Det flyter en ødelagt gummibåt med en forbrent motor på stranda Vakaria på Chios lørdag morgen, før frivillig fra Chios Eastern Respons Team rydder stranda. Det skjer etter at alle de 25 barna, 18 kvinnene og 19 mennene har fått mat, drikke og tørre klær. Så frakter de frivillige flyktningene i egne, leide biler fram til bussen, som trolig kjører dem rett til registrering i Vial.

I en by i Norge sitter det en tidligere flyktning og er engstelig for hva som har skjedd med familien hans. Han vet at de skulle flykte via Tyrkia til Chios lørdag morgen. Men så ble det stille. Han får ikke kontakt.

Har tanten hans, onkelen, de fire barna og en baby på fire måneder kommet fram? Eller har de druknet?

Chios Eastern Respons Team tok imot over 120 flyktningene som kom til Chios i to skrøpelige gummibåter denne morgen. I båten som strandet i Vakaria var det flere familier, ingen døde.

Gjennom Trude Jacobsen i www.drapenihavet forsøker mannen i Norge å få kontakt med familien. Trude vet at Åsa og jeg er på Chios igjen (vi var der for Dråpen i januar i år) og lager en egen Messengergruppe med han og oss.

Og så skjer det fantastiske og vidunderlige at alle de fine trådene som flyktninger, frivillige og andre skaper gjennom forbindelser og Internett , og som lager en fargerik vev over hele verden, kan gi noen svar. En vev som vedtak, overenskomster og grenser ikke kan rive opp.

Kayra Martinez, en amerikansk kvinne som har jobbet på mange måter for flyktninger, mener hun husker familien. Spesielt fordi de hadde en liten baby med seg. Kayra var med på begge landingene lørdag morgen.

Neste skritt er å forsøke å finne familien i den lukkede flyktningeleiren Vial, men det er ikke enkelt. - Helt umulig nå, advarer leder Toula i CESRT, når jeg spør om det er mulig å dra til leiren å lete etter dem.

Så får vi jobbe videre med saken i morgen. Vi spør om vi skal overbringe noen beskjed hvis vi finner tanten.

- Just tell her she is not alone, skriver han.

Ikke akkurat noe for vinteren?

Kayra er en av mange som brenner for å hjelpe mennesker i nød. Hun har også sitt eget kunstprosjekt, som består i å finne sponsorer som kan bidra med lerret og maling til flyktninger. Jeg skjønner hun er sliten etter flere års arbeid for flyktninger, men hun blir oppglødd og glad når hun forteller om prosjektet. Når flyktningene har laget sine kunstverk, blir bildene sendt på utstilling og kan kjøpes. Det gir en god selvfølelse for små og store kunstnere. Kanskje noe for Norge, sier jeg. Og blir møtt med et strålende smil.

Denne søndagen blir ingen fridag. Toula har ved en ren tilfeldighet kommet over en kjempestor ladning med pappesker fulle med klær i et tidligere kommunalt bygg på Chios. Der kan det ligge mye varme klær til båtflyktningene.

Og dermed er vi igang med å sortere. Vi sier aldri nei til Toula med det store hjertet. Selv om det hadde smakt veldig godt med en hel, blank frisøndag. Klokka 8 om morgenen er vi på plass. Dette er ingen vanlig Hellas-ferie. Alle er her for å gjøre en innsats. Om nødvendig 24 timer i døgnet.

Klærne er gitt av grekere til flyktningene. Men mange sliter hardt i Hellas, og mye har stanset opp. I bygningen ser de støvete kontorene ut som om noen har opplevd et bombeangrep og bare har løpt ut. Støvet ligger tykt over fine skinnsofaer, datamaskiner, mapper og papirer. På skrivepulten tomme kaffekopper.

Toula viser oss ett av kontorene:

- It’s so sad, sier hun og rister på hodet. Fattigdommen i Hellas er så stor, og så har de samtidig fått EUs dårlige behandling av flyktningene midt i de tomme fangene. - Men folk her er ikke imot dem, sier hun. De aksepterer dem, men har nok med seg selv.

I over to år har pappeskene (over 200?) stått og støvet ned i den tomme bygningen. Det er ikke alltid hjelpen kommer fram dit den skal. ..

Så dukker vi ned i støvete klær og sorterer ut det som kan varme flyktningene nå som vinteren kommer. Kayra får stadig nyseanfall av alt støvet. Men praten går lett om det vi begge er opptatt av; livet til flyktningene.

Nye tråder spinnes i veven. Det er spennende og utviklende.

Etter noen timers innsats må jeg av ulike grunner kaste inn håndkleet. Men jeg kommer meg ikke avgårde før Katja har stappet den knøttlille leiebilen min full av sekker med klær. Her må det rå muskelkraft til. Og den sveitsiske firebarnsmora slipper ingen andre til når det skal stappes. Dette kan hun.

Kommer det en ny landing ikveld eller natt, er det bare å gi full gass til ukjente strender eller til CESRTs redningshytte på kaia. Uten Åsa, som dro i dag.

Det er min siste 48-timers vakt.

Men det går også an å nyte livet i gamlebyen i Chios by på en solblank søndag. Sette seg ned på en fortausrestaurant og studere folkelivet. Et malerisk og fascinerende sted. Så får den uforutsigbare natta bare bli som den blir. CESRT er uansett klar til innsats.