De aller fleste gummibåtene med flyktninger kommer inn til Chios, Lesvos, Samos eller en av de andre greske øyene i nattemørket. Da er de skjult for den tyrkiske kystvakta, som stopper svært mange båter før de er ute av tyrkisk farvann. De aller fleste båtflyktningene har flere forsøk før de lykkes. Det er derfor ganske overraskende når teamet i ettermiddag blir utkalt til to «landinger» i løpet av et par timer.
I den første båten er det 19 mennesker, hvorav 10 barn. Seks av barna tilhører samme familie, den yngste er en baby. Motoren på båten ble trolig ødelagt, og de har drevet med havstrømmen i 20 timer før de strandet på Chios.
Teamet som kommer tilbake fra de to landingene har også ryddet opp på stranda etterpå. Håpløst ubrukelige og farlige «redningsvester» går i søppelcontainerne.
Båten du ser bildet av over strandet i den lille byen Karfas et par timer seinere. 10 syrere, hvorav 3 barn, fikk det CERST (Chios Eastern Shore respons team) gir til dem som kommer; rene klær i riktig størrelse, bleier, litt å spise og drikke. Og et kosedyr til barna. Det gjør underverker.
Jeg ser teamet som er på «on call» 24 timer i døgnet er slitne. Det har vært en hard belastning på de frivillige med opptil 5 båter på ei natt. Ingen klager. Og ingen tar seg en pause dagen etter ei beintøff natt. Alle stiller på morgenmøtet i varehuset - gruppas «hjerte» med lager av det flyktningene trenger - om morgenen klokka 8.30.
Det er en fin blanding av unge og eldre som møtes rundt bordet hver morgen. De kommer fra Sveits, USA, Irland, Tyskland, England, Marokko… I dag er det jeg som er nykomling, og det er ikke vanskelig å følge seg velkommen. Lederen og grunnleggeren av CERST, Toula, og jeg utveksler en varm klem. Og sveitsiske Katja og jeg er også gamle kjenninger. Godt å være hjemme igjen.
I likhet med alle dager i denne redningsgruppa, som er den eneste på øya som har tillatelse til å ta imot båtene, blir denne første dagen min veldig kaotisk. Jeg skal ikke gå i detalj. Det eneste som er sikkert er at i denne formen for feltarbeid er at alt kan endre seg veldig raskt. Ikke så fjernt fra min hverdag som tidligere reporter. Jeg liker det.
Så når teamet blir klar over at lageret med croissanter snart er tomt på grunn av alle landingene, så får jeg spørsmålet fra Toula:
- Vera, du sa du hadde fått inn donasjoner på 300 Euro. Kan du dra å kjøpe croissanter (som alle de sultne flyktningene får når de ankommer) så vi har til de neste landingene?
Og dermed skjer det som jeg synes er så fantastisk med dette feltarbeidet; penger som noen har vippset meg i forrige uke (vipps til 93481332 😉❤️) går til direkte innkjøp i butikkene her, til glede for lokale kjøpmenn. Og flyktningene, som trolig kommer i natt, kan nyte godt av det. Ingen fordyrende mellomledd her.
Marokkanske Myriam og jeg handler 480 croissanter, som blir pakket og gjort klar til nattas båter.
Leve solidariteten!