Om å tenne et lys

- Det er bedre å tenne et lys i mørket  enn å forbanne det! Gabri fra Brasil/England ser rundt på oss alle i ringen på morgenmøtet. De brune øynene stanser ved leder Toula.  - Vi frivillige har alle tent lys, men det største lyset er deg, Toula. Sier den svært unge mannen alvorlig, og Toula får som vanlig dette helt spesielle uttrykket når hun forsøker å la være å gråte.  Fire av de helt unge frivillige forlater CESRT i dag, og som vanlig er det rørende takketaler fra og til alle. Det skaper et godt fellesskap omkring dette som er så viktig for oss alle: å hjelpe medmennesker i nød og fortelle verden hva som egentlig skjer.  

For egen del tenker jeg at alle dere som gir bidrag også tenner lys i dette mørket som båtflyktningene lever i hver dag.  Toula (til venstre på bildet) og Janne viser fram noen av lysene; strikka sokker fra Kari Strand i Kongsvinger.  En kjempefin gave nå som vinteren siger langsomt inn over også denne greske øya.

Fortsatt er det god varme i sola som skinner inn i det nye varehuset ved stranda i Karfas der morgenmøtene finner sted og alle pappkassene med klær nå befinner seg.  Så er det å sortere, sortere, sortere... Hva slags størrelse er dette? Er det til gutt eller jente? Fryktelig kjedelig, men det hjelper å dele kunnskap, tulle og le mens man sorterer barnetøy i ulike størrelser.  Slik Lucy fra Spania, Katja fra Sveits og Åsa fra Molde her gjør.  For vi vet at tøyet seinere skal bli til verdifull hjelp for flyktningene. Både de som kommer våte og kalde fra havet og de som nyter godt av tilbudene i Childrens House.

Etter formiddagens sorteringsjobb i varehuset, og en rask lunsj, er vi  klare for ettermiddagsskiftet i Childrens House. Utenfor døra er det lang kø. Inne er det fullt. Det er varmt, det lukter sterkt av ulike kroppslige odører. Litt etter befinner jeg meg i det jeg kaller kleskottet. Det er et lite rom med klær til barna, hvor foreldrene og barna selv får velge seg ett eller to hele sett med vinterklær fra innerst til ytterst. En familie om gangen. Greit system.  I teorien....Men køen utenfor vokser.

Jeg får et lite hint på forhånd;  Du Vera, bare så du vet det, så kommer det en familie med seks barn, som alle er her for første gang og hvert barn skal ha to sett av alt,  bare så du vet det,altså.... 

De står lett hutrende utenfor  kleskottet og venter på tur. Nydusja og blide. Den eldste gutten har fått ei rød badekåpe som knapt dekker det nødvendigste. Moren  har en baby på armen, som skriker kontinuerlig. Bortsett fra når hun stopper skrikinga ved å løfte ham på armen og putte puppen i munnen hans.  For en noe sart sjel som meg, blir situasjonen litt i overkant slitsom.

Moren er blid og tålmodig. Jeg vet at bussen til flyktningeleiren snart går. Under tidspress skal hun kle opp seks barn, slik at de også blir fornøyde. Hvordan klarer hun det? Hva har de opplevd på den lange flukten fra Kurdistan? Mange av flyktningene har gått i dagevis før de kommer fram til Middelhavet. Flere  forteller at de har blitt banket opp underveis, de har opplevd forferdelige ting.  Før de betaler en formue for å komme seg over havet til EU, hvor det nye livet venter. Tror de... For altfor mange betyr reisen over havet døden. Hittil i år har nærmere 3000 barn, kvinner og menn druknet i Middelhavet på vei til Hellas, Italia og Spania. 

Det er da man får litt perspektiv på sin egen situasjon og sitt eget liv.  Og trøster seg med at alle disse små lysene vi tenner, tilsammen kan bli en stor flamme.  Et bål som iallfall noen kan varme seg ved en lite stund.  

Et skjørt, lite menneskebarn

Jeg ser ham ikke først. Ser bare den høyreiste mannen som sitter på gulvet med en  hånd på noe som ligger nede i putehaugen på gulvet i Childrens House. En liten gutt med så smale lemmer at han ser helt livløs ut.   Ut av nesen en gjennomsiktig plastslange.  Han er to år, forklarer faren.  Han kan ikke veie mer enn en nyfødt baby.

