Intetanende sover jeg dypt og lenge denne onsdagsnatta etter et slitsomt døgn. Jeg dusjer og gleder meg til frokost. Så en kaffe i bilen mens jeg kjører for å plukke opp to andre på vei til varehuset. Det har blitt en hyggelig rutine de to ukene jeg nå har vært på Chios. Jeg gruer og gleder meg til å dra hjem torsdag.
Da tikker beskjeden fra leder Toula inn på mobilen.Klokka er 7.06:
Alle må komme til varehuset så snart som mulig!
Hva har skjedd? Ingen vits i å nøle. Her er det bare å hive seg i bilen. Jeg river med meg ei brødskive på vei ut og klarer å kline alt syltetøyet utover bilsetet. Blodpumpa dundrer i vei.
Pierre og Arnau er grå i ansiktet, gnir søvnen ut av øya når jeg plukker dem opp ti minutter seinere. Men spanjolen Arnau klarer å få opp humøret på hele gjengen. Når vi ankommer varehuset har de fleste andre kommet og er i full gang med «restock», det vil si å pakke klær i poser til nye landinger.
Det har vært mange landinger i løpet av natta. Teamene som har vært ute er grå i ansiktene, stive i blikket og svette i panna. Hvor mange landinger de har vært med på? - Husker ikke, er svaret. Sju, åtte? Og båtene har vært stappfulle av folk. Mange små barn. (40 prosent av de som kommer er barm, de fleste små)
Jeg drar tilbake til kaia for å hente Agnes og Nicole, som ikke har fått plass i bilene hjem til varehuset. De vinker begeistret når jeg kommer. Snart skal de få sove litt etter ei natt uten søvn. Det er først når jeg snur bilen at jeg får øye på dem som ikke blir hentet av en leiebil, men venter på en møkkete buss og et forferdelig og uverdig liv i flyktningeleiren. Men akkurat nå er nok de fleste bare glade over å ha overlevd flukten over havet. Og vet de hva som venter??
De ligner på sammenkrøpne fugler på et fuglefjell der de sitter og ligger i skyggen på baksiden av politistasjonen. Fordi det har kommet så mange på kort tid, må de vente i timesvis før bussen kommer Noen i CESRT-teamet har dratt tilbake til varehuset og kommer tilbake med te og en ny runde med croissanter (kjøpt av donasjoner fra noen av dere som leser denne bloggen ❤️).
Nok en gang blir jeg mektig imponert over alle disse unge og eldre mennesker i teamet. Alle står på til de stuper! Og i løpet av kort tid er en drøss med nye poser med klær klar til de som garantert kommer i natt.
Å dra fra dem akkurat nå som det tydeligvis er en bølge av båter føles helt feil. Men jeg må.
Men det føles godt å kunne bidra med nye innkjøp fra det siste jeg har av donasjoner når Toula roper: Vera, you are our first aid! How many money have you left?
We need juice and ricecakes!
Da er det bare å ta bilen og ta en ny runde med innkjøp. Lagrene i varehuset tømmes raskt. Sånn er hverdagen her nå.
Tre av oss har siste dag med teamet i dag; amerikanske Gary og Nicole og jeg. Det blir et tårevått innlegg fra meg, mens Gary på sitt vanlige, lett, brautende vis holder seg på den humoristiske sida. Og Nicole, som har vært ute i felten hele natta, klarer ikke å finne så mange ord. Hun er helt i svima.
Vi tre som reiser rekker mye før dagen er omme. Gary og jeg, vi er de eldste i teamet, blir sendt ut for å hente gummibåtene som har strandet på øya. Det mangler en båt på sendinga som skal gå til Tyskland hvor de omgjøres til designprodukter.
Gary er litt skeptisk til om det er plass til en båt i den lille leiebilen min. Dessuten mener han at den vil bli full av skitt og møkk. Ikke så lurt når jeg snart skal reise. Vil jeg virkelig ta jobben med å gjøre ren bilen etterpå?
Vi speider og leter etter båten som kom til Karfas. Ingen båt å se. Andre er raske til å plukke dem opp. De andre er for langt unna akkurat nå.
Så ble det ikke råmateriale til vesker og annet av gummi denne gangen. Men etter nok ei natt med rolig hav blir det dessverre garantert flere båter og flere muligheter.
Som Toula sier, med sorg i blikket mens vi gir hverandre en klem: Dette tar jo aldri slutt!
