Souda flyktningeleir januar 2017; Åsa Rejkestam og jeg får vårt første møte med båtflyktningene på øya Chios. Det er iskaldt, vi har leilighet med leiren som nærmeste nabo. Det er surt og rått, vi hutrer og fryser. Tar på oss ull og alt vi har av tøy. Fra vinduet vårt ser vi ned på teltene og containerne i det pøsende regnværet nede i vollgraven mellom den gamle middelalderborgen og bymuren der båtflyktningene bor. Med vann rennende under teltene; folk på flukt fra Afghanistan, Syria og andre land. Fra krig og elendighet. Vi ser det ankommer nye flyktninger på vår første natt i leiligheten. De står hutrende ute i regnet mens teltene settes opp. Vi har fire vegger og tak over hodet.

April 2023: teltene og containerne er for lengst borte. Vollgrava er forandret til en tørr, støvete parkeringsplass. Når vi går gjennom det som engang var en leir, kjenner jeg sterkt på følelsen av alle disse menneskene som tilbrakte dager, uker og måneder av sine liv der. I påvente av et bedre liv etter en farefull ferd i gummibåter over fra Tyrkia. Vi hørte historier om båtmotorer som sluttet å virke, farefulle svømmeturer, barn og voksne som drukner. I løpet av ei uke fant de tre unge menn hengende i trærne ved leiren. De klarte ikke mer. Jeg glemmer det aldri.

Og båtene fortsetter å komme, dersom ikke kystvakta skyver dem tilbake (pushbacks) fra kysten til en uviss skjebne. Det får lite oppmerksomhet.

Sterkt inntrykk gjorde det også å møtt flere afghanere som snakket flytende norsk og som var blitt kastet ut av Norge. Blant dem var denne mannen, som jeg dessverre har mistet navnet til. Med kone og tre barn ville han igjen forsøke å komme tilbake til Norge hvor han hadde hatt en trygg jobb, før han ble kastet ut.. I Souda leir sto han hver dag i kø for å få mat til seg og familien. Og vi bodde i våre rom i nabobygget med våre røde pass og kunne dra akkurat hvor vi ville. Hvor er rettferdigheten?

Trude Jakobsen i Dråpen var den direkte årsaken til at Åsa og jeg dro til Chios første gang i januar 2017. I november (?) 2016 ble Trude intervjuet av Anne Lindmo og sitt engasjement for båtflyktningene. Et sterkt engasjement som seinere har fått tusenvis av frivillige fra flere land til å dra til Hellas, Etter sendinga hadde jeg bestemt meg; jeg ville også dra. Og Åsa ble med.

Det har jeg aldri angret på. Nå er det min sjette runde til leirene på Chios og Lesvos. Det har gjort noe med meg, slik det gjør med alle som forsøker å hjelpe folk på flukt. Perspektiver endres, vi endres. Til dere som undrer på om dere vil gjøre det samme: Hopp i det! Hjelpeorganisasjonene har trygge og gjennomtenkte opplegg. Den beste kvalifikasjonen i mange hjelpeorganisasjoner er å bry seg om andre mennesker og være villig til å gjøre en forskjell for folk på flukt. Bare gjør det! Lurer du på noe, så ta kontakt!

Og om du selv ikke vil dra; vit at alle organisasjonene trenger tilskudd for å drive sitt hjelpearbeid. Det er lite eller ingen offentlig støtte å få. Anne Høstad With og jeg er nå på Chios hvor vi jobber i organisasjonen Offene Arme, ledet av greske Toula. Føler du for det, kan du støtte arbeidet her. Dråpen i havet trenger også støtte. Sjekk nettsiden deres.

Vi har allerede samlet inn over 30 000 kroner. Alt er brukt opp. Det vil senere komme oversikt over alt vi har handlet til beboerne i flyktningeleiren Vial her på Chios. Vi ser det gjør en forskjell.

Vipps 93481332 (Vera), 91698346 (Anne)

Bankkonto 9713 10 33439