Dette innlegget er det siste fra den andre reisen til Chios i 2017. Anbefaler deg å starte med det første blogg- innlegget fra 21.okotober 2017nederst på side 2, hvis du er interessert i å få riktig sammenheng.
Fire mennesker døde på grunn av Libyas Coast Guards voldelige og hensynsløse oppførsel i Middelhavet 6. november. Det skriver den tyske organisasjonen Sea-Watch på sine nettsider https://sea-watch.org.
https://sea-watch.org/en/dramatic-rescue-operation-sea-watch-3/
Der vises også en video av mannskapet ombord på den libyske kystvakta som banker løs på flyktningene og forlater stedet i full fart med en mann hengende etter båten.
Det er ikke første gang dette har skjedd, ifølge See-Watch.
Gummibåten med over 60 flyktninger var ute i internasjonalt farvann utenfor Italia da den sendte ut nødsignaler fordi den holdt på å synke. En del ble tatt ombord i den libyske kystvakta, men da mannskapet begynte å true og slå de som kom ombord, brøt det ut panikk og mange falt i vannet.
Minst 5 personer druknet, blant dem et lite barn.
Kontrastene til det trygge, gode livet her i Norge kan vel ikke bli større...
Jeg klarer ikke å slippe taket i båtflyktningene på Chios. Kroppen min har vært snart fem dager i Norge, tankene mine kretser mest om flyktningene. Jeg bruker mye tid på nettet, søker oppdateringer om situasjonen. Via offisielle sider, nettsteder. Kommuniserer med folk som fortsatt er på Chios, og de som har dratt. Blir også kontaktet av flere som har lest bloggen min, blant annet en kurdisk student fra Irak som vil ha kontakt. Hvorfor? Spør jeg på Messenger. Fordi du er så opptatt av medmenneskelighet, skriver han. Over 1200 har vært innom bloggen til nå. Fornøyd med det...
Sånn knyttes stadig nye kontakter på tvers av grenser.
Jeg tipser NRK om videoen fra Sea-Watch og forteller om situasjonen på Chios. Ber dem lage noe på det. Nytter det? Aner ikke. Tragedier og folk i nød har blitt hverdagslig nytt. Nærmere 3000 døde båtflyktninger i Middelhavet hittil i år. Tusener av barn, kvinner og menn som lever i kaotiske, overfylte, helsefarlige og uhygieniske leire er hverdagslig nytt. Det er til å grine av.
Før jeg dro til Chios første gang, i januar i år, leste jeg boka til Lindis Hurum:
Det finnes ingen DE ANDRE - det er bare oss. Så sant.
Hurum har jobbet med å gi nødhjelp for Leger Uten Grenser i mange år. Blant annet med båtflyktningene i Middelhavet.
På ingen måte kan mine fattige, små uker i Hellas sammenlignes med hennes innsats. Men det føles godt å kjenne seg igjen i beskrivelsen av hvordan det er å komme tilbake til hverdagslivet i Norge.
Jeg våkner fortsatt om natta og lurer på hvor jeg er. Om alarmen går og vi må hives oss i klærne. Men jeg hører ikke bølgene og vinden slik jeg gjorde i leiligheten vår på Chios. Det er så stille her i skogkanten.
Gjensyn med dem jeg er så glad i har fått et bein tilbake på norsk jord igjen, det andre er i Hellas. Og haler og drar.
Heldigvis fins det enkle metoder å holde kontakten med dem der nede. Noen meldinger får gleden til å boble, bokstavelig talt.
Noe så enkelt som er varmtvannstank!
Lederen i Chios Eastern Shore Respons Team, kjære Toula, sender bilde av varmtvannstanken som nå er på plass i Childrens House. Betalt av dere bidragsytere i Norge og Sverige.
Nå kan alle flyktningebarna som kommer til Childrens House være garantert en varm dusj, selv om det er seint på dagen. En varm tank(e) å ta med seg.