Jeg ser ham ikke først. Ser bare den høyreiste mannen som sitter på gulvet med en hånd på noe som ligger nede i putehaugen på gulvet i Childrens House. En liten gutt med så smale lemmer at han ser helt livløs ut. Ut av nesen en gjennomsiktig plastslange. Han er to år, forklarer faren. Han kan ikke veie mer enn en nyfødt baby.
Det er vanskelig å se på det skjøre, lille menneskebarnet som ligger der blant putene uten å bli rørt. Foreldrene har flyktet med ham og de andre barna fra terror og krig. Hit til Chios har de kommet i en livsfarlig gummibåt over havet fra Tyrkia. Nå bor de i flyktningeleiren Vial under vanskelige forhold og vet lite om framtida. Bare at de må ta en dag av gangen. Og håpe på at en dag, en dag vil de få et godt liv i et land som ønsker dem velkommen og kan bruke de ressursene de bringer med seg...
Skotske Eileen har hentet meg ut fra baderommet, der jeg hjelper en kvinne med å dusje to små tvillinggutter på 4-5 år og storesøster. Hun vet at Åsa og jeg har samlet inn mye penger fra Norge og har mulighet til å hjelpe med en gang. - Er det mulig at dere kunne kjøpe en babytralle til den lille gutten, spør hun. - De må gå å bære på ham hele tiden. Det ville bety utrolig mye for dem.
Et par telefonsamtaler, og saken er ordnet. Åsa drar i en butikk og kjøper tralle for penger vi har samlet inn. Fortsatt kommer det heldigvis inn bidrag (du finner info under Bidra her på siden), og det fantastiske er jo å kunne skaffe det som trengs der og da. For en organisasjon som CESRT eksisterer kun takket være givere.
Det er helt umulig å beskrive gleden og takknemligheten til foreldrene. De ser vantro på meg når jeg forteller at babytralla står utenfor om 30 minutter. Den er deres. De bærer gutten ned trappa og ut i sollyset, der Åsa står klar med vogna. Hun hjelper dem å legge den vesle kroppen godt tilrette i vogna. Tuller teppet rundt ham. Moren snur seg og ser på meg. Noen smil glemmer jeg aldri...
Childrens House er skapt av norske Janne Hegna, og har blitt en oase for flyktningene på Chios etter at det åpnet i januar i år i en vanlig leilighet i sentrum. Det må minst fem frivillig til for å fylle alle funksjonene på hvert skift; barna får nye klær, de får dusje, leke og får mat. Og så får de med seg diverse toalettartikler og bleier. Når jentene får velge seg en hårbøyle eller hårstrikk etter dusjen blir de lykkelige.
En del forberedelser må til før dørene åpnes for barna og foreldrene. På bildet sitter tyske Katrine ved dataen hvor alle registreringene noteres, Jimmy fra Egypt skal tolke fra arabisk og leke med ungene. I bakgrunnen irske Frank og Eilen, til høyre Maja fra Israel. Alle har vi våre oppgaver, men når det blir mest hektisk, glir de lett over i hverandre.
Eileen i stellerommet, hvor flyktningene får fred og ro til å ordne seg. Luksus for dem.
Noen slipper følelsene løs når de kan slappe av i enerom sammen med barna. En kvinne med to barn i dusjen og ett i magen sitter med hodet i hendene og gråter når jeg titter inn til dem. Jeg legger hånda på skulderen hennes og hun snur seg mot meg: jeg er så deprimert, sier hun. Litt beskjemmet.
Da er det godt å ha andre i teamet som har erfaring med også slike situasjoner.
Denne mandagen er det veldig mange familier som er der for første gang. Det er ikke vanskelig å se. Barna, som har opplevd krig, som ofte er sultne, ikke får sove ordentlig, som fryser og har vært på flukt i lengre tid blir litt forskrekket når de kommer inn i de to lekerommene. De står helt stille. Med store øyne ser de seg rundt. Tør ikke gå fra foreldrene. Hva er dette?
Jeg går bort med et leketog til en liten gutt. Da løsner det for ham, både smilet og leken. Kort tid etter leker han slik alle barn burde kunne leke. Men om kort tid må de skynde seg til den stappfulle bussen tilbake til flyktningeleiren, til en helt annen verden. Som politikerne og vi alle godtar at de må leve i.
Eier vi ikke skam?