Språk åpner dører. Det blir veldig tydelig når man er sammen med folk fra andre land. Vi bruker det vi har av kroppsspråk, kanskje litt engelsk, fransk, tysk, spansk.... Men det nytter bare ikke å forklare gjestene i Childrens House at vi dessverre verken har hårshampo, sinksalve for såre, røde bleiestumper eller såpe i dag. Det er tomt. Vi har det kanskje igjen i neste uke.
Men så kommer redningen, som endrer en noe spent atmosfære til velvillighet og forståelse. Det er egyptiske Sammy som kan arabisk og irske Eileen som kan farsi. I dag var det en nykommer på teamet som ble vår redningskvinne i mange situasjoner. Spanske Magaly Martinavarro snakker arabisk og er samtidig lege. En fin kombinasjon i jobben med båtflyktninger fra blant annet Syria og Irak.
Dessverre for oss går hun inn i det baskiske helseteamet som tar imot flyktningene rett fra båtene når de kommer til Chios. Der kan hun vel utføre mer livreddende arbeid enn i Childrens House. Men jammen fikk hun gjort mye hos oss i dag!
I løpet av dagen legger jeg merke til to kvinner, som ikke ser helt friske ut, og spør Magaly om å se på dem. Den ene er matt i blikket og må støtte seg mot veggen, den andre hoster stygt. Å bli tatt alvorlig og bli undersøkt av en lege gjør noe med de fleste. Magaly har også med medisiner. Litt seinere kan hun forklare for ei jente som har hodelus hvordan hun skal bruke spesialshampoen vi gir henne.
Åsa og jeg tar doble vakter i Childrens House i dag, og jeg har fått bruke tid på det jeg liker best; å være i «hamam», i badeværelse, der mødrene dusjer barna sine og får nya ladninger med bleier, tannkrem, våtservietter og andre toalettartikler. Før de kan iføre barna nye klær.
Det er varmt, fuktig, barn skriker i dusjen og på stellebordet, det lukter nydusjet hud og nyvasket hår. Og det er alle disse smilene, som farger de lange, litt slitsomme dagene med varmt solskinn. Gleden ved å hjelpe en mamma med mange barn med å kle på de minste, holde de som skriker på armen mens hun tar seg av de andre. Se det raske, takknemlige blikket hun sender.
Litt utpå ettermiddagen i dag kommer den ene gutten etter den andre inn på baderommet. En, to, tre,fire, fem.... og der er det ei storesøster også. Foreldre med seks barn på flukt fra et utbomba hjem i Syria. En blid, tålmodig mamma starter med de yngste gutta, mens de andre ser seg litt usikkert rundt i baderommet mens de venter på sin tur. Jeg får den eldste gutten til å hjelpe meg med å pakke posen med tingene de skal få med seg, ber han skrive navnet deres på posen. Den nesteldste får gjøre det samme. På arabisk. Tommelen opp fra meg, og usikkerheten er borte.
Så får jeg en liten leksjon i å telle på arabisk, og lærer å si «ei jente og fem gutter». Fem minutter etter er selvfølgelig alt glemt. Men de eldste i søskenflokken følger meg fint når jeg teller på engelsk. Den eldste til «ten». De er sultne på kunnskap.
Mamma’n sender de minste ut av dusjen, inntullet i håndklær. De sitter der på rekke og rad og ser undersøkende og nysgjerrig på meg. Jeg tar minstemann på fanget, og begynner å synge. A ram sam sam, a ram sam sam.
Storesøster følger etter i sangen og bevegelsene vi kan begge to. En gammel marokkansk barnesang som også norske barn synger i dag. Gutta ser på med interesserte blikk, etterligner bevegelsene våre og snart er hele baderommet fylt av musikk og glede. Et felles språk, som alle forstår.
Bare en av de seks søsknene deltar ikke i sangen. Det er minstemann på fem. Han har sovnet på fanget mitt, godt inntullet i det hvite badehåndkleet.