Det er vanskelig å se på det skjøre, lille menneskebarnet som ligger der blant putene uten å bli rørt. Foreldrene har flyktet med ham og de andre barna fra terror og krig. Hit til Chios har de kommet i en livsfarlig gummibåt over havet fra Tyrkia. Nå bor de i flyktningeleiren Vial under vanskelige forhold og vet lite om framtida. Bare at de må ta en dag av gangen. Og håpe på at en dag, en dag vil de få et godt liv i et land som ønsker dem velkommen og kan bruke de ressursene de bringer med seg...

Skotske Eileen har hentet meg ut fra baderommet, der jeg hjelper en kvinne med å dusje to små tvillinggutter på 4-5 år og storesøster.  Hun vet at Åsa og jeg har samlet inn mye penger fra Norge og har mulighet til å hjelpe med en gang.  - Er det mulig at dere kunne kjøpe en babytralle til den lille gutten, spør hun. - De må gå å bære på ham hele tiden.  Det ville bety utrolig mye for dem.

Et par telefonsamtaler, og saken er ordnet. Åsa drar i en butikk og kjøper tralle for penger vi har samlet inn.  Fortsatt kommer det heldigvis inn bidrag (du finner info under Bidra her på siden), og det fantastiske er jo å kunne skaffe det som trengs der og da. For en organisasjon som CESRT eksisterer kun takket være givere.

Det er helt umulig å beskrive gleden og takknemligheten til foreldrene. De ser vantro på meg når jeg forteller at babytralla står utenfor om 30 minutter.  Den er deres. De bærer gutten ned trappa og ut i sollyset, der Åsa står klar med vogna.  Hun hjelper dem å legge den vesle kroppen godt tilrette i vogna. Tuller teppet rundt ham. Moren snur seg og ser på meg. Noen smil glemmer jeg aldri...

Childrens House er skapt av norske Janne Hegna, og har blitt en oase for flyktningene på Chios etter at det åpnet i januar i år i en vanlig leilighet i sentrum. Det må minst fem frivillig til for å fylle alle funksjonene på hvert skift; barna får nye klær, de får dusje, leke og får mat. Og så får de med seg diverse toalettartikler og bleier. Når jentene får velge seg en hårbøyle eller hårstrikk etter dusjen blir de lykkelige.

En del forberedelser må til før dørene åpnes for barna og foreldrene. På bildet sitter tyske Katrine ved dataen hvor alle registreringene noteres, Jimmy fra Egypt skal tolke fra arabisk og leke med ungene. I bakgrunnen irske Frank og Eilen, til høyre Maja fra Israel. Alle har vi våre oppgaver, men når det blir mest hektisk, glir de lett over i hverandre.

Eileen i stellerommet, hvor flyktningene får fred og ro til å ordne seg. Luksus for dem. 

Noen slipper følelsene løs når de kan slappe av i enerom sammen med barna. En kvinne med to barn i dusjen og ett i magen sitter med hodet i hendene og gråter når jeg titter inn til dem. Jeg legger hånda på skulderen hennes og hun snur seg mot meg: jeg er så deprimert, sier hun. Litt beskjemmet. 

Da er det godt å ha andre i teamet som har erfaring med også slike situasjoner.

Denne mandagen er det veldig mange familier som er der for første gang. Det er ikke vanskelig å se. Barna, som har opplevd krig, som ofte er sultne, ikke får sove ordentlig, som fryser og har vært på flukt i lengre tid blir litt forskrekket når de kommer inn i de to lekerommene.  De står helt stille. Med store øyne ser de seg rundt. Tør ikke gå fra foreldrene.  Hva er dette?

Jeg går bort med et leketog til en liten gutt. Da løsner det for ham, både smilet og leken. Kort tid etter leker han slik alle barn burde kunne leke.   Men om kort tid må de skynde seg til den stappfulle bussen tilbake til flyktningeleiren, til en helt annen verden.  Som politikerne og vi alle godtar at de må leve i.  

Eier vi ikke skam? 

Et mini-FN, slik det kunne ha fungert?

Å være frivillig  på Chios og jobbe for båtflyktningene, er å samarbeide  med folk i alle aldre fra mange forskjellige land, med ulik bakgrunn og veldig forskjellige meninger. Et FN i miniatyr. Bare at her jobber alle frivillig nesten døgnet rundt, og må dekke reise, opphold og andre utgifter selv. 

