Jeg er på vei hjem. Kan vise fram mitt røde pass med løven på forsiden, gå ombord i flyet og dra nesten dit jeg vil. Det føles vemodig, trist og godt.
Mens jeg sitter ute i sola og venter på flyet fra Chios til Athen, ser jeg båten til Frontex gli langsomt gjennom bølgene. På stranda i Tyrkia i bakgrunnen sitter ganske sikkert nye båtflyktninger og venter på at menneskesmuglere skal sende dem ut på havet i overfylte gummibåter.
Jeg håper de klarer å beholde håpet om et nytt liv gjennom alle utfordringene som de vil møte. De får det garantert vanskelig.
Jeg så Frontex-båten la fra kai et par timer tidligere. De ser etter flyktningene som kommer fra Tyrkia. Det kommer stadig nye båter. Med mennesker i alle aldre i våte klær, slitne, mange syke etter å ha vært lenge på flukt. De syke blir tatt hånd om av det medisinske teamet til SMH, mens Chios Eastern Respons Team forsyner dem med vann, litt mat, varm te, ulltepper og tørre klær. Omsorg og varme. Jeg drar hjem fylt av takknemlige blikk og gode ord. De er så utrolig takknemlige, disse som kommer sjøveien uten sikkerhet. Nesten så jeg blir beskjemmet noen ganger.
Da jeg sa farvel til gjengen i CESRT mandag, fikk jeg også hils på ni nykommere fra USA, England, Sveits og Belgia. De fleste helt unge, noen har rundet 40. Jeg er eldst i ringen denne morgenen, men det føles ikke sånn.
Alle nye må ha politiattester for å kunne ta imot flyktningene og for å kunne jobbe i Childrens House. Bare en liten kjerne av langtidsfrivillige er igjen. Ingen av de nye skal bli mer enn maks 2 uker. Hele tida kommer det nye, mens andre drar. En krevende jobb.
Janne Hegna, som har stått på i to år, sier at de nye gir henne ny energi. Jeg håper virkelig det, Janne!
Ingen slipper unna avskjeds- og takketaler på morgenmøtet når de skal dra. Heller ikke jeg. Og som vanlig blir det en litt tårevåt affære. For selv om vi ikke har kjent hverandre så lenge, så blir vi knyttet sterkt sammen gjennom det arbeidet vi gjør og felles glede i å hjelpe våre medmennesker, båtflyktningene.
I avskjedstale min gjentok jeg ordene til godgutten Gabri, som dro i forrige uke: vi frivillige er alle små lys som brenner, som lager et stort bål for de som trenger å varme seg.
Eller som organisasjonen Dråpen i havet sier det, vi er alle dråper som sammen kan lage et hav.
Og som må fortelle verden om hvordan menneskene virkelig har det, bak alle politiske vedtak og beslutninger.
For egen del føler jeg at jeg først nå som jeg drar, begynner jeg å beherske det meste. Det er så mye logistikk, så mange flytende avtaler, skyssing med biler hit og dit. Mange har ikke leid bil og er avhengig av skyss med andre. Klær sorteres hele tida for å sørge for at det er nye, fulle lagre både i redningshytta på kaia, i bilene og i Childrens House. Matposer må pakkes.
Den siste arbeidsdagen ble ikke kortere enn ellers. Vi er mer eller mindre det faste skiftet : på bildet fra venstre Frank og Eileen fra Irland,, Vera fra Norge, Keyra fra USA og Magaly fra Spania. Jeg jobber to skift på Childrens House, rydding og rengjøring fram til 18.30. Ba om dobbeltskift der siste dagen fordi jeg foretrekker å være med mennesker istedenfor å sortere i kasser.
Arbeidsdagene er lange, men fellesskapet er godt og vi deler på det meste. Kroppen verker etter så mange timer med bare gåing og ståing. Men hva gjør vel det, tenker jeg når jeg på slutten av arbeidsdagen får satt meg ned for å fylle sjampo over på småflasker. Vi kan ikke dele ut hele flasker, det blir for dyrt.
Og mens jeg sitter der, så lytter jeg til det som forgår i naborommene. Og føler lykke. En trillende latter fra to små afghanere som leker med de små leketrillene fyller lufta. Jeg hører Eileen fra «kleskottet», hvor hun med sin vanlige tålmodighet og gode smil finner fram nye klær til en stor barneflokk. De får velge, så godt det lar seg gjøre. Hun er helt fantastisk den dama! En av de langtidsfrivillige, som sørger for stabiliteten i grasrotbevegelsen sammen med mannen Frank og leder, big-mama Toula.
Kaos, kaos, kaos. Det blir det når flere titalls barn skal utstyres med nye klær i løpet av en arbeidsdag i Childrens House. Det tar tid å sortere og bestille nye klær fra varelageret, rydde leker, støvsuge, vaske, rengjøre dusjer og toalett og vaske håndklær når de siste barna har forlatt Childrens House.
Alt skal være rent og ryddig til neste morgen når dørene åpnes igjen. Med et smil.
Den lille barnefamilien fra Syria sitter på en benk utenfor Childrens House (den røde døra i bakgrunnen). Jeg fikk ikke snakket med dem om deres ganske sikkert dramatiske historie da jeg litt seinere tok imot dem i badeværelset. Oftest er det lange køer foran den røde døra, men noen ganger er det litt roligere. Heldigvis.
Selv er jeg snart tilbake i Kongsvinger og gleder meg til møte med dem jeg er så glad i. Nok engang har jeg blitt minnet om at vi der hjemme er så utrolig priveligerte. Og at mange er så opptatt av det jeg synes er fullstendig meningsløse ting. Det tar tid å omstille seg.