Ikke helt uventet går alarmen to ganger i løpet av denne natta. Først kl. 23.11, neste kommer kl 6.53. Seinere på dagen kommer enda en til. Men da har jeg gått av vakta. Totalt nærmere 140 mennesker har klart ferden over fra Tyrkia til Chios på under ett døgn, 40 av dem er barn.

Greske Thanos og jeg får ansvaret for mennene på begge de to første landingene. Vi samarbeider godt. Thanos er rolig, hyggelig og samtidig rask. Som vanlig brukes håndflaten som notisbok. Vi går langs rekken av menn, som allerede har fått vann, juice og croissanter og spør før vi henter poser med riktige størrelser til hver enkelt. Så kommer en runde med toalettartikler og pledd. Noen har fått feil størrelser og får bytte.
Det er når jeg møter de varme, takknemlige blikkene til noen av dem at jeg totalt uventet blir veldig rørt.
Å hjelpe mennesker på flukt, samarbeide med unge og eldre mennesker av ulike nasjonaliteter og hele tida måtte snu deg rundt på hælen,kan være emosjonelt utmattende. Derfor bryter følelsene også noen ganger brått igjennom den rustningen man må ta på seg for å overleve som frivillig feltarbeider.

Den samme følelsen overvelder meg når over 30 syrere blir forsynt med det vanlige og Alpha (leder) Katja ber meg dele ut kosedyr til de 14 barna. De sitter og ligger utmattet i fanget til foreldrene langs muren på kaia hvor de er plassert av politiet , men noen stabber rundt. Noen ser skremt på meg. Jeg deler ut ett kosedyr til hver. Og så kommer smilene.
En av pappaene napper meg i ermet og peker på datteren. Med et strålende smil sender hun meg et slengkyss. Nattas kjas, mas og stress er glemt. Disse øyeblikkene er gull verdt.

To båter ble brakt til havna i Chios denne natta. Kystvakten fisker opp menneskene fra båtene ute på havet i greske farvann og har båtene på slep inn til kaia utenfor politistasjonen. Totalt blir det fire landinger på ett døgn.

Vi hører og får meg oss ulike historier om hvordan båtflyktningene blir behandlet av politiet. Det kan gå hardt for seg (får jeg noen represalier nå, tro?). Noen blir tatt for å være de personene som står for menneskesmuglingen, som jo er en stor geskjeft med store fortjenester. Det går ikke upåaktet hen. Andre i tjenesten er veldig hyggelige og omsorgsfulle, og er på lag med både flyktningene, helseteamet og oss.

Og så kommer det to båter til. . På grunn av noen forviklinger ble jeg utkalt igjen til den foreløpig siste. selv om jeg ikke har vakt, og mange i teamet møttes på kaia for å ta imot nykommerne ikveld.
Nok av folk, viser det seg etterhvert og undertegnede drar til flyplassen for å hente en annen type nykommer her på øya. Men hun slipper å bo i telt, snike seg til å gjøre sine nødvendige ærend under oliventrærne og stå i timelange køer for å få en matbit. For hun heter Karen, har engelsk pass og er feltarbeider hos CESRT.