I forrige uke dro den engelske pensjonisten Simon fra oss. Han hadde vært her for fjerde gang for å hjelpe flyktningene å lære engelsk i Language-center, som er en del av virksomheten til CESRT.  For språket er nøkkelen til å komme seg videre.  

- Dette er som et lite FN, mente han på sin stillfarne måte, da han sa noen avskjedsord til gjengen rundt bordet ved det daglige morgenmøtet. - Bare at her fungerer det slik FN skulle ha gjort. 

I ringen av mennesker samlet til morgenmøtene sitter det yngre og eldre fra hele verden. Bare bossen selv, Toula er gresk. Jimmy er fra Egypt, Ruben er belgisk, Gaby australsk, Justin fra California, Katja fra Sveits, Lucy og Monika fra Spania, Frank og Eileen fra Irland, Gabri er brasiliansk/engelsk. Stadig kommer det nye til, mange drar. 

Toula holder seg alltid litt i bakgrunnen, og lar de frivillige diskutere seg imellom. Bare av og til kommer hun inn med sine meninger eller en klar melding. Hun er omtenksom, reflektert, uredd og empatisk. Gjennom to år har hun nå sett frivillige komme og gå, ledet dem gjennom tøffe tak for å hjelpe båtflyktningene. Samtidig har hun jobbet hardt for å pleie forholdet til den tildels fattige lokalbefolkningen her på Chios, som ufrivillig har fått EUs manglende håndtering av flyktningekrisen rett i fanget.  Hun er en dyktig brobygger, den dama,  For tida er det altfor få frivillige til å dekke alle funksjonene. Det merkes for de fleste. Neste uker kommer det fler nye, men de vi etterhvert har blitt kjent med, de drar.  Vi kommer til å savne dem.

Denne uka skulle varehuset, som rommer klær til båtflyktningene, mat og drikke, flyttes til et annet sted. Innimellom all sjauingen med pappesker, ble det noen pauser. Engelske Kerrie fant den behageligste plassen.  

De unge har nok mest energi og står på natt og dag, bor tett sammen i felles rom, deler på leiebilene, som vi må ha,  og er alltid klar for nye utfordringer. Idealismen og ståpåviljen for båtflyktningene er virkelig beundringsverdig. Uka før vi kom, tok de imot seks båter med 378 flyktninger i løpet av 20 timer. Samtidig opprettholdes,  i den grad det er mulig, de vanlige tilbudene i Childrens House og Languagecenter. Hvor tar de energien fra?  

Etter ei ukes jobbing er vi pensjonistene ganske slitne, for å si det mildt. Derfor er det en ekstra glede å ha fri på søndag. Sove ut, spise en langsom frokost og dra på sightseeing på denne fine øye i Egerhavet. 

Vi fant igjen kreftene blant annet i ørneredebyen Anavantos, litt lenger inn på øya.  En utrolig spennende by, som er bygget i naturstein på toppen av et bratt fjell, stupbratt ned på alle sider.  Her får man perspektiv på så mye.   Og blir klar for nye utfordringer i morgen. 

70 flyktninger i en liten gummibåt

Grytidlig i dag går alarmen. «Alpha» gir beskjed til alle. Vi som er på vakt. 70 båtflyktninger er reddet fra havet utenfor Karfas.  Vi hiver oss ut av senga. Så er vi igang. 

Åsa og jeg kommer fram først, låser oss inn i den lille brakka på havna hvor flyktningene skal få mat,drikke og tørre klær. Som helt ferske hjelpere akkurat på dette området, må vi lese instruksen på nytt. Godt å ha hodelykter da! 

De fire andre teamene og Alpha, som i dag er lederen av CESRT, Toula, er snart på plass.  Hytta som de frivillige har på kaia er liten. Kvinner og barn får komme inn i et lite, trangt rom. Her er det også toalett og et rom stappfullt med klær. Ute gjør vi istand til mennene. Presenninger og matteor legges ut, ulltepper og pappesker med klær plasseres ut. Mennene kan få skifte bak et forheng vi henger opp ute mellom to brakker. Gulvet er en pall. Jeg ser ingen gullstoler, Sylvi Listhaug. Og de kommer seg vel neppe inn i Norge heller.

