Er det ikke trist og leit? Å se alle disse menneskene i en så vanskelig situasjon? Hvordan orker du? Mange spør når jeg er hjemme fra feltarbeidet blant båtflyktningene i Hellas.

Gleden og solidariteten, omtanken, varmen, fellesskapet og takknemligheten er like stor som sinnet, frustrasjonen og tristheten over den situasjonen så mange mennesker på flukt befinner seg i. Heldigvis. Og vi får gleden av å bli kjent med mennesker fra andre land, som har mye å gi, selv om de er på flukt. Det er ressurssterke mennesker, de fortjener ikke å bli kalt de svakeste blant oss. De har bare havnet i en håpløs sktuasjn. Vi lærer hverandre så mye! Derfor returnerer jeg igjen og igjen.
Etter å ha vært ved flyktningeleirene på Lesvos og Chios har jeg sett så mange eksempler på mennesker og organisasjoner som gir, gir, gir. Den sterkeste drivkraften er å hjelpe medmennesker i nød. Jeg skal ikke bruke tid her på å fordele skyld. Men vi som bidrar ved fysisk nærvær ser de katastrofale resultatene av politikernes manglende vilje og handlekraft.

Organisasjonen CESRT (Chios Eastern Shore Respons Team) som ledes av Toula sørger ikke bare for drikke, mat og klær til alle dem som kommer i gummibåtene fra Tyrkia. På bildet over ser du Toula med en lastebil fra flyktningeleiren Vial, som CESRT jevnlig forsyner med telt, soveposer, bleier og alt mulig annet.

CESRT får utstyr fra organisasjoner i mange land, et samarbeid som Toula har klart å opparbeide seg gjennom mange år siden de første flyktningene havnet på stranda nedenfor det vesle hotellet hennes. Soveposer og telt etterlatt av festivaldeltakere i England er ett eksempel. De samles, vaskes og sendes til Chios.

CESRT bidrar også til flyktningeleiren Moria på Lesvos, til flyktninger som er hos politiet og flere andre steder.

Det er et utrolig stort og fargerikt solidaritetsarbeid på tvers av landegrenser og områder i Hellas.

Flere organisasjoner med folk fra mange land lager mat til flyktningene i leiren, de leker med barna, gir dem undervisning, har egne hus for kvinner.

Norske Janne Hegna (til venstre på bildet over sammen med to italienske kvinner fra organisasjonen Stay Human) fortjener en medalje for sin etterhvert mangeårige innsats for flyktningene på Chios. Janne har sin egen organisasjon, Iris Center, som blant annet også forsyner folk i Vial med det de trenger.
Gerd Leonora Forseng og mannen (på bildet) som jeg traff på Chios er to av mange nordmenn som stadig kommer tilbake for å bidra.

«One family - no borders» bestående av Hanne Hoff, Kjetil Haga, og datteren Andrea gjør også en utrolig innsats for flyktningene på Chios.

Egentlig skulle dette blogginnlegget være et slags regnskap for dere som har donert penger til innkjøp på Chios. Men de ble litt mer..😂

Over 12000 kroner på har mine blogglesere gitt denne gangen! Det er et utrolig flott bidrag! Jeg har sett de vi har tatt imot på stranda og kaia i Chios bli så takknemlige og overrasket over det de får. Å se hvordan de sluker croissantene, vannet og undersøker posene med klær og toalettartikler gjør noe med deg.De kommer jo helt tomhendte, ofte kalde og våte. Det kunne vært deg eller meg…
Men også for oss feltarbeidere betyr gavene mye. Det gir en moralsk støtte som betyr VELDIG mye! Vi er ikke aleine om å ville gjøre en forskjell, mange ønsker å bidra på sin måte. Og takk for det! ❤️
Det meste av pengene denne gangen er brukt til handle inn mat, drikke og klær hos lokale kjøpmenn på Chios.; 1300 croissanter, 700 vannflasker, 170 juicekartonger, 30 pakker med riskaker (for diabetikerne), 220 herre- og dametruser, 20 bokser med bleiekrem og 40 kjærligheter på pinne. (Et ønske fra en som spesielt ville glede barna)

Hvordan situasjonen på Chios, Lesvos og Samos blir i framtida er umulig å si. Den greske regjeringen har sagt de skal stenge leirene og sende alle til lukkede, store leire på fastlandet. 5000 personer i hver. Det blir neppe bedre for de som må bo der. Det må jo bli som et fengsel? Men folk vil ganske sikkert fortsette å flykte over havet til d greske øyene. Toula og teamet får neppe mindre å gjøre i framtida.

Jeg lar bildet av Toula med kjærlighetene avslutte bloggen for denne gangen. Sjelden har jeg møtt et menneske som henne! ❤️
(Og så får jeg bare se om Toula har behov for hjelp til våren igjen…)