Klokka er 3.16. Fullmånen lyser fortsatt over Egerhavet. Alarmen går på mobilen. Jeg stikker hånda ut av soveposen og famler etter den lysende skjermen under senga. Visste jeg det ikke. Det er noe med den fullmånen...
Om kort tid vil det ligge en gravid, lidende kvinne på gulvet i CERST sin havnehytte ikke langt unna. Mens vi har snorket i vei, har hun kommet over havet fra Tyrkia i en liten gummibåt sammen med familien sin og en en haug andre båtflyktninger. Mens bølgene har skvulpet over dem, vannet har samlet seg i bunnen på den skrøpelige gummibåten med 65 mennesker, 20 barn, 12 kvinner og 33menn. Og Åsa og jeg vil være igang med å servere te med masse sukker.
Det vet vi ingenting om denne fredagsmorgenen mens vi er helt i ørska og krangler litt om hva som er beste framgangsmåten for å varme vannet og få det over i tebeholderen. Å bli vekket etter noen få timers søvn blir en bagatell i sammenligning med opplevelsen til den gravide.
- Good morning, Guya. We have a landing in the porthut. SMH (Salvamento Maritimo Humanitario) told me that we had to be there in 30 mins, lyser bokstavene fra spanske Monika på mobilskjermen i nattemørket litt etter klokka 3. Hun har nettopp blitt Alpha, altså en av lederne av utrykningene til CESRT når båtene kommer i land på Chios.
Første oppgave er å få varmet vannet til kokepunktet, og bære 30 liter ned de tre etasjene til gateplanet og inn i bilen. Uten at husvertene og de andre leieboerne vekkes av bråket.
På grunn av vannkokinga kommer vi mye seinere enn de tre andre teamene, som har alt annet på plass når bildekkene våre knaser over grusplassen på havna. Presenningen er lagt ut på plassen, pappeskene med klær i alle størrelser plassert i riktig rekkefølge. Alt er klart for kvinner og barn inne i hytta.
Det ligner nesten på et Luciatog når de kommer gående fra båten til den greske kystvakta mot oss i en lang rekke. Det er overlevelseslaknene som reflekterer kroppsvarmen inn mot huden og samtidig skaper et gyllen refleks fra gatelysene på havna. Åsa og jeg får en litt hektisk start med å ordne med teen. Kvinner og barn først. Jeg balanserer den varme teen i pappbegrene inn i havnehytta. Roper «chai!». Blåfrosne hender strekker seg fram mot teen og tar takknemlig imot koppene.
Mennene sitter ute på presenningen, inntullet i ullpledd og venter tålmodig på sin tur. Takknemligheten varmer. Det er smil og glede. Lite vet de om hvilke forhold som venter i flyktningeleiren Vial.
Vi får en time og 15 minutter til å gi ullpledd og varme klær til alle barna, som har første prioritet, så kvinner og menn. Dessuten vannflasker, matposer og varm te.
Så kommer bussen til Vial. Ingen får ta med seg noe inn i bussen, alt puttes inn i lasterommet. Det minner om krigsfanger som fraktes bort. Og hva venter dem? Kanskje like greit at de ikke vet.
Så blir det stille. Vi rydder, plukker søppel, tar inn eskene, vasker, tømmer ut tevannet. Et par politibetjenter tar litt overrasket imot tilbudet om te. Det gjelder å pleie forbindelsene. Nå skal det bli godt å få et par timer i senga før morgenmøtet.
Åsa og jeg er enige om at dette var en positiv opplevelse. Teamet samarbeidet veldig godt, alle fikk klær og mat, ingen var alvorlig syke. Flyktningene, som kommer fra Syria, Irak, Iran, Jemen og Etiopia er blide og takknemlige. Vi har en god følelse når vi parkerer den røde Micran foran leiligheten like ved den gamle flyktningeleiren Souda,. Der jobbet vi i iskalde januar tidligere i år.
Før vi er ute av bilen plinger mobilene. Klokka er 5.53.
»guys, sorry, but we have another landing. Come back.»
Ingen overraskelse med tanke på måneskinnet og det stille havet.
Og så er det på’n igjen. Vann varmes, kjelene bæres opp til leiligheten og ned igjen. Resten av teamet har gjort en strålende jobb med å skaffe en ny omgang med klær. Det er en fantastisk gjeng. Ikke noe er vanskelig. Også det spanske helseteamet, SMH er på plass igjen. Vi begynner å bli kjent med dem. Vi har samme innstilling til flyktningene. De er våre medmennesker. Vi er alle i samme båt. Når alt kommer til alt. Er vi ikke?
Det lysner av dag. Bussen til Vial kommer ikke før om et par timer. Det gir tid til å forsøke å snakke med de nyankomne, servere halvlunken te og slappe av. Det spanske teamet lar seg heller ikke merke av at natta ble litt spesielt kort. Mens vi venter på at bussen fra Vial skal komme, kjenner vi morgensola varme. Det føles godt å være et medmenneske. Ikke bare gi dem det kroppen trenger, men også et smil, en berøring, se dem som de personene de er. De trenger det på den neste tøffe etappen mot det de ønsker seg. Et trygt hjem, utdanning, jobb. Et vanlig godt liv med flokken sin rundt seg.
120 flyktninger fikk den beste velkomsten som Chios Eastern Shore Respons Team kunne gi dem denne fredagsmorgenen. Og for alle som var med denne tidlige morgenstunder fortsetter arbeidsdagen. Vi gamle damene tar oss en to timers pause midt på dagen etter at vi har laget ferdig nye esker med klær til de neste flyktningeankomstene. Så drar vi til Childrens House og barna der. Men først lunsj og en kopp kaffe.
Ut fra koppen forstår vi at snart er det jul igjen!
Like før det mørkner vandrer vi hjem til leiligheten. En i overkant lang arbeidsdag er over. I natt har andre overtatt vakta. Vi slår av mobilen med god samvittighet.