Det startet med ei hyggelig, rolig jente som ville være med å lage vennskapsbånd. Og endte med fullstendig kaos med unger over, under og på siden av Giulia og meg der vi satt på en pall ute på plassen foran Team Humanitys lokaler like ved Moria flyktningeleir her på Lesvos. Hjælp!

Takket være donasjoner fra venner, kjente og ukjente har jeg kunnet handle direkte til flyktningene her på øya. Det trenger handelsstanden,  for Hellas er et fattig land. Og skal jeg tro drosjesjåførene har alle båtflyktningene som har strandet her bidratt til at turisttrafikken har gått ned. (Men de må jo samtidig innrømme at de tjener på flyktningene om vinteren når de som beskjeftiger seg med dem bruker tjenestene deres.)

En del av pengene jeg har fått har gått til ulike aktiviteter, men jeg har også vært i lokale butikker og handlet materiale; ansiktsmaling, stoffer til håndarbeid i kvinnekafeen og sist, men ikke minst: garn og ei stor papp-plate.  Av den har jeg klippet til små rundinger, som blir en form for vev. Det billige og enkle materialer til å lage vennskapsbånd ble en suksess. 

Fire år gamle Zainab (foto gjengitt med morens tillatelse) forsøkte seg også på å lage armbånd da hun besøkte kvinne- og håndarbeidskafeen til Dråpen i havet i landsbyen Moria i formiddag. Mamma’n hennes, de andre mødrene fra leiren og vi frivillige ble også hektet på den enkle og morsomme teknikken:

Det blir en utrolig hyggelig atmosfære når vi sitter sånn sammen, kvinner fra mange land. Noen reparerer tøy eller syr veske av ei gammel bukse, andre broderer eller hekler. Vi drikker te, danser sammen til afghansk eller europeisk musikk. Ungene sitter på gulvet og leker (eller skriker), driftige kvinner ammer mens de hekler.

Det er godt å være menneske både for oss frivillige og for dem som bor i telt eller containere i ubeskrivelige forhold i leiren. 

Også flere av de frivillige gutta fra leiren blir hekta på å veve bånd.  

Da jeg tok med pappskivene og garnet til lekeområder til Team Humanity i ettermiddag var jeg fullstendig klar over at dette kunne ende med kaos, slik det blir med ansiktsmaling. Det gikk så fint i begynnelsen, men etter en stund har det kommet hundrevis av barn og de frivillige fra leiren klarer ikke å holde orden i køen av barn som vil lage bånd. 

Mange er veldig pågående, mødre dytter fram barna sine, hender strekkes fram, andre prikker deg på skulderen. Ungene skriker til hverandre. Det er vanskelig å høre hva Giuilia ved siden av meg sier.

Jeg må le litt når jeg tenker på det. Merkelig nok går det fint an å beholde roen og konsentrere seg om det ene barnet som sitter foran deg og får velge sine egne farger til båndet. Øynene stråler når de har skjønt teknikken og kan overlate plassen til nestemann.  

Stråler gjør også norske Shafa (bildet over og under) når hun leker med barna.  

Shafa kan blant annet farsi, og er ekstra god å ha når det oppstår språkvansker. Ungene merker godt at hun trives med dem, og flokker seg rundt henne. Det gjør de også med oss andre frivillige, som de har blitt litt bedre kjent med (før vi forsvinner igjen, i likhet med andre korttidsfrivillige). 

De kommer hoppende mot deg fra alle kanter, de elsker å bli danset med, løftet i været og svingt rundt. De kommer med blomsterbuketter, tar deg i hånda og kysser deg på kinnet.  - I love you, har også noen lært seg å si.

Kort sagt; de er underernært på kontakt, på aktiviteter,. De blir en generasjon preget av krig, traumer, flukt, flyktningeleire, manglende skolegang og foreldre som kanskje ikke klarer å ta seg ordentlig av dem på grunn av egne problemer. 

Det er barna politikerne og alle vi andre svikter. Barna vi snur ryggen til, mens vi er opptatt av hva slags bilmodell vi skal velge eller hvilket land ferien skal gå til i år.