Natt til denne fredagen tok Chios Eastern Shore Respons Team OA imot to nye grupper med flyktninger (foto fra en av aksjonene). Den ene nord for Chios ved Lagada. Den andre gruppa ble brakt inn til havna i Chios av den greske kystvakta, søkkende våte. En av våre som var med og tok imot den siste gruppa forteller at blant annet seks barn og fire kvinner var utrolig heldige. De var nær drukningsdøden da båten deres sank. Heldigvis var ikke den greske kystvakta langt unna og fikk plukket dem opp.

For amerikanske Gary, som også er rundt 70 år, er disse hendelsene dessverre blitt hverdagslige. Gary er med og tar imot båtflyktningene, forsyner dem med vann, mat, klær og mye annet. Etterpå drar oftest han og en del av oss andre på det vi kaller «beach-cleaning». Andre forsyner seg med motorene, CESRT OA tar med det menneskesmuglerne kaller redningsvester og gummibåtene.

Og så skjer det som jeg ikke helt vet hva jeg skal mene noe om. Er det makabert? Kreativt? Ressursvennlig og et godt PR-stunt for å gjøre verden mer oppmerksom på flyktningekrisen og det dødelige Middelhavet? At båtene blir skåret opp og omgjort til kostbare designprodukter i Berlin?
Båten du ser på bildet nedenfor strandet på Chios for ikke lenge siden:

Gary hentet båten og kjørte den til CESRT OA’s varehus. Der gikk han, Meryem, Nicole og jeg løs på den og to andre båter med tapetkniver og gjorde dem om til mindre deler som kunne pakkes i pappesker og sendes til Berlin.

Og i Berlin gjør navnesøster Vera og gjengen hennes om delene fra gummibåtene til disse produktene:

Nylig ble denne artikkelen gjengitt på hjemmesiden deres. Den forteller om hvordan de to gründerne ønsket å bruke søppel (båtene) til et meningsfylt produkt, hvor fortjenesten går tilbake til folk på flukt. Samtidig får tidligere båtflyktninger i Berlin arbeid.

Men personlig må jeg vel si at jeg neppe vil kjøpe et par sneakers til 9000 kroner, selv om jeg kanskje har skjært opp båten de stammer fra….

De frivillige kommer fra hele verden til Chios Eastern Shore Respons Team Offene Arms, Dråpen i havet og en rekke andre frivillige organisasjoner som holdes igang takket være en utrolig dugnadsånd. Nå har jeg vært i de to nevnte organisasjonene fem ganger de tre siste åra og sett folk komme og dra. Alle er vi opptatt av det samme, vi har de samme tankene om menneskeverd og (u)rettferdighet. Alle vil bidra, og noen er ekstra kreative, slik som de tyske kvinnene som startet firmaet Mimycri etter å ha vært feltarbeider med Toula her på Chios.
Toula - den greske kvinnen som startet bistandsarbeidet i 2015 da flyktningene kom i tusenvis til øya- holder fortsatt på. Og ser oss andre komme og gå.

I dag skjulte Toula tårene bak solbrillene, og ga meg en ekstra klem etter morgenmøtet. En mangeårig medhjelper, Ariane og hennes venninne Monique, hadde sin siste dag i CESRT. For denne gang…

For denne fantastiske greske dama betyr det mye at en del av oss stadig vender tilbake. Og selv om det til tider kan virke fullstendig kaotisk og være fryktelig slitsomt, så klarer vi ikke å la være. Sånn er det bare.
På bildet er hun fotomodell med kjærligheter på pinne. Innkjøpt til barna når de skrekkslagne kommer i land fra båtene, som en liten trøst. Og innkjøpet? Handlet inn av meg for pengene gitt av en Kongsvingermann som ønsket at donasjonen hans skulle brukes til noe som kunne glede barna litt ekstra.

Etter en liten debatt blant oss feltarbeidere om det var riktig å kjøpe søtsaker til barna (som oftest får veldig dårlige tenner etter å ha vært på flukt og bodd kanskje årevis i leirene), så ble det kjærligheten(e) som vant.
PS ❤️ Vipps til 93481332 eller betal inn til Vera Wolds Chioskonto 9801 48 47650, så handler jeg inn direkte til flyktningene her på øya.