbeidsredskapene, så har jeg kjøpt et stort papirkart over øya, noe som gir bedre overblikk i en stresset situasjon når man skal finne ei ukjent strand i nattemørket. Ny hodelykt pakkes også i kufferten. Jeg er snart klar! (Går det an, egentlig?)

Jeg både gruer og gleder meg til å være med greske Toula og hennes stadig skiftende team av frivillige igjen. Vi kommer og går, Toula er der alltid, slik hun har vært siden 2015. ❤️💪

Det føles som å komme hjem.

Jeg er veldig takknemlig for bidrag til båtflyktningene. De blir brukt til innkjøp av noe av det de trenger.

Hver krone teller! Vipps 93481332 merket Chios, eller overfør til konto 9801 48 47650.
Takk! ❤️