Alt er klart. Hvor blir det av dem? Jo, der ser vi den store båten til kystvakta komme inn i havna med dekket fullt av folk. Tyske Katrine og Israelske Gaby har varm te klar. Brasilansk/engelske Gabriel filmer for en dokumentar han lager.

Et medisinsk team står klare ved landgangen for å ta seg av de sykeste, gi dem behandling og sørge for at de blir prioritert av oss. Før flyktningene kommer får også Toula litt behandling.

Mens vi står og prater, siger båten inn til kai (i bakgrunnen på bildet),og så kommer de gående, mange barn og kvinner. Et langsomt følge. Det gjør inntrykk. Langsomt fylles det lille rommet opp av kvinner og barn. De sitter på gulvet med slitne blikk, mange skjelver av kulde, tøyet er vått av vannet som har skyllet over gummibåten. 71 personer i en liten gummibåt i nattemørket mellom Tyrkia og Hellas.  

Teamet jobber raskt med å ta barna først, de er mest utsatt. Varme klær, drikke og mat. Flesteparten av barna får hjelp, så rekker vi ikke mer, før bussen til flyktningeleiren Vial går. Åsa hjelper mennene med å finne tøy.  Jeg er med kvinnene og barna og skal forsøke å holde styr på køene til doen og inn til rommet med klær, hvor to andre hjelper hvert sitt barn med riktige størrelser. 

Vi har 40 minutter til å hjelpe 71 mennesker. Bussen til Flyktningeleiren venter ikke.

Det er et komplett kaos, som jeg ikke helt klarer å mestre, slik reglene og erfaringene tilsier er best. Jeg vil så gjerne hjelpe hver enkelt, og det fører til enda mer kaos for de andre. Neste gang får det bli bedre...

Like fort som de kom, like fort er de borte. Tilbake ligger det våte klær, en sko... En av mennene spurte norske Janne om hvordan forholdene er, der bussen kjører dem.  Menneskesmuglere lover dem fine hoteller.  Lite vet de om de forferdelige og umenneskelige forholdene i Vial. Forhold som politikerne og verden utenfor lukker øynene for. Det fins jo så mye annen elendighet...

Janne må svelge en ekstra gang før hun lyver og sier at hun ikke vet.  Hvem orker å fortelle en sånn sannhet når mannen er så fornøyd med å ha kommet i land?  Og kanskje tror at nå , nå blir alt så meget bedre.

Fullstappa og fleksibel

Bilen er ikke full før det ikke lenger er plass til sjåføren!  Det er moralen når de frivillige skal stappe bilene fulle av utstyr til båtflyktningene, som kan komme på de mest uventede tidspunkt. Det vil si når som helst.  Åsa og jeg har igjen 24-timers vakt for å rykke ut når alarmen går og både bilen og vi er klare.  

Kat La fra Sveits (til venstre) og Monika fra Spania er eksperter på tettpakking, og jeg må pent bare stå ved siden av Micra’n mens de stapper. Sekker med klær til barn, kvinner og voksne båtflyktninger. Det kan by på utfordringer å kjøre med en så fullstappa bil, men nå har jeg forstått koden, som jeg kaller 2F;  kjør fort og frekt.  Blodtrykket øker, men det er lavt fra før, så det er helt greit.

Andre stikkord som dukker opp i denne jobben, er fleksibilitet. Mye endres på kort tid, avhengig av hva som skjer. 

(Foto: Åsa.) 

i går ettermiddag etterlyser leder Toula frivillige som kan stille opp kl 4.45 neste morgen for å hente barnestøvler og annet utstyr som kommer fra Athen med en annen båt enn den vanlige. Jeg ser ned i bordet. Åsa rekker opp armen, og dermed blir det en ganske spesiell natt for pensjonisten fra Molde.

Det oppstår problemer med å få eskene ut av båten i tide, fordi det er problemer med papirene (Bullshit, ville Dimitri hos den greske kjøkkenpresten ha sagt).Det ordner seg etterhvert, og Åsa får en lang tur på ukjente veier i mørket fram til det nye varehuset, som vi skal flytte til imorgen.

Samtidig med at båten med utstyret kommer, lander en båt med 15 flyktninger.  - Det gikk greit, er beskjeden vi får på morgenmøtet, der nattarbeidere sitter og glipper med trøtte øyne.   Men de er klare for en ny arbeidsdag.

