Alarmen går. - There has been a landing!
På med vester og id-kort rundt halsen. Kvart på 11 i formiddag sitter tre team i tre biler på vei mot en ny gruppe mennesker på flukt, som har kommet seg over havet fra Tyrkia til Chios. De har kommet til havna ved politistasjonen, trolig plukket opp av kystvakta ute på havet i gresk farvann.
Ben kjører varebilen stappfull av det vi kan dele ut av klær, mat, drikke osv. Myriam og jeg kommer oss først avgårde. Underveis får vi beskjed om at vi skal møtes ved varebilen til Ben på kaia. Alt er velorganisert. Ben tar god ledelse, gir klare ordre. Vi er igang. CESRT er den eneste gruppa av frivillige på øya som har tillatelse til dette redningsarbeidet.
Politiet er på plass og det medisinske personellet fra SMH (et spansk team). Fotografering er strengt forbudt. Dette er en «crime scene», hvor politiet har all kontroll. Her kan ingen gjøre noen bommerter.
De sitter og ligger der ved steinmuren utenfor politistasjonen. 41 forkomne mennesker fra Syria og Egypt. 10 av dem barn. Noen halvsover, blikkene er tomme, noen er våte, en har et sår under foten. En gravid kvinne må legges på bakken og får medisinsk hjelp. En mann uten ben blir spesielt tatt vare på. Myriam, som kan arabisk, er til uvurderlig hjelp.
Teamet vårt deler ut vann, juice, croissanter (de trenger sukker etter påkjenningen, sier fagfolk), de får hver sin pose med klær i riktig størrelse, toalettartikler, bleier og babypakker, hijaber til dem som ønsker det Og alle de ti barna får hver sin kosebamse. Alle får også overlevelseslaken og teppe for å klare kalde netter som venter i «pop-up-telt» i leiren Vial. Den er overfylt med rundt 5000 mennesker, og et par hundre telt utenfor leiren.
Mange våkner til liv. Smiler. Takker. Jeg merker at følelsene strømmer på, men klarer å holde maska. Være rolig, hyggelig, avslappet… men ikke bli for nær verken fysisk eller psykisk. Ikke stille spørsmål. Det er regelen. Greit å huske.
En time etterpå har vi fullført oppgaven og drar tilbake til CESRT sitt hjerte, varehuset, for sortering av klær til de neste landingene. Trolig kommer det flere i natt. Eller kanskje ikke? Ingen vet. Vi må være klar uansett. Jeg er på 24 timers vakt fram til søndag formiddag.
CESRT, med Toula i spissen, har så mange ulike prosjekter igang i forbindelse med flyktningene at det er vanskelig å få med seg alt. En av oppgavene vi påtar oss er å rydde strendene etter landingene. Gummibåtene skjæres opp, sendes videre og blir til vesker og andre ting.
Amerikanske Gary leder an i oppryddingen på stranda i dag. På bildet sammen med Nicole og esken med nødvendig utstyr. Han får med seg fire av oss damene, og vi drar på leting. Gary vet hvor båtene, redningsvestene (tildels latterlig ubrukelige) og annet utstyr ligger.
Men så viser det seg at to greske menn, den ene en jeg kjenner fra tidligere, allerede har gjort jobben med den første båten:
Litt utstyr ligger det fortsatt igjen blant de spisse steinene i sjøkanten nederst i en bratt skråning:
Agnes får med seg en redningsvest, barnevester i tynn lekeplast og litt annet:
Fortsatt er det mange oppgaver som venter på teamet, som virker ustoppelig. Etter diverse andre gjøremål denne lørdagen gjør Anna klar til servering av te utenfor Vial klokka 17 til 19.
Men da melder denne bloggeren pass. Sola, varmen, alle hendelsene og gjøremålene fra morgenen, tusen ulike beskjeder og snakking på engelsk og tysk, gjør at hodet føles som et vepsebol. Kursen settes hjem til leiligheten i Chios når klokka nærmer seg 17. Jeg er sjakk matt. Mens de yngre snart er klar for lørdagskvelden.
Noen ganger er det greit å overlate oppgavene til yngre krefter…
Og hvem vet hva som venter i løpet av natta?