Grytidlig i dag går alarmen. «Alpha» gir beskjed til alle. Vi som er på vakt. 70 båtflyktninger er reddet fra havet utenfor Karfas. Vi hiver oss ut av senga. Så er vi igang.
Åsa og jeg kommer fram først, låser oss inn i den lille brakka på havna hvor flyktningene skal få mat,drikke og tørre klær. Som helt ferske hjelpere akkurat på dette området, må vi lese instruksen på nytt. Godt å ha hodelykter da!
De fire andre teamene og Alpha, som i dag er lederen av CESRT, Toula, er snart på plass. Hytta som de frivillige har på kaia er liten. Kvinner og barn får komme inn i et lite, trangt rom. Her er det også toalett og et rom stappfullt med klær. Ute gjør vi istand til mennene. Presenninger og matteor legges ut, ulltepper og pappesker med klær plasseres ut. Mennene kan få skifte bak et forheng vi henger opp ute mellom to brakker. Gulvet er en pall. Jeg ser ingen gullstoler, Sylvi Listhaug. Og de kommer seg vel neppe inn i Norge heller.
Alt er klart. Hvor blir det av dem? Jo, der ser vi den store båten til kystvakta komme inn i havna med dekket fullt av folk. Tyske Katrine og Israelske Gaby har varm te klar. Brasilansk/engelske Gabriel filmer for en dokumentar han lager.
Et medisinsk team står klare ved landgangen for å ta seg av de sykeste, gi dem behandling og sørge for at de blir prioritert av oss. Før flyktningene kommer får også Toula litt behandling.
Mens vi står og prater, siger båten inn til kai (i bakgrunnen på bildet),og så kommer de gående, mange barn og kvinner. Et langsomt følge. Det gjør inntrykk. Langsomt fylles det lille rommet opp av kvinner og barn. De sitter på gulvet med slitne blikk, mange skjelver av kulde, tøyet er vått av vannet som har skyllet over gummibåten. 71 personer i en liten gummibåt i nattemørket mellom Tyrkia og Hellas.
Teamet jobber raskt med å ta barna først, de er mest utsatt. Varme klær, drikke og mat. Flesteparten av barna får hjelp, så rekker vi ikke mer, før bussen til flyktningeleiren Vial går. Åsa hjelper mennene med å finne tøy. Jeg er med kvinnene og barna og skal forsøke å holde styr på køene til doen og inn til rommet med klær, hvor to andre hjelper hvert sitt barn med riktige størrelser.
Vi har 40 minutter til å hjelpe 71 mennesker. Bussen til Flyktningeleiren venter ikke.
Det er et komplett kaos, som jeg ikke helt klarer å mestre, slik reglene og erfaringene tilsier er best. Jeg vil så gjerne hjelpe hver enkelt, og det fører til enda mer kaos for de andre. Neste gang får det bli bedre...
Like fort som de kom, like fort er de borte. Tilbake ligger det våte klær, en sko... En av mennene spurte norske Janne om hvordan forholdene er, der bussen kjører dem. Menneskesmuglere lover dem fine hoteller. Lite vet de om de forferdelige og umenneskelige forholdene i Vial. Forhold som politikerne og verden utenfor lukker øynene for. Det fins jo så mye annen elendighet...
Janne må svelge en ekstra gang før hun lyver og sier at hun ikke vet. Hvem orker å fortelle en sånn sannhet når mannen er så fornøyd med å ha kommet i land? Og kanskje tror at nå , nå blir alt så meget bedre.