Det hjelper godt at humoren, latteren og klemmene sitter  løst,  Det er påtegninger på denne plakaten et bevis for... 

Båtlandingene til flyktningene må forberedes godt. Fire biler med to personer i hver skal være klare til å rykke ut døgnet rundt. I tillegg til tørrre klær, skal flyktningene også få hver sin pose med drikke og mat. Det må pakkes, og det er.....   javel, ikke direkte inspirerende.  

Da er det veldig greit å ta neste skift denne dagen på Childrens House og forsøke å skape noen gode timer for barna og foreldrene som kommer dit.  Åsa og jeg har hver våre oppgaver. Det er mange barn, - alle skal ha seg en varm dusj, nye klær og en pose med mat når de går.

Dagens mest minneverdige øyeblikk får jeg for min del når jeg assisterer en mor med fem barn Hun tar hver av dem inn i dusjen etter tur. De aller minste hyler hjerteskjærende. De er her for første gang, og er kanskje ikke så vant til å dusje. Helt utmattet sovner nesten minstemann på armen min.  Søstrene hans er blide og fornøyde når de kommer ut av dusjen med håndkleet rundt de spede, skjelvende    kroppene. De fryser, selv om det er veldig varmt i rommet.

De får etter tur sette seg på en krakk mens jeg føner det lange, svarte  håret deres. Når jeg ser hvordan de lukker øynene og virkelig nyter situasjonen... ja, da tenker jeg at dette øyeblikket, dette øyeblikket vil nok både de og jeg huske. Det glitrer i øynene deres når de får ta på seg rosa hårbøyler, som Janne (Hegna) og jeg handlet i går. Kjøpt for midlene vi har samlet inn. Det kan man kalle god valuta for pengene...

Gleden ved å gi

I dag ble Janne Hegna ved Childrens house i Chios ekstra glad. Hun kunne handle inn mengder av babyleker, hobbyartikler til litt større barn, lekebiler og andre artige ting. Og for en gangs skyld kunne jeg leke rik tante, takket være innsamlingsaksjonen.  For barn som bor i flyktningeleiren trenger å leke, kanskje enda mer enn andre barn.   I trygge omgivelser i barnehuset.

Janne Hegna var med tidlig i arbeidet til Trude Jacobseb og Dråpen i havet i Hellas.  Med førskolelærerutdanning som bakgrunn hadde hun ekstra øye for barna blant flyktningene. Hun så hvordan de manglet konstruktive ting å holde på med, hvordan mange foreldre ikke hadde krefter igjen til å ta seg ordentlig av barna. Hvordan de lider.

Dermed startet Janne arbeidet med å bygge opp et eget barnehus i en leilighet i Chios, som skulle minne mest mulig om et vanlig hjem. Hun samarbeidet med Chios Eastern Respons Team, og har i dag fått til en trygg oase for flyktningebarn. Tre dager på rad har jeg jobbet der på ettermiddagsskiftet. Det er så givende å få lov å være med i barnehuset. Leke med barna, ta dem på fanget, tulle litt, tegne og bygge lego med de litt større gutta. Og assistere mødrene som får dusjet barna, gitt dem nye og fine klær. De får bleier og toalettartikler, en matpakke før de går. 

I dag har jeg assistert flere mødre med dusjing og stell av ungene, alt fra babyer til større barn. Å se dem forlate barnehuset, rene, i nye klær, fornøyde og takknemlige er en stor gave i seg selv. 

Fram til kveld har det kommer inn nærmere 46 000 kroner på innsamlingsaksjonen som Åsa og jeg har for båtflyktningene på Chios. For oss er det et helt utrolig stort beløp, som viser at svært mange føler glede ved å gi og hjelpe andre.  Og det som er en ekstra glede for oss er å kunne handle klær og andre nødvendigheter her i Hellas, slik at pengene også kommer grekerne til gode.   Og se at det dere bidragsytere gir gjennom oss kommer direkte fram.

I dag kom det en stor pall til varehuset med nærmere 200 underbukser til kvinner og menn, leggings til damene og våtservietter til babyrumper.  Der forsvant nesten 10 000 kroner av bidragene.  Leder Toula var kjempefornøyd, og har bestilt en ny leveranse etter å ha konsulert oss.  Det blir 500 joggebukser til barn. De skal brukes når flyktningene tas i land fra båtene og trenger å skifta raskt fra de våte klærne.  - Joggebukser er enklest å ta på ungene når de er våte og kalde, sier Toula. Dessuten er det unisex-modeller. 

