-Vi lager vårfest! sier Toula på morgenmøtet vårt i varehuset på Chios. For beboerne i Vial!
Hun klapper begeistret i hendene på sin vanlige greske, entusiastiske måte. - Vi kaller det ikke ID, for vi ønsker å være religiøst nøytrale. Men vi plukker blomster, lager en pop-up-shop utenfor leiren hvor beboerne kan velge klær. Barna får leker, kvinnene og mennene klær. Og de skal få snacks!
Gjengen på morgenmøtet ser litt forbauset på hverandre. - For alle beboerne? Over 450 personer? Er det mulig? Utenfor selve leiren (vi har ikke adgang inn i leiren)? På den støvete sideveien?
Den øverste sjefen i varehuset, katten “Socks” tar Toulas idee med stoisk ro. Han sitter som vanlig på bordet og overvåker oss frivillige, som drikker kaffe. Noen tar frokosten.
Så klart vi vil være med på det! Lage en vårmarkering fordelt over tre dager, slik Toula foreslår. Først kvinner og barn, deretter menn. For en oppmuntring det vil bli for den traurige tilværelsen de har i leiren. Joda, vi blir med.
Vi velger arbeidsoppgaver for dagen; jobbe i gratisbutikken, sortere brukte og innkjøpte varer, lage “landingspacks” for nyankomne fra båtene over Middelhavet, dra til flyktningeleiren med varer og mere. Alle bidrar med det som kalles gaver/gifts: ved dagens slutt skal oppvasken tas, gulv feies og vaskes, toalettet rengjøres, søppel plukkes ute og søppelkasser tømmes. Dette er en organisasjon med tingene på stell!
Anne og jeg, begge glade i blomster, påtar oss å plukke det vi finner langs veiene kvelden før vårfesten. Dagen etter bruker Toula og portugisiske Samantha mange timer på å lage over 100 vakre buketter, innpakket i glanset papir med marihøner. Litt ut på efta’n er vi klar til å kjøre inn til flyktningeleiren. Kasser med klær, leker, snackspakker og blomster lastes inn i vår lille leiebil og den store van’en som skrangler og går, men helst ikke når det blir mørkt. Frontlysene funker ikke som de skal. Det har ikke første-prioritet…
Vi passerer Vial, ser ned på containerne hvor flyktningene bor. Gjerdet rundt er høyt og med mye piggråd på toppen. Beboerne kan komme og gå som de vil gjennom hovedporten. Vi fremmede har ikke lov til å komme innenfor. Men vi hører historier om hvordan de har det der, kvinnene, barna, mennene fra flere ulike nasjoner. Maten er elendig, helsehjelpen minimal, ingen fritidssysler. Dette er en deprimerende ventehall for alle som bor der.
Vi rigger opp pop-up-butikken vår på plast. Rekkefølgen av tingene er ikke likegyldig- Først sitter italienske Diletta og noterer på pc’n hvem som kommer. Alle må vise id-kort. Alt må skje rettferdig.
Vi setter sammen de noe vaklevorne klesstativene og fyller dem med fargerike abayas, skjørt, vide sommerbukser. Snackspakkene i eskene, lekene (som Anne og jeg har handlet for penger vi har samlet inn) legges pent utover. Barna i leiren har sjelden leker. Anne har fått en donasjon fra barn hun kjenner som ville gi dem bamser. Tenk om de unge giverne kunne ha sett gleden- Vi har fått melk fra en tysk organisasjon. Mandel og soya-melk.
Vi jobber effektivt og snart er butikken klar. En av de fast ansatte inne i leiren har gitt beskjed til kvinnene. Noen dager tidligere har han fortalt meg at innsatsen til organisasjonen vår og Toula er uvurderlig. Vi er de eneste på Chios som leverer ut klær, toalettartikler. barnevogner og mye annet til flyktningene.
Jeg er glad for å ha fått oppgaven med å dele ut kølapper til kvinnene. Langsomt kommer de sigende opp bakken. De fleste er afrikanere, noen få palestinere. Nasjonalitetene har endret seg veldig siden jeg var her sist før koronaen lammet alt. Da var det afghanere og syrere som dominerte som grupper.
Kvinnene får krakker å sitte på mens de venter. Stemningen er høy, forventningene store. Barna leker slik barn pleier å gjøre. En har brukket arm, andre er veldig sjenerte. To vakre småjenter sitter i en tvillingvogn de har fått av oss.
Det som gjør sterkest inntrykk, og som fikk meg til å velge ordene “vårfest med bismak” er de menneskene vi kommer nært innpå. Svært mange av kvinnene er gravide, også de helt unge. Flere av dem er voldtatt, har vi fra sikre kilder. En legger seg tungt bakover i gresset, ruller med øynene. En palestinsk kvinne er likbleik og holder på å svime av. Et par dager seinere betaler en av våre givere ultralyd på en av de yngste. Det koster mye og det får de ikke i leiren, men kan være svært viktig for de gravide.
Flere av kvinnene har utslett med skorper i ansiktet og på hendene. Det er trolig en hud-infeksjon. Vi har alltid pakker klare med tøy i varehuset. slik at de kan skifte klær når de får behandling,
Noen ler og danser, vil gjerne prate. Noen kjenner jeg fra tidligere utdeling og butikken i varehuset. Andre føler kanskje mer skam over å ha kommet i en slik situasjon; å være offer og mottaker av hjelp fra oss. Slår blikket ned, vil ikke hilse.
Over 100 kvinner og barn klarer vi å gi en liten oppkvikker denne kvelden. Noen takker så det nesten blir flaut, de danser avgårde langs grusveien ned mor leiren med blomstene viftende i lufta. En minneverdig opplevelse i alt dette triste.
Og vi - pensjonistene fra Norge og alle disse freske, unge og aktive jentene fra mange land - vi pakker sammen, tar en selfie og sover litt bedre den natta.
