Hun har et skremt blikk, den lille jenta fra et krigsherjet land. Vi har hentet henne og resten av familien i flyktningeleiren og gått med dem til huset vårt, HOPE. Vel framme  slenger hun leker rundt seg, banker løs på husker, dokker og lekehus. Skriker som en gal og tramper beina i bakken hvis hun ikke øyeblikkelig får det som hun vil.

Bortskjemt drittunge, er min første tanke. Men etterhvert forstår jeg. Hun har levd i  en krigssone, -  en opplevelse vi aldri skulle tillatt henne å få. Hva har hun og søsknene opplevd av traumer?

Jeg nærmer meg forsiktig, får kontakt og etterhvert blir hun med meg bort til bordet hvor vi lager perlekjeder og armbånd. Jeg får lov til å ta henne på fanget og merker at hun roer seg. Hun trives tydeligvis med det. Jeg roser henne, og får strålende smil tilbake. 

Men så plutselig stivner kroppen og hun skriker til. Noen går opp trappa ved siden av oss og det dundrer når de går på gulvet på loftet over oss.  Hver gang noen går opp eller ned trappa får hun panikk.  Vil hun noensinne slippe fri fra opplevelsene sine?

Det er veldig mange barn både på formiddags- og ettermiddagsskiftet denne mandagen. En familie fra Afghanistan har åtte barn, en annen familie fra Irak seks.  Det blir ganske heftig, for å si det mildt...

Det tar alltid litt tid å få samlet alle utenfor leiren før vi går til HOPE. Alle skal ha blitt skrevet opp på en liste på forhånd.Tolkene og medhjelperne våre snakker arabisk, farsi og dari. Uten deres hjelp hadde oppgaven med å få sjekket navnene og komme avgårde aldri gått. Politiet følger med fra sidelinja, vi må alltid ha vestene våre med CERST-emblemet og ID-kortet rundt halsen. Fotografering er forbudt. 

I bakken ned fra leiren sitter alltid dem vi kaller «the locals» - lokalbefolkningen i landsbyen tett ved, som protesterer mot leiren. De har sperret adkomsten til leiren når nye containere, som fungerer som boliger, skal bli kjørt fram. De har bedrevet hærverk på vogner og gjenstander som tilhører frivillige grupper.  Noen ganger roper de skjellsord og hytter med nevene når vi passerer med gjestene våre.  

Det virker ganske skremmende. Men vi serverer falske smil og hilser goddag.  

Formiddagsturen fra Vial til Hope består av mange barn. En av dem sitter på skulderen til faren sin. Ved siden av går kona, tynn, blek, sliten. Vi spør om hun vil kjøres, men hun insisterer på å gå. Etterhvert får jeg kommunisert med henne via en eritreer jeg kjenner fra før. 

Hun har vært syk lenge, vært hos doktor, men ikke blitt noe bedre. 20 år er hun, ikledd svart, fotsid kjole og skaut. Hun sover ikke om natta, verken her eller i millionbyen hun kommer fra i Syria. 

Hun tar armen jeg byr henne, hånda henger slapt ned. Fingrene er livløse. 

- De bombet hvert sekund, sier hun med et plaget ansikt. Vi fikk aldri fred.

I HOPE prater vår sveitsiske lege med henne, men kan lite gjøre.... Det er et komplisert tilfelle uten en enkel løsning.  

Men hun kvikner litt til etter å ha pratet med ham.  

Hver dag ser vi traumatiserte og skadede barn og voksne. En lang rekke av ofre fra disse håpløse konfliktene, som ingen ende tar.

Vi prøver å muntre dem opp, gir omsorg og støtte. De takker. Og takker.

På bildet er er gjengen med frivillige på vei til Vial på ettermiddagen. Foran i bilen: sveitsiske Dominique og spanske Martha. I baksetet norske Vera, irakiske Ali og tyske Karen.

Ettermiddagsskiftet fra Vial til HOPE består av store barnefamilier, og spesielt mange viltre gutter (se øverste bildet). Den beste strekningen er å gå en sti forbi både stinkende grisefjøs, kuer bundet til påler og et par hester. Ute på veien må barna pent finne seg i å gå i lang rekke mens de holder i et tau. Veien er smal, trafikken og farten  stor i begge retninger. En risiko både for barn og voksne.

Gutta vil som vanlig gå først, og er ikke så lette å holde styr på. Men så får jeg dem til å telle på engelsk. Dermed er marsjtakten gitt. Ungeflokken teller til over 100 på engelsk. Når de har gjort det et par ganger, ber jeg dem telle på arabisk. Artig, 

En annen av mange gode opplevelser denne dagen er en lokal mann som kommer kjørende i motsatt retning  når vi kommer i lang, lang rekke langs veien. I farta strekker han en eske ut av vinduet og rekker mot meg. En bombe? Det er min første tanke. Men til ellevill jubel fra ungeflokken viser esken seg å være full av deilige kaker! 

Det er heftig å  beskjeftige en gjeng med unger når vi ikke kan språket deres. Men mange er veldig flinke i engelsk, og hører på det vi ber dem om. Hvis vi sier det et par ganger. 

Belønninga etter en økt med ungene er hjertevarmende. Ei jente lager et perlekjede som hun legger rundt halsen min. En annen klipper hjerter, som hun sier betyr I love you, og overrekker med stolt smil. Andre griper hånda mi, gir meg kyss på kinnet. De er så takknemlige!

Det er min siste dag med ungene og foreldrene deres. I morgen drar jeg hjem

Når jeg skal si til en tenåringsjente at jeg  ønsker henne alt god, så bærer ikke stemmen helt.

Det blir for tøft.

»It takes a village to raise a child» sier et afrikansk ordspråk. Er vi klar for det?