For et par dager siden sto de passive i kø utenfor flyktningeleiren Vial. Med en kølapp i hånda ventet de på å få en gave; ei lita pakke med vaskepulver for kaldt vann og sanitetsbind.. Nå, noen dager seinere, står de i en annen kø på gårdsplassen utenfor gratisbutikken vår i Offene Arme her på Chios. De som nettopp har klart ferden over havet fra Tyrkia skal få et sett med gode klær, toalettartikler og sko.

Gjengen har fått stoler og krakker å sitte på. Flere av kvinnene lener seg tungt gravide mot en containervegg. Verdens søteste, lille gutt på ni måneder sitter på fanget til moren. Hun ser sliten og apatisk ut. Hvilket liv har en enslig mor med en baby i en flyktningeleir? Hvordan skal det gå med dem?

Etterhvert kommer det over 70 kvinner og menn. Etter en times marsj i utslitte sko fra leiren til butikken vår får de ei flaske med vann og en liten kjeks. Jeg kjenner flere av dem igjen fra vaskepulverutdelinga ved leiren nylig. Vi hilser og prater. De fleste er gode i engelsk.

Offene Arme er helt avhengig av donasjoner, og får mye fra Tyskland. Mesteparten er brukt og skal sorteres i løpet av endeløse timer inne i varehuset. Puttes i riktige pappesker etter størrelser, alder og kjønn. En kjedelig jobb, men veldig viktig. Så henges en del av det ut i gratisbutikken, hvor flyktningene får velge klærne selv, men kun et bestemt antall plagg. På den måten bestreber vi oss på å gi dem en følelse av å shoppe i en vanlig butikk. De får ikke bare en pose med klær utdelt.

Men så skjer det noe. En lastebil rygger inn på gårdsplassen. På lasteplanet åpenbarer det seg et stort antall esker på paller. Det er nye donasjoner. Vi frivillige skjønner at her er det mye jobb som venter.

Men før vi vet ordet av det, er mennene på gårdsplassen i full sving med å sjaue og bære kassene inn i varehuset. De er så effektive og kjappe at vi frivillige nærmest bare blir stående å glo. Og når vi selv insisterer på å bære en eske, så er de raske med å ta den fra oss og fullføre jobben, svettende og blide. Jeg blir imponert. Makan til innsats!

Reglene for å gratishandle i butikken er bygget på strenge rettferdighetsprinsipper. Alle skal og må behandles likt. Alle registreres. Og klærne de får med seg skal være rene, hele og fine. Mange av tingene de kan forsyne seg med har Anne og jeg handlet av penger vi har samler inn.

Det kjennes utrolig godt å kunne se med egne øyne at den solidariteten som donorene våre viser gir så synlige resultater. Og det varmer et hjerte når en mann på flukt smilende vinker farvel iført ei fin t-trøye og et par nye sko som vi har handlet i den kinesiske butikken borte i gata.

«Om du ikke kan hjelpe tusen, så hjelp bare en.»