Etter flere dager med mye vind og hvitskumma bølger har havet roet seg. Fra Chios kan man se over til Tyrkia. Det er omtrent seks kilometer i luftlinje. Der sitter grupper av mennesker på flukt og venter på roligere hav og mulighet til snike seg over til de greske øyene i ly av mørket. Den tyrkiske kystvakta stanser svært mange av båtene. Noen ganger med dødelig utgang.
Klarer båtene å komme seg inn i gresk farvann blir de plukket opp av den greske kystvakta som bringer dem inn til havnepolitiet i Chios, eller de strander bokstavelig hvor som helst på østkysten av øya. Det er ikke alltid like lett å finne dem. Først når politiet har gjort jobben sin, slipper de frivillige helsearbeidere i SMH til med sjekk av helsetilstanden og vi i CESRT OA kan bidra med varmelaken, klær, mat, drikke og annet. CESRT er den eneste organisasjonen på øya som får lov til å være med på landingene, og vi må alle innom politiet for sjekk før vi får ID, som vi alltid må ha rundt halsen over vesten.

Jeg er i en av de tre teamene som er på vakt nå. Og jeg har en sterk følelse av at det kommer flere båter i natt. Katja, flerårig veteran i CESRT, er Alpha på vakta og kjører den vaklevorne varebilen fullstappa med det vi trenger. Når båtene kommer, må vi i de to andre bilene alltid vente på henne.

Det er på morgenmøtet i eller utenfor varehuset/lageret klokka 8.30 hver morgen at alle oppgavene fordeles. Der er nok av dem. Den viktigste er å sørge for at vi alltid har det vi trenger av sekker med utstyr til kvinner, menn, tenåringer og barn i flere aldersgrupper når båtene kommer. Vi må være klar til å dra direkte fra en landing til neste. Det skjer svært ofte.

November er rett rundt hjørnet. Vindene blir sterkere, kulda siger inn. Det er flere tusen barn, kvinner og menn i flyktningeleiren her på øya som bor i tynne telt eller under åpen himmel. Noen uten sovepose, uten tepper, uten muligheter til toalett, vann, strøm. Det er til å grine av. Leiren er for ca 1500. Det bor nå minst 5000 der.
Et par ganger den siste uka har jeg vært med å plukke søppel rundt leiren. I området nærmest gjerdene rundt leiren (den er lukket for andre enn dem som bor der) er det nå flere hundre telt. De som bor der må bruke olivenlunden og jordene rundt når de skal på do. Her ligger avføring i fast og flyende form tett, sanitærbind, bleier, kondomer, plastflasker. Jeg måtte brekke meg da jeg den siste gangen plukket opp en plastpose jeg trodde var tom, men som viste seg å innholde stinkende avføring som jeg fikk utover klærne.
For mennesker på flukt er dette en situasjon så nedverdigende at jeg ikke lenger klarer å finne ord. Jeg er ikke lenger sjokkert eller overrasket over noe. Bare uendelig trist og forbannet på de europeiske landene som lar Hellas få hele problemet med flyktningestrømmen og ikke bidrar til levelige kår.

Hva kan vi frivillige feltarbeidere gjøre? Det settes nå hyppigere søkelys på frivillig innsats blant flyktninger. Og det er forsåvidt bra. Vi har ulik bakgrunn og motiver for innsatsen. Men jeg får en følelse av at det sitter en del kritiske teoretikere i sine trygge sofaer der hjemme, som ikke har noen anelse om hvordan det er å være på flukt eller hva det vil si å være ute i felten. Begrepet holidarity er lansert. Altså det å bruke en del av ferien sin til å hjelpe mennesker på flukt. Nærmest som en slags happening. Enkelte politikere kaller oss også for kriminelle.
Jeg merker at det gjør noe med meg. Dessverre. Jeg skulle ønske de mest kritiske kunne komme å se den enorme innsatsen som legges ned her i CESRT OA (Offene Arms) og andre frivillige organisasjoner. Ubetalt innsats som koster den enkelte tusenvis av kroner, søvnløse netter og beinhard jobbing på dag- og nattestid. Velkommen skal dere være!