En pall med klær til flyktningene, som dere bidragsyter fra Norge betaler, kom i dag. (Foto: Monika)    

I dusjen på barnehuset går det store mengder barneshampo, og lagrene går fort tomme. Barna kan også få med seg sjampo når de forlater barnehuset. Men bare i små, oppmålte rasjoner i plastbegre. Det er mest økonomisk og flest mulig får glede av det.

16 liter barneshampo har vi kjøpt inn for innsamla midler de to siste dagene. Vi tømmer hyllene i butikkene! Etter å ha funnet ut hvor det er rimelig nok. Leder Toula følger med på prisene. 

(Foto: Monika) 

Engelske Karrie, som driver en egen kafé for flyktninger i Athen, pakket ut eskene i den første pallen med de norske gavene på varehuset i dag.  Karrie har kommet til Chios for å hjelpe CESRT, som nå har for få frivillige.

Selv om frivillige i CESRT har hver våre vakter for å være klar til ta imot gummibåten med flyktninger døgnet rundt, så jobbes det iherdig med andre oppgaver. Vi vet jo aldri når båtene kommer. I forrige uke kom det fem båter i løpet av et døgn. Det var like før vi kom hit. Nå har det vært stille en stund.  

Å sortere tøy i riktige størrelser og kjønn er forferdelig kjedelig, men veldig viktig.  Pakker med klær gjøres klar på forhånd før båtene kommer, for da må alt gå fort.

Avslutter kvelden med et dikt av Arnulf Øverland med en evigvarende sannhet, som en ekstra takk til bidragsyterne:

Det er en lykke i livet

Som ikke kan vendes til lede.

Det at du gleder en annen

Det er den eneste glede

Det er en sorg i verden

Som ingen tårer kan lette

Den at det var forsent

Da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden

stå ved en grav og klage

Døgnet har mange timer -

Året har mange dage.

Fortell verden at vi lider

Å forsøke å være medmenneske med båtflyktningene her på Chios setter følelseslivet inn i første vogn på en berg- og dalbane. Det er tårer, det er latter, det er å bli overøst av takknemlighet og kjenne på følelsen av utilstrekkelighet. Og raseri og oppgitthet over avtaler, konvensjoner, regler og krangling land imellom. Som gjør at så mange barn, kvinner og menn lider.

Ytterpunktene i dagens opplevelser har vært besøk utenfor den overfylte flyktningeleiren Vial og samværet med barn og voksne i Barnehuset.

Ahmed er åtte år og har flyktet fra Irak med foreldrene sine og søsknene. Alle så sympatiske og hyggelige. Ahmed er blid etter å ha fått en dusj og rene klær. Han og jeg finner en felles glede i å tegne. Av og til kikker han opp og øynene smiler. Vi ler sammen over den rare katta jeg tegner. Ahmed tegner først enn buss med blålys. Så blir det Vera i en ny og ukjent versjon. 

I dag har vi sagt farvel til seks av de frivillige i CESRT. Det merkes. Åsa og jeg er satt rett inn ett av de fire  teamene som skal rykke ut når alarmen går om nye båter har strandet eller er brakt inn av kystvakta. Ta vare på våte, kalde og sultne båtflyktninger når de kommer i land. Det føles både skremmende og spennende. Alarmen har ikke gått foreløpig i dag. Men sekken er ferdigpakket med hodelykt, ID-kort, CESRT-vest og regntøy. Mobilen må være med hele tida.

Dagene er fulle av overraskelser og kjappe endringer. Her må man følge med i svingene... En frivillig uten bil ville bli hentet fra leiren i Vial, og dermed kjørte Åsa og jeg den svingete og smale veien dit. Åsa kjører. Jeg følger med på GPS og holder meg fast i svingene.  Den dama har kjørt på sydligere breddegrader tidligere...

Leiren er drevet av militære og er et tidligere fengsel, den er overfylt, og stadig flere bor utenfor leiren uten strøm og vann. Kloakken renner fritt.   

