(og et lite avskjedsdikt for denne gang) 

De frivillige grasrotorganisasjonene fyller ikke bare hullene, nei de fyller kraterne i hjelpearbeidet for båtflyktningene. Kratere som burde vært fylt blant annet via midler fra EU til Hellas, som ett av hovedlandene for mottaket av båtflyktninger.  

Det er en påstand jeg ikke er aleine om å komme med. Og etter tre perioder (et par uker lange hver gang,men hektiske og lærerike) blant båtflyktningene på Chios, har jeg med egne øyne sett at våre medmennesker lider fordi de ikke får nødvendig hjelp.  Hvor blir det av pengene? 

Noen vil kanskje si at hvis de frivillige organisasjonene ikke bidro, så ville også myndighetene bedre forstå hvor ille situasjonen er? Men skal vi la småbarna få verkende og væskende sår i rompa fordi foreldrene ikke får bleier nok?  

På bildet over ser du noe av det Leger uten grenser bidrar med: Ellen (Munthe-Kaas) og vi andre tar imot et varebillass med store poser som alle får første gang de kommer til CESRT’s Peoples House, HOPE. Det inneholder noen nødvendigheter for alle de som  kommer tomhendte i en gummibåt over havet.  

Bleier, bleier, bleier.... Nesten daglig pakker vi bleier til barna i flyktningeleiren Vial. På bildet er det en helg gjeng av oss som pakker ti i hver pose i alle størrelser. Plastposene stammer fra pakker som har inneholdt truser eller andre ting. Alt som er mulig å gjenbruke...

Første gang jeg hørte at vi i Chios Eastern Shore Response Team også leverte lass med bleier direkte til flyktningeleiren, så trodde jeg det var en engangsforeteelse. Men nei, takket være en belgisk hjelpeorganisasjon, så mottar vi jevnlig lass med bleier. Leirledelsen har ikke bleier nok.

Også telt leverer vi direkte til flyktningeleiren.  Så det fins få grenser hva folk i leiren mottar. Ikke bare fra CESRT, men også andre organisasjoner.

Sist, men ikke minst, er det mange av oss frivillige som har med både penger, klær, sko, leker og andre ting til folkene på flukt. Gaver fra dere gode medmenneskene i Norge, Sverige og andre land.

Åsa (Rejkestam) og jeg har to ganger samlet inn penger til flyktningene. Den første donasjonen på rundt 50000 kroner ble brukt direkte til blant annet klær, toalettartikler og andre ting (har blogget om dette tidligere).

En av de større investeringene som ble gjort forrige gang, var innkjøp av en varmtvannstank, slik at flere fikk dusjet varmt i det tidligere Childrens House i Chios by. 

Tanken ble flyttet med til det nye Peoples House HOPE, et par kilometer fra flyktningeleiren Vial. På bildet står Janne Hegna ved tanken. Både den greske opphavskvinnen for CESRT, Toula, og norske Janne er verdt å skrive bøker om. Janne har nå vært i Hellas i over to år, stått på natt og dag.  

Denne foreløpig siste gangen var også Ellen med.  Vi valgte å ikke gå så hardt ut å be om hjelp denne gangen, fordi det kort tid siden sist. Vi klarte litt over 30 000 kroner tilsammen, ikke minst takket være store bidrag fra enkeltpersoner (tidligere nevnt).

Mesteparten av beløpet gikk denne gangen direkte til CESRT, som bruker pengene til det beste for flyktningene.  Men noen nødvendigheter ble også handlet direkte av oss.  Som for eksempel en presenning til bruk over barnas lekeplass i det steikende solskinnet.  Enkelt, men utrolig virkningsfullt. 

Det å kunne gi direkte hjelp til folk i nød fra oss som har det meste, er noe av det som har beriket livet mitt mest det siste halvannet året. Har du fått bidra med hjelp en gang, så er det ikke så,lett å slutte. Livet blir enda rikere og får nye dimensjoner. 

Jeg er forresten både glad og overrasket over hvor mange som har vært innom bloggen og lest om opplevelsene våre; nær 1700 unike brukere.... 

Flere av menneskene på flukt har jeg fortsatt kontakt med. En av familiene har nå kommet til Norge. De og alle de andre menneskene jeg har truffet underveis på disse reisene er med meg i hjertet mitt. Som små sår, som gullklumper, som visdomskorn og som sinne.

 Noen møter sitter litt sterkere enn andre. Under litt tvil gjengir jeg noen ord jeg rablet ned  en dag:

Jeg ser deg, Marima

Brune øyne

vaktsomme som et rådyr

følger fem viltre døtre.

Et øyeblikk.

Livene våre møtes

Du på flukt

Jeg er hjelperen

En overraskende  fortrolighet

i et baderom

Under blusen

hullene etter granatene

På ryggen, på magen.

Splintene som gjorde barna farløse.

Flukt fra bomber.

Flukt over land.

Flukt gjennom bølger.

Ydmyk og stolt

havnet du her, Mariam.

I en forpestet flyktningeleir

i ferieparadiset Hellas.

De er så vakre,

Døtrene dine.

Sier jeg.

Tuller håndkleet

rundt en rendusjet jentekropp.

Du smiler varmt.

Jeg ser deg, Marima.