De kjemper om å få holde meg i hånda.
To små barn fra flyktningeleiren Vial griper tak i den ledige hånda mi når vi danner er ring for å leke med dem på fortballbanen på utsiden av leiren. De begynner nesten å sloss. Ingen vil gi slipp. De får en finger hver.
Tre ganger i uka er frivillige fra gruppa mi, CESRT, der for å leke med barna. Og de er så sultne på voksenkontakt, oppmerksomhet og lek. Denne onsdagskvelden er det ikke så mange barn som vanlig på fotballbanen. Det pleier å være rundt hundre. Teamleder mener det kanskje skyldes at det tidligere på dagen har vært uroligheter i leiren. Politiet er der med mange folk.
Noen mener det nå bor 6000 i leiren og utenfor. Vial har egentlig har en kapasitet på 1500. Også leiren her, i likhet med blant annet Moria-leiren på Lesvos er tikkende bomber. Tallet på mennesker som bor i skrøpelige telt utenfor leiren bare øker og øker. Det er nesten umulig å beskrive forholdene folk må leve under. Og nå kommer vinteren.
Tallet på båter som kommer har økt sterkt den siste tida. Men det siste døgnet har det ikke kommet noen. Jeg har gått på mitt andre døgn med 24-timers vakt. Det kommer neppe noen i natt heller, vinden er for sterk, bølgene for høye. Men mange er desperate, så man vet aldri.
Dagene går derfor med til å sortere og pakke klær i varehuset. Kjedelig og slitsomt, varmt og krevende. Men det må til. Alt må være klart for nye mennesker på flukt som kommer til øya. I dag har vi sortert en god del av de 7000 varmelongsene som er donert av et firma.
Den lille jenta du ser på bildet er datteren til varehusansvarlige Kathy. Hun er på besøk og er alles maskot. Jeg tenker ofte på hvilken lærdom hun får med seg herfra.
Som det øverste bildet viser, så har vi igjen holdt på med søppelplukking utenfor leiren. Det er bokstavelig talt en drittjobb, hvor vi finner det meste. Det stinker. Vi bruker dobbelt lag med gummihansker. Men i løpet av kort tid har vi klart å rydde deler av en stor olivenlund utenfor leiren. Hva tenker de som bor i leiren om det vi gjør? At vi er gale som er opptatt av søppel mens de ikke får oppfylt sine mest primære behov?
En mann står og ser på mens vi plukker søppel. Han sier ingenting, men jeg ser han ønsker kontakt. Faktisk blir jeg ikke overrasket når han snakker norsk. Jeg vet ikke hvor mange afghanere jeg har truffet fra leirene på Chios og Lesvos som snakker flytende norsk. Like flaut og trist hver gang å være en representant for Norge, som har kastet dem ut. Men for Muhammed, som han heter, er det hyggelig å snakke norsk igjen. Og han vil så gjerne hjelpe til. Han kan ta med seg flere. Dagene er lange, uvirksomme og deprimerende. I morgen håper jeg å se ham igjen.
Men der er alltid disse barna som gjør sterkest inntrykk. Også i Vial denne onsdagskvelden. (Foto fra CESRTs Facebook-side fra landing nylig). Rundt 40 prosent av de som kommer til øya er barn. Hvilke krefter og overskudd har foreldrene til å gi dem en brukbar oppvekst under så krevende forhold, der de selv kanskje har nok med å overleve?
Så det blir så veldig åpenbart når teamet ankommer fotballbanen fot å leke med barna. Vi skal behandle dem likt, ikke favorisere noen og prøve å få med de passive i leken. Men alltid er det noen som klamrer seg til deg. Som ikke vil gi slipp på en eneste finger. Som ser stumt på deg med store øyne, en finger i munnen eller i nesa. Uttrykksløse i ansiktet.
Hva har de opplevd? Hvor mange barn får en så tøff start på barndommen at de er skadet for livet?
Det er en uutholdelig tanke å ta med seg videre.