Ingen frivillige får komme innenfor murene, men det er greit å bevege seg utenfor. Flyktningene blir glade for å treffe andre mennesker som er interesserte i dem og deres historier. De smiler og vinker. Vil gjerne prate. Primitive telt eller presenninger gir ly. Vi får være med inn i en stor hall/telt, hvor det bor rundt 200 mennesker.  De sover i to høyder. De som kan engelsk forteller at det nesten er umulig å sove der. Barna skriker om natta og får heller ikke sove. Det er et helvete.

- Kan jeg ta bilde? spør jeg. Og får en rask reaksjon.  Endelig skjer det noe!

- Tell the world that we are suffering, sier de.  

Jeg banker meg på hjertet. De gjør det samme. 

- We will tell the whole world.

Synet blir litt tåkete når vi går ut av teltet og tilbake til bilen og våre priveligerte liv. Forskjellen på dem og oss er at vi har et rødt pass med en løve utenpå. 

Som å komme hjem...

Mandag 23. oktober 2017

Vi er tilbake på Chios, og det føles som å komme hjem. Det har gått 9 måneder siden vi var her første gang. Da jobbet vi for Dråpen i havet i flyktningeleiren Souda, og hadde en leilighet i nabobygget til leiren.  Det bodde over 800 flyktninger i leiren da, og vi sørget for matutlevering tre ganger om dagen, hadde aktiviteter med barna og drev blant annet et eget varehus med gratis klær til flyktningene.

I går kveld var vi tilbake i samme leilighet, og da sola steg over horisonten og farget havet orange  i morges, fikk vi se en helt annen leir enn den vi dro fra.  Porten til Souda er låst, alle flyktningene bor nå i den overbefolkede leiren Vial lenger inn på øya. Bare kattene og rottene lager liv i leiren i dag.

Men i løpet av dagen skal vi få et hyggelig gjensyn med mor og sønn, som vi traff i Souda i januar.  Ikke bare hyggelig, men også trist.... De har jo ikke kommet seg videre på den lange reisen fra Syria. Til å grine av, egentlig. 

Chios Eastern Shore Respons Team ledes av Toula, en gresk kvinne som har ofret nesten alt for å hjelpe strømmen av båtflyktningene de to siste åra.   CESRT består av frivillige fra hele verden, som kommer og går. Noen er her to uker, andre mange måneder. Toula er kapteinen på skuta som sørger for at alle har det bra og alltid er like takknemlig for innsatsen.

Hver morgen kl 8.30 starter morgenmøtet for de frivillige, i eller utenfor varehuset, hvor lageret er. Toula stående til høyre på bildet. Hit vil klærne vi skal handle  for de innsamlede bidragene havne, før de deles ut.  Oppgavene fordeles, noen frivillige takkes av, det oppsummeres resulterer og opplevelser fra de siste båt-landingene. Antall båter og personer har økt sterkt i oktober, det er mange barn og kvinner, flere gravide.  Flere uttrykker stor bekymring for helsetilstanden til beboerne i Vial. Forholdene er helt uholdbare. Hvordan skal vi få myndighetene og leirledelsen til å reagere, spør mange.  Toula bare rister på hodet. Hun har stanget det i veggen altfor mange.

Denne første dagen på Chios blir det ikke tid til å dra og handle for pengene vi har samlet inn. Vi holder det gående fram til klokka 20 om kvelden. Mye å lære og ikke alltid like lett å formulere seg på engelsk.   

Nedkjøling er livsfarlig, og skjer ofte når båtflyktningene har blitt kalde og våte etter den livsfarlige reisen over havet. Derfor er det viktig å kunne mest mulig om hvordan de som er hardest rammes skal behandles. Akkurat nå er det en lege på teamet, og han underviser nykommerne i hva man skal gjøre.  Her demonstrerer han den beste måten å bruke de varmereflekterende og livreddende laknene på. 

De overbefolkede gummibåten strander enten på kysten, eller blir møtt av den greske kystvakta før de kommer så langt. Hvis de ikke har sunket før det. Dødstallene på havet stiger jevnt og sikkert.  CESRT har en egen hytte på kaia hvor vi tar imot dem som kystvakta kommer med. Her er det alt de trenger; tørre klær, toalettartikler, litt mat.  

Ruben fra Belgia viser venninna mi, Åsa Rejkestam, hvordan noen av klærne er lagret.  

Barn og kvinner får være et eget rom i hytta på kaia før de fraktes videre til flyktningleirene Vial.  

Mennene må være utendørs. 

(Foto: Åsa Rejkestam) 

I løpet av dagen er vi også på Childrens House, som drives av CESRT. Her får barna dusje, får mat, bleier og leke slik barn skal. Og her er dagens største overraskelse; møtet med en yngre kvinne fra Syria og hennes sønn, som vi kjenner igjen fra Souda.. Vi gestikulerer og gjør oss forståelig så godt vi kan. Jeg lærer meg noen ord på arabisk, men glemmer dem like fort som jeg har lært dem. Den sjarmerende 12-åringen kan litt mer engelsk enn moren. Han viser at han kan stå på hendene og gå ned i bru og liker godt at vi klapper for prestasjonene. Så tegner han  et hjerte...   

Den første arbeidsdagen avsluttes i kjelleren i et gammelt industribygg (?) et stykke unna byen Chios. Her har en katolsk prest innredet et eget storkjøkken. Sammen med Dimitri, som også holder øye med havet for å se når det kommer nye flyktningebåter, lager han mat til 500 personer nesten hver dag. Åsa og jeg hjelper til, og avslutter den lange dagen med å smake på middagen. Neste dag skal flyktninger og andre trengende få hver sin porsjon i kirken.

Da passer det kanskje å avslutte dagen med et Amen, for prestens skyld.  

Takk!

Det er så mye godhet og vilje til å hjelpe medmennesker som er i en vanskelig situasjon!

Det har jeg virkelig fått nye bevis for etter at noen innlegg på Facebook og en artikkel i Glåmdalen  uventet har utløst mange bidrag til å hjelpe båtflyktningene på Chios.  22 350 kroner står det nå på min Chios-konto. Og bidragene drypper fortsatt inn...

Og det er bakgrunnen for at denne pensjonerte NRK-journalisten nå forsøker å skrive en blogg om det som skjer. 

Åsa Rejkestam og jeg drar til den greske øya Chios søndag 22.10.17. Dagen etter starter vi å jobbe for den greske organisasjonen Chios Eastern Respons Team. Teamet der holder oppsyn med kysten natt og dag, tar imot båtflyktningene når de kommer til land. De får mat, tørre klær og førstehjelp. Menneskelig nærhet og forståelse. Så blir de kjørt til den allerede overbefolkede flyktningeleiren Vial, et stykke inne på øya. Den drives av militære. Skal komme nærmere tilbake til den seinere.

På Chios har CESRT et eget barnehus, hvor barna får ta seg en dusj, får omsorg, klær, mat og leke slik barn egentlig skal gjøre. Dessuten et varehus med gratis klær, annet utstyr og engelskundervisning.

I januar 2017 var vi også frivillige på Chios. Da for Dråpen i havet. Fordi den kommunale flyktningeleiren Souda, hvor Dråpen arbeidet, ble nedlagt i høst, har organisasjonen flyttet sin virksomhet til Lesbos. De bistår også i to flyktningeleire på det greske fastlandet. Du kan lese mer om deres virksomhet ved å følge linken nedenfor. 

Åsa og jeg vil kjøpe det flyktningene har behov for der og da. Da får også den greske handelstanden glede av pengene.

På denne bloggen vil dere snille bidragsytere få se hva pengene deres brukes til og følge med på våre opplevelser. . På godt og vondt. Sist uke kom det fem båter til øya med over 450 personer i løpet av ett døgn. Veldig mange barn og kvinner.   

Toula, lederen for CESRT, forteller at de frivillige har jobbet natt og dag for å hjelpe dem.

Ikke rart Åsa og jeg er spente på hva som venter oss. Hvordan blir arbeidsdagene? Vi aner ikke.  Det eneste CESRT har bedt oss ta med, er varme klær, hodelykt og smil. 

Svarene på alle de andre spørsmålene får vi når vi møter Toula og resten av teamet mandag morgen...  

Det skal dere også få høre mer om.

https://www.drapenihavet.no/no/hjem/ 

Dette er Kari Strand fra Kongsvinger, som lurte på om jeg ville ta med noen hjemmestrikkede ullsokker til kalde barneføtter på Chios. Hun får stå som symbolet på givergleden! ❤️ 

Her er artikkelen i Glåmdalen 